Persongalleri

Det som er kozest med folkehøgskole, er liksom alle detaljene. Jeg skulle gjerne ha dedikert hele blogginnlegg til hver og en av dem, men fordi de stort sett bare er av typen "i dag gjorde jeg..." og det dreier seg om en enkelt dritsøt hendelse som varte i max. ti minutter, føler jeg at det blir litt unødvendig og masete. Men jah. Detaljene. Etter fem uker på skolen har jeg hittil:
- røyka te
- hørt på Lil' Wayne på full guffe midt i skolegården just for the irony, lzm
- vært statist i en middelalderserie som skal begynne på NRK, i regi av en veldig kjent duo jeg aldri hadde hørt om
- blitt midtsidepike for filmlinja og neste års studiekatalog (med to timers søvn i bakhånd! Slå den!)
- growla visesanger
- drukket sinnssyke mengder te
- kakla pikk til fem om morningen
- vært såpass bortskjemt at da hele skolen minus et ensifra tall var på fest, blei vi kjørt ned til Rimi rundt ni på kvelden for å handle snop
... og sikkert en hel del mer. Men det der var nå en gang noen av høydepunkta. Men altså. For å ta i bruk en skikkelig sliten klisjé, så hadde det ikke vært noe gøy i det hele tatt uten mine trofaste partners in crime. Og egentlig tenkte jeg rett og slett at jeg skulle dedikere et blogginnlegg til dem. Jeg mener, jeg er tilbake i L-town, har høstferie, og jeg gjør jo ikke annet enn å savne skolen likevel (bortsett fra at den jeg savner alleraller mest, ikke er der når jeg kommer tilbake igjen på søndag). Dessuten blir det muuuligens litt enklere for dere å henge med når jeg nevner navn og sånn i seinere innlegg. Og rekkefølgen er btw alfabetisk. Vil jo ikke at noen skal føle seg nedprioritert.

---

Gjermund (a.k.a. Double G)
Det første inntrykket jeg fikk av Gjermund, fikk jeg da vi spiste frokost ved samme bord en gang i løpet av de første to ukene. Han hadde gulost, agurk og banan. Oppå hverandre i lag. Pent dandert. Han spiste det med kniv og gaffel. Og siden har det blitt flere snurrige brødskivecombos. Kniven og gaffelen har blitt hans varemerke. Og i det hele tatt er Gjermund typen som kunne ha gjort internathverdagen lettere bare ved hjelp av syke matvaner, men så er han en gromkar i tillegg, som er nerdete på den rette måten. Og han er igrunn jækla morsom. Som i har god humor, liksom. Og vær så snill å si at du ser hvem han ligner på av utseende. Tor Espen og jeg så det første dagen - uavhengig av hverandre. Men det har kanskje noe å gjøre med at han og tvillingen hans har helt lik stemme og.


Henrik (a.k.a. The Bad Guy)
Da jeg fortalte Henrik at ei av jentene på bærturen vi var på en av de første dagene hadde sagt at hun syntes han så ut som hovedpersonen i en actionfilm, retta han seg opp i ryggen og sa "Åh?". Og egentlig oppsummerte han hele personligheta si i løpet av de sekundene det tok å utføre bevegelsen og lyden. Henrik liker snus, røyk, actionfilmer, FrP, å ha kort hår, McDonald's, å sprute vann og å poke jenter i ribbeina. Av ukjente grunner liker han òg å leike homse sammen med The Good Guy, men han klagde i flere dager da Kristian fra Bodø kyssa ham på kinnet til ære for et bilde. Uutgrunnelig fyr, med andre ord. Jeg veit aldri egentlig helt hvor jeg har Henrik.


Henrik (a.k.a. The Good Guy)
Grunnen til aliaset hans, var egentlig ikke så mye mer enn at siden overnevnte Henrik utvilsomt var The Bad Guy, trengte vi jo en Good Guy og. Men Henrik er skikkelig, skikkelig good guy, altså. I seg sjøl og, liksom, ikke bare fordi den andre Henrik er bad. Han er jo bare så snill! Han er av typen som gir oppriktige komplimenter og blir oppriktig glad av komplimenter, og som kommer hele den lange veien fra store-internatet til lille-internatet bare for å spørre om det går bra de dagene jeg er emo. Det var han som fant felleskuken (en forjævlig stygg og ødelagt DBS-sykkel the Homicidal Squad - altså han, Tor Espen, Nord og jeg - har på deling) i et tre i en park en kveld/natt vi gjorde sentrum av shesh-town til et utrygt sted. Han har store ambisjoner om sitt eget klesmerke OWL clothing, hvis kolleksjon inntil videre består av kopp og pute, samt at han skater mye. Han mer enn består prøva som involverer hva slags film- og musikksmak som er godkjent, og han er en skikkelig god samtalepartner. En av de aller første jeg blei kjent med på Skiringssal, og den dag i dag en av mine beste venner der.


