High Fidelity (2000)

Hovedpersonen, whose name escapes me at the moment, har hatt mange kjærester. Veldig mange kjærester. Problemet er bare at han aldri egentlig har møtt den heeeelt rette, for det skjærer seg jo alltid. På det tidspunktet vi møter ham, slår han opp med sin nåværende. Men egentlig er det ikke noe big deal, for akkurat den oppslåinga er ikke engang på lista over de fem verste oppslåingene han har vært gjennom. Dermed er det tilbake til indieplatesjappa han jobber i, med et par ustabile kompiser. Og plutselig innser han at livet hans suger litt uten kjæresten likevel.

Dette er noe så freskt som en romantisk komedie sett fra dudens synsvinkel. Jeg ser for meg at det er denne filmen gutta setter på når dama har dratt sin kos. Med andre ord er dette ei slags unnskyldning for å også la gutter ha den luksusen å se søt film og spise sjokkis når kjærlighetslivet hangler - en luksus som, som kjent, tidligere har vært forbeholdt jenter. Og det gøye er at det vel egentlig er det eneste som skiller den fra andre romantiske komedier og; det er en gutt i hovedrollen. Kanskje bittelitt mer "macho" spøker, jeg veit ikke... i væffal fikk jeg veldig inntrykk av at det er testosteron som er målgruppa her. Ikke at det nødvendigvis er en dårlig ting. Faktisk syns jeg dette funker temmelig dugelig.

Bare så det er sagt; dette er ikke en film som får deg til å hyle ut i kjeveforstuende latterkuler. Men du humrer litt i skjegget, spiser litt mer smågodt og setter deg bedre til rette i stolen. Manuset er kvikt og velskrevet, situasjonene av den typen det går an å kjenne seg igjen i, og i det hele tatt er det ikke noe direkte i veien med filmen. Og akkurat dét er kanskje dens største svakhet og. Det er ikke noe i veien med den, ergo er det heller noe du legger spesielt merke til ved den eller gjør at du husker den så veldig lenge etterpå. Jeg, for eksempel, så den lørdag for ei uke siden, og merker allerede at jeg sliter litt med å huske hva som egentlig skjedde. Den er søt, fin, koselig og morsom, og ikke så mye mer. Du ler litt, strekker på deg, heller mer brus i glasset, og merker at du igrunn ikke har det så aller verst når du ser på den. Ikke noen stor nedtur. Og tilsvarende ikke noen stor opptur. Men en fin og severdig film har det likevel blitt.

Dommeren har talt: 4