Sinus (2005)

Eneste grunnen til at vi så denne filmen, var at tidligere Skiringssal-elever har lagd den. Min veldig entusiastiske lærer Mads nådde nye høyder da han snakka om den.

Hva var det budsjettet her var på igjen? 38000? Det er jo bare litt mer enn stipendet mitt, det. Og herregud, det er jo gøy å se hvor mye de har fått til for ikke stort mer enn lommerusk, sjøl om det hele bærer et visst amatørpreg. Jeg veit ikke om jeg har blitt mer bevisst sånne ting i det siste, jeg, men lyden var for eksempel det første jeg merka meg. Du hører en god forskjell, liksom. Og enkelte sekvenser ser jo ut som noe vi kunne ha filma.

Men jeg har hatt en ekstremt lei tendens i det siste til å starte i totalt feil ende, så derfor: Sinus handler om en gjeng twenty-somethings som reker rundt i Oslo uten jobb, håp, framtid eller penger. Jobb har riktignok så vidt noen av dem, men liksom... du skjønner greia. De fester. Blir fulle. Sniffer kokain. Blir forelska i hverandre. Er på jobb. Filosoferer litt ved hjelp av det alltid like festlige hjelpemiddelet voiceover. Og sånn durer det og går akkurat ikke langt nok til at det rekker å bli kjedelig.

Men likevel, til tross for at det jo er en viss framdrift og et visst engasjement her, så greier jeg liksom ikke å la være å leite etter ei mening i det hele. Altså, jeg skjønner jo at halve poenget sikkert nettopp er at alt er meningsløst, at jorda er en kald, død planet og at alle er aleine. Det føles bare litt unødvendig å lage film om det. Jada, det er så realistisk, så, men hvor realistisk er det vits i å ha det? Halvparten av Oslos unge voksne opplever sikkert dette hver dag likevel, i væffal hvis de bor på Grønnland. Jeg trenger ikke å se en film om det. Litt som at jeg trenger ikke å se en film om åssen bordet ved min venstre side ser ut, fordi jeg kan jo bare se direkte på bordet. Er du med meg? Og når filmskaperne på toppen av det hele prøver seg på litt eksistensiell filosofi sånn at alt liksom skal bli så skittenpoetisk, da føles det bare kunstig.

Til filmens forsvar kan jeg jo nevne at det er jo mange tøffe effekter ute og går. Klippinga og vinklene og sånn viser jo at det er folk som har lest på leksa si (og med Mads som lærer, er jo det litt uunngåelig). Amatørskuespillerne kan sakene sine, og som det blei nevnt ved frokostbordet i dag; det er ekstremt befriende å se noen andre tryner enn de til de kvalmende velkjente Ane Dahl Torp, Kristoffer Joner, Aksel Hennie og Nicolai Cleve Broch. Og igjen; det er jo faktisk ikke kjedelig.

Hjemmelagd sjarm, rølp på norsk og noen spede forsøk på noe som lurer under overflata. Det snubler og reiser seg på beina igjen. Jeg fraråder ingen på noen måte å se filmen, men jeg er liksom bare plaga av et spørsmål som ikke alltid er så godt å sitte igjen med etter å ha sett film, nemlig; hva var egentlig vitsen?

Dommeren har talt: 4