Ingrid
Ingrid må jo uten tvil være klassens søteste jente. Bare se på henne, da! Hun er rett og slett ekstremt koselig, og påstår sjøl at hun egentlig ikke er sånn veldig god i noe, bare gjennomsnittlig i alt. Vel, jeg kan bidra med én ting: hun er ekstremt flink til å få folk i godt humør! Det er liksom bare noe ved Ingrid som gjør at du smiler i minst noen timer etter en samtale med henne. En av de siste dagene før ferien, satt jeg forresten sammen med henne og Kristian fra Stord nede i rommet som ingen bruker i en time. Vi skulle lage dreiebok. Før vi veit ordet av det, ligger Ingrid og jeg i sofaen og Kristian sammenkrøpet på noen stoler og sover. Det var ganske søtt. Men igjen; ting har en tendens til å bli nettopp dét hvis de involverer Ingrid.


Kristian fra Bodø
Det er ingen på skolen som har gitt meg så mange klemmer som Kristian. Og det funker bare ikke å si nei når han spør om jeg vil ha en heller. Veldig sjarmerende fyr, dette. Det triste er at jeg føler at jeg ikke egentlig kjenner ham så veldig godt. Men det er gode utsikter for at jeg kommer til å gjøre noe med det snarest. Jeg har jo fått tilbudet av ham - "hvis du vil finn på nåkka en dag, må du bare bank på!" - i tillegg til at han er gira på å starte animeklubb med meg. Den er jeg med på. Jo, og så er han flink til å høres ut som Harald Eia. Gjerne midt i foredragssalen når alle andre er stille.


Kristian fra G-town (også kalt "Gjøvik")
Kristian er enda en fyr jeg skulle ønske jeg kjente bedre. Kanskje det ligger i navnet. Men han går tross alt i klassen min, etter å ha ikke funnet seg så godt til rette på friluftsliv. Det er vi glade for. Og i det hele tatt har han vært veldig mye med The Homicidal Squad i det siste, så dette lover jo godt bekjentskapsmessig. Ellers har jeg litt inntrykk av at han er en sånn fin og staut fyr i bakgrunnen som smiler og er stødig, og som sier noe godmodig når alle andre er stille, og så begynner vi å prate og le igjen. Veldig ålreit fyr, Kristian.






Kristian fra Stord
Det er mange som heter Kristian på Skiringssal. Og av en eller annen merkelig grunn er det mange fra Stord. Jeg visste knapt at det fantes et sted som hette Stord før jeg kom hit. Kristian er altså så heldig at han har begge deler - både navnet og at han er fra Stord, mener jeg. Jeg har forresten kommet fram til at jeg trur ikke jeg kan være i samvær med en full Kristian noen gang, for jeg innbiller meg at snøvlestordsk ikke er forståelig. Men Kristian i seg sjøl er jo en godgutt, da, fra Stord eller ei. Det er alltid han som poser best på bilder, og så begynner jeg liksom alltid å le skikkelig minst én gang per samtale med ham. Dessuten har han planer om å lage mafiafilm. Det er klart det er kudos. Kristian var for så vidt også den nest første (også kalt andre) jeg snakka med i klassen min. Etter Nord. Vi sammenligna regissører dag nummer to. Det var koselig. Brillene på bildet er btw Gjermund sine.


Kristine (a.k.a. Nord)
Aliaset hennes burde si alt om hvor i Norge hun kommer fra. Kristine var altså den aller første jeg blei kjent med på Skiringssal. I ettertid har hun for så vidt blitt kjent som "hun som la alle til som venn på Facebook og MSN før skolestart." Ved å bli kjent med Kristine, har jeg lært meg at alle fordommene jeg måtte ha mot nordlendinger, stemmer. Hun drikker, banner, snuser og har en utstoppa ræv i gangen hjemme. Og så liker hun Death Note, da. Fun fact: da hun la til Tor Espen på MSN, skjønte han ikke en dritt, men i og med at mailadressa hennes er deathnote-noe, trudde han at hun var emo og blokka henne. Hahaha. Men ja. Kristine er en av tre maniske tedrikkere på skolen, og det at vi bor i samme gang på samme internat, gjør romma våre ypperlig for tea parties. Kos, det.


Linda
En gang skulle jeg noe på biblioteket. Jeg husker ikke hva det var, annet enn at det tok kort tid. Da jeg var ferdig, satte jeg meg sammen med The Good Guy ved bordet. Der satt Linda og. Vi blei der i, hva, fire timer? Fem timer? Og det er mulig du ikke trur på det, men vi hadde det sinnssykt gøy. Og før det hadde jeg bare egentlig snakka med Linda litt på Hudø. Plutselig blei jeg kjent med hele jenta i løpet av bare noen timer. Noe jeg for så vidt ikke angrer på. Linda er bare helt sinnssykt ålreit, og hun ler veldig mye. Det er en fin ting!


Mia
Mia går på teater. Det merkes. Ikke at det er noe negativt. Tvert imot er det skikkelig moro å være sammen med Mia, egentlig uansett. Hun snakker høyt, snakker mye, har utelukkende grimaseprofilbilder på Facebook, og er i det hele tatt bare veldig utadvendt. Sidekommentarene hennes er gull verdt. Dessuten var hun uslåelig i teaters legendariske stykke i flere deler, Reality school, som egentlig er akkurat hva det høres ut som; en realityserie om livet på folkehøgskolen. Hennes karakter Leif Vidar stod for den nest mest episke replikken i hele greia - "Mora mi kaller meg Pølsa. Det kan du og, hvis du vil" - kun slått av klassikeren "Det ække en pikk", som jeg må komme tilbake til i et annet blogginnlegg. Snart skal hun spille heksa i Snøhvit. Det gleder jeg meg spent i hjel til.


Signe
Åh, jeg blei skikkelig glad første gang jeg snakka med Signe. Hun har liksom en sånn skikkelig fin aura, i mangel på bedre måte å beskrive opplevelsen på. Du merker ved første handrist (handshake?) allerede at hun er en skikkelig god person, rett og slett. Og det er hun og. Vi har overhodet ingen fag sammen, så bekjentskapet vårt baserer seg utelukkende på tilfeldige samtaler i gangene og under måltidene. Jo, og så har vi spilt Alias sammen en gang. Det var trivelig! Men Signe er uansett en i det hele tatt veldig fin person som jeg innbiller meg - og håper - at jeg blir bedre kjent med utover skoleåret. Hun liker Firefly, da. Og så har hun grønne hårtupper. Og en dritfin regnbuegenser. Som sagt; en fin person.


Sølvi
Sølvi har så sinnssyke tegneskillz, hun. Tor Espen, Henrik og jeg kom over noen av tegningene hennes som lå i peisestua ved en tilfeldighet - og fy faen i helvete, liksom. Det er helt vilt. Hvis jeg greier å få tak i en eventuell dA-konto, skal jeg love å gi dere adressa sporenstreks. Men ja. Sølvi husker jeg godt at jeg snakka med allerede første kvelden. Hun har bodd store deler av livet i Sverige, og kjenner liksom ikke så mange i Norge, da. Da er jo folkehøgskole en fin måte å fikse dét problemet på. Dessuten er hun i samme band som meg. Hun er faktisk hakket mer n00b enn meg, så det er så koselig, så. Men nå har Niklas lært oss noen skikkelig enkle riff som høres jækla badass ut i tillegg, så dette bør jo bli bankers i bøtta.


Tor Espen
Her har du mesterhjernen som starta hele tullballet med L-town, G-town og shesh-town. Og i tilfelle det skulle være noen tvil overhodet: selvfølgelig er han fra K-town. For å bare gjøre det hele hakket kulere, avslutter han nesten alle setninger med "bitch" eller "nigga", og er i det hele tatt en gangster i forkledning. Nokså (som btb er yndlingsordet hans) spesielt, i og med at han til vanlig spiller bluesgitar, tegner som en gud, analyserer filmene til Coen-brødrene og dagdrømmer om å vinne Gullpalmen i Cannes. Pluss at han ruller rullings, da. Og er dritgod i det. Han liker nemlig å legge masse perfeksjon i det. Og så røyker han ikke engang! Og det aller morsomste, er at jeg helt ærlig nesten ikke engang la merke til ham hele den første uka. Han kan nemlig ved førsteinntrykket minne om den typen person som bare glir umerkelig rundt i bakgrunnen - før du plutselig finner ut at du uten å tenke over det, har snakka med ham i flere timer, og funnet ut at han er den særeste, mest sjarmerende og mest sympatiske fyren du noen gang har møtt. For seriøst, han er så behagelig som person at man burde fått ham framfor lykkepiller på apoteka. Han blei fort en av mine beste venner på skolen, og jeg er veldig, veldig glad i ham.


Trine
Første gang jeg snakka ordentlig med Trine, var på Hudø. Der fant jeg ut at hun hadde sinnssykt lyst til å se Little Ashes, noe som selvfølgelig gjorde at jeg garantert kjeda henne i flere timer med ei analyse verdig en ærespris av noe slag. Grunnen til at hun ville se den var selvfølgelig av en helt annen grunn enn meg. Hvis jeg nevner at hun er en av dem som kan hele New Moon-traileren utenat, skjønner du sikkert grunnen. I det hele tatt er Trine ekstremt glad i vampyrer, noe som har ført til at hun har fått meg gira på ideen om å skaffe meg True Blood på DVD, samt at hun har hatt med seg blodampuller vi har hatt det kjempegøy med rundtom på skolens område. Dessuten jobba hun som vakt i Dyreparken i sommer. Resultat: BOMBEHOPP! Den sangen vil alltid ha en spesiell plass i filmklassens hjerter.


---

Ja. Nå skal jeg savne litt mer før jeg legger meg (jeg har seriøst brukt laaaang tid på dette innlegget). Jeg har kjørt hele høstferien fram til nå, og er mindre motivert enn noen gang til å ta det hersens førerkortet. Oh, og jeg trudde forresten at jeg hadde savna Lier pittelitt. Da vi kryssa grensa fra Drammen fredag for ei uke siden, gikk det opp for meg at jeg egentlig bare savna Sandefjord enda mer.

Ting som er fine og ting som ikke er like fine som de tinga som er fine

Det har vært litt siden jeg blogga om andre ting enn filmer og utfordringer, så da tar jeg et lite skippertak nå og informerer om ymse småting som har mer eller mindre gjort livet mitt interessant den siste tida. Jeg er så systematisk av meg at jeg tar meg av de tinga som ikke er like fine som de tinga som er fine først, sånn at vi avslutter med optimisme og et friskt pust elns. Så altså: her kommer ting som har skjedd i det siste, og som ikke er like fine som de tinga som er fine:



TING SOM IKKE ER LIKE FINE SOM DE TINGA SOM ER FINE



1.
Den første må være den snurrige historien om da jeg blei sjekka opp. Sist fredag, på bussen. Og i begynnelsen mistenkte jeg hele situasjonen for å være ganske fin, sånn tross alt, for fyren det gjaldt så faktisk ikke så halvgæli ut.

Men nå skal jeg starte med begynnelsen. Jeg var i Drammen og venta på bussen på fredag. Jeg hadde vært der i fritimene mine. Nå skulle jeg tilbake igjen til skolen, og på bussholdeplassen la jeg merke til en ganske pen fyr. Jeg tenkte igrunn ikke så veldig mye over det, men gikk på bussen da den kom. Det gjorde han og, noe jeg heller ikke la så altfor meget med tankekraft i. Så, da jeg hadde satt meg ned, kjente jeg noe på skuldera mi. Jeg snudde meg, og så at det var han. Han lurte på om bussen gikk til e-verket, noe den gjorde, så pliktoppfyllende som jeg er sa jeg altså ja. Egentlig var jeg på dette punktet faktisk litt glad, for det er ikke så veldig ofte at pene gutter finner det for godt å snakke til meg, ikke om helt trivielle ting som om bussen går til e-verket engang, men så blei jeg straks litt mer på vakt, for han spurte om jeg ikke kunne komme og sette meg ved siden av ham. Nå er jeg også typen som er veldig på vakt og, noen vil kanskje til og med kalle det paranoid, men jeg tenkte at herregud, det er snakk om å sitte ved siden av noen. Big deal. Kanskje det til og med går an å få en anstendig samtale ut av det.

Så jeg satte meg ved siden av fyren, som først spurte om fullstendig uskyldige ting som hvilken skole jeg gikk på, hvilken linje, osv. Jeg svarte høflig som bare det, og spurte litt tilbake. Men så, vettu. Så spurte han hva jeg gjorde i Drammen. Jeg svarte som sant var, at jeg hadde hatt to fritimer på skolen og bare hadde bestemt meg for å henge litt der. Fortsatt var jeg høflig som en korpike, og spurte hva han gjorde. Så han svarte, i fullt alvor, uten ironi engang, at han dreiv og røyka hasj og sånn, da, og så hadde politiet hatt en razzia hjemme hos ham og funnet masse heroin under gulvet, så nå var han på flukt.

...

↑ Omtrent sånn kan jeg tenke meg at ansiktet mitt så ut da. Likevel stotra jeg vel fram et halvhjerta "å jah!" som sikkert hørtes akkurat like glupt ut som du kan tenke deg. Det var da jeg begynte å glede meg til jeg var framme.

Så spurte han om jeg ville være med ham hjem. Jeg var veldig frista til å komme med et snørrhovent "HVA BEHAGER!?", men nå er jeg (muligens uheldigvis?) ikke så veldig snørrhoven av meg, men mer snill og medgjørlig, kanskje til og med dumsnill. Men altså, misforstå meg rett, jeg sa ikke ja, altså, men jeg sa at hallo, jeg måtte jo på skolen. Da spurte han om jeg ikke kunne droppe det. Jeg blei litt sånn "nææææh... kan jokke deeeeet...", og så ga han seg for litt. Så i stedet spurte han om hva slags musikk jeg hørte på. Jeg lånte ham iPoden min så han kunne se sjøl, og han så vel ikke på den i mer enn et par sekunder før jeg fikk den tilbake sammen med en kommentar om at jeg hadde bra musikksmak. Så jeg spurte ham om hva han hørte på. "Det meste av det du hører på." JADDA! Som om han hadde hørt om halvparten i det hele tatt! Etterpå gjorde han replikken enda mer troverdig ved å slenge på: "jeg liker mye hip-hop og, da." Knus, kræsj, brekk.

Så blei det litt mer (halvhjerta fra min side) babling om hip-hop, før vi kom til det strøket som grenser til Lier, og der hvor alle sossehusa ligger. Her spurte han om han skulle vise meg hvor onkelen hans bodde. Jadda, for all del. Så han pekte ut det største huset med svømmebasseng og greier, og la til at han hadde et enda større hus sjøl, for faren hans var millionær. Fortsatt i fullt alvor. Så jeg spurte hva faren hans jobba med, men neeeeei... det kunne han jo så klart ikke si.

Og så blei mine bønner hørt, og bussholdeplassen min kom. Han fortsatte å mase om jeg ville bli med ham hjem, eller om han i det minste kunne få mobilnummeret mitt, men jeg svarte nei til begge og gikk.

Satan. Det er neiggu ikke rart jeg fortsatt er singel når sånt er det eneste jeg tiltrekker meg. Det er nesten så jeg lurer på om det er noe alvorlig i veien med meg.



2.
Den andre tingen skjedde natt til mandag. Jeg hadde helt speisa mye lekser, og satt til klokka var fem om morgenen. Faren min, en forbanna morgenfugl, hadde selvfølgelig bestilt kjøretime til meg klokka sju. Hvilket innebar at jeg måtte opp halv seks. Altså en halvtime igjen til jeg måtte opp. Liten vits i å gå og legge seg, så jeg venta til pappa stod opp og så ba jeg på mine knær om jeg væææær så sniiiiiill kunne få slippe kjøretime og skole i dag. MEN NEIDA! Det vil si, skole var det ikke så farlig med, men kjøre, det måtte jeg for all del ikke finne på å unngå! Jeg hadde ikke sovet overhodet, så du kan jo tenke deg sjøl åssen det gikk. Kjørelæreren min hadde henda mer på rattet enn meg, for å si det sånn, for jeg skeina ut til sida om igjen og om igjen. Og da jeg kom hjem, ville egentlig ikke pappa at jeg skulle legge meg i det hele tatt, for ellers føkka jeg visst opp døgnrytmen min, men veit du hva, heller føkka døgnrytme enn null søvn i det hele tatt. Så jeg gikk og la meg likevel, bare for å bli vekt igjen hver time. Faen ta. Jeg la meg halv ni den kvelden, og sov som en stein helt til klokka ringte igjen på tirsdag halv sju.



TING SOM ER FINE



Det var faktisk overraskende få av tinga som ikke er like fine som de tinga som er fine. Kanskje føltes det bare som ekstra mange fordi jeg på en måte føler dem som sterkere? Nu vel. Jeg durer nå uansett i gang med de tinga som er fine.



1.
Jeg har kanskje fått jobb! Altså, egentlig er det ikke en så veldig fin ting, for det ligger jo i ordet. Jobb, liksom. Jeg er ikke så glad i å jobbe. Riktignok skulle jeg ha vurdert å tenke enda litt lysere på det om det hadde vært på Outland eller noe sånt, men det er et litt ekkelt sted som Narvesen. Men ja, ja. Det er bedre enn McDonald's. Og jeg tjener penger. Er ikke verst, bare det. Er dessuten ikke sikkert at jeg får jobben en gang, men denne gangen er det jeg som kjenner noen. Det er jo alltid en fordel.


2.

Jeg har forelska meg i det nydeligste bandet noensinne! De lager de søteste, gladeste og mest drømmende sangene evah, og vokalisten har så berusende bedårende stemme. Jeg snakker om Asobi Seksu (ikke la deg skremme av navnet som betyr "leiken sex"), og her er noen perler jeg har plukket opp så langt:
New Years
Nefi+Girly
Mizu Asobi
Deilig, deilig, deilig, deilig.

3.
Mens vi først er inne på deilig musikk... Du veit hvem Bloc Party er, sant? Med Kele og den heiteste britiske aksenten noensinne? Siden vi er så godt i gang, kan jeg alltids tilby noen prakteksempler derfra og:
The Prayer
I Still Remember
Blue Light
Nå har jeg tenkt å gjøre deg veldig misunnelig, for JEG SKAL PÅ MÅDDERFØKKINGS KONSERT MED GJENGEN I FEBRUAR! Men hvis du blei veldig lei deg nå, så trur jeg det fortsatt er ledige billetter igjen. Bare søk på Bloc Party Sentrum Scene, så får du nok noen treff. Åh, dette kommer til å bli fint. Nå er det bare å lære seg tekstene utenat. Jeg kan mange av dem fra før, da, men alle er et mål.

Men nå ser jeg at det faktisk har vært flere positive ting enn negative den siste tida. Riktignok kan det med jobben diskuteres, men jeg trur det er mest fint, sånn egentlig. Av andre ting, kan jeg nevne at jeg har vært hos frisøren og kommet langt på Rikku-kostymet. Ting kunne ha vært verre, når jeg tenker meg om.

Minirapport og ei lita oppmuntring (til meg sjøl)

Kjøretimen på onsdag gikk... greit. Den gjorde faktisk det. Kjørelæreren min syntes jeg var flink, og at jeg gira fint, men at jeg ikke var heeelt trygg når det gjaldt å holde meg ca. på veien. Høhø. Da jeg svingte, havna jeg nemlig av en eller annen grunn i venstrefila, og da biler kom mot meg, blei jeg helt fra meg og havna nesten i grøfta på mi side for å unngå at de kjørte på meg. Det var litt guffent, men jeg lever jo ennå. Ikke det at jeg er sugen på å ta noen flere timer, altså, til tross for at pappa har bestilt hele to til neste uke - mandag og tirsdag, faktisk, så jeg får det jo fort overstått.

Men jeg kom til å tenke på noe en gang for noen måneder siden da Vibeke og jeg var ute og kjørte en gang. Det var en skikkelig taper foran oss, og Vibeke banna ham/henne litt opp og litt ned, før hun så noe ikke jeg så, nemlig et skilt i bakruta, og sa: "Å ja, det var L, ja." Og gjett hva jeg tenkte. Wøhø. Uansett, det satte meg på ideen om at når (det gjør vondt å skrive dét i stedet for "hvis") jeg begynner å kjøre med pappa, så vil jeg ha et sånt skilt i bakruta:

Men jeg trur ikke Statens vegvesen, eller hvem det nå er som kontrollerer at alle L'ene skal være røde mot en hvit bakgrunn og i Arial font ville ha godkjent den. Men det hadde vært grisetøft, da, hallo. Sånne ting gir meg nesten lyst til å kjøre.

Og for å få tankene over på noe annet, poster jeg et artig lite sitat som jeg fant på AsiaJam-forumet under tråden "What do your parents think of the music you listen to?":

"every single person i know hates all the japanese music i listen too *sob* haha
they get all arsey like 'i dunno what she's saying'
'it's a he'
'well it looks like a girl!'
especially miyavi. my stepdad was like is that hilary duff?"

Jeg lol'a.

Dommedag

Hvem hadde trudd at dommedag skulle komme på en onsdag? Sånn en kjedelig dag som onsdag. Det eneste litt morsomme som pleier å skje på onsdager, er at LOST går på TV Norge, men nå går jo ikke det lenger heller, og kommer ikke igjen før på nyåret. Ærlig talt, jeg syns skjebnen er lite oppfinnsom, altså. Jeg mener, hallo, onsdag. Går det an, liksom.

I tilfelle du lurer: jeg skal ha min første kjøretime på onsdag. A.K.A. i morgen. Jeg gruer meg som et reint helvete, kommer til å få nervøst sammenbrudd, begynne å grine, drite meg ut, dø, et cetera. Og så har pappa, luringen, greid å bestille time til meg klokka sju. På morningen. Altså kommer jeg til å sovne bak rattet, og skape det lameste førsteinntrykket ever. Jeg må føkkings opp seinest halv seks. Klem, takk?

Og så en annen ting som suger kjønnsorganer: jeg veit ikke helt hvor mange som faktisk husker det, men i innlegget ei stund tilbake om sko og kjærlighet, sa jeg nøyaktig: "Jeg har nemlig penger, men de skal spares. Jeg skal nemlig noe. Men jeg vil ikke si hva det er før det er 100 % sikkert (nå er det 99 %), til tross for at jeg egentlig bare vil bælje det ut. Noen veit det allerede, da. Men foreløpig er min munn lukket." Så hadde jeg planer om, cirka rundt denne tida, og legge ut masse fine bilder sånn at dere kunne ha gjetta, før jeg hadde blåst i trynet på dere at jeg skulle til Japan i juleferien, men planene har blitt spolert. Delvis på grunn av teite foreldre (hva er føkkings vitsen med å være atten når man ikke får bestemme sjøl?) og delvis på grunn av teite leilighetseiere ("overnatting er harry!" - gå og dø!). Så... nei. Nå har jeg med andre ord i overkant av 9000 kroner på kontoen som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Men det føles faktisk ikke bra i det hele tatt.

Alle med livet kjært i østlandsområdet bør snart holde seg innendørs

Hvorfor? Gjett hvem som snart skal slippes løs med bil og det hele. Det er ingen ringere enn yours truly, det. Og det skjer meget, meget motvillig. Du aner ikke hvor mye jeg har grini og banna for å slippe denne djevelskapen, men nå er det altså ingen utvei. Pappa har meldt meg på teorikurs. Greit nok, riktignok er det teorikurs, og prakisen lar vente på seg, men nå har jeg liksom enda mindre til unnskyldning. Før kunne jeg stolt proklamere at jeg ikke hadde traffikalt grunnkurs på samvittigheten, og derfor måtte holde meg på passasjersida, men jaggu greide ikke pappa å lure meg med på det òg. Nå er jeg altså påmeldt. Jeg føler meg skikkelig sjuk. Det skjer i morgen. Jeg kommer til å få nervøst sammenbrudd der. Og det verste er at jeg ikke har en skikkelig grunn for det engang. På overflata har det liksom vært at som kommunist mener jeg at jo færre biler, jo bedre, til og med når en bor 2,5 km under nærmeste bussholdeplass, nettopp som undertegnede, og at jeg derfor av miljømessige årsaker ikke vil ha lappen. Ikke bare er det en intelligent årsak som samtidig setter meg i et godt lys, men det er ikke så veldig usannsynlig at det hadde vært den faktiske grunnen heller. Men siden alle er så blodig ærlige på internett, skal jeg ut med hva som egentlige årsaken til at jeg lurer på om jeg skal fake mitt eget sjølmord innen morgendagen.










Jeg er livredd for å kjøre bil.