Veit dere hva jeg gjorde nå? Jeg rota fram min forrige dagbok. Som jeg tross alt holdt gående mye lenger enn det jeg huska; jeg begynte den 24. mars 2011, og siste gang jeg skreiv i den var 27. desember 2011. Jeg har fylt ut nesten hele boka.
Noe av grunnen til at jeg slutta å skrive i den, var det at jeg blei så innmari sliten av å skrive for hånd. Til tross for at håndskrifta mi er relativt slurvete, klarer jeg likevel ikke å skrive like fort som jeg klarer å tenke. Jeg klarer hvert fall nesten å skrive like fort som jeg klarer å tenke på dataen, og trenger ikke å gi meg før jeg føler meg ferdig fordi jeg er sliten i handa. En annen grunn er at jeg i november 2011 blei sammen med Jørgen, og en gang tidlig i forholdet vårt spurte han om han kunne lese dagboka mi. Jeg frika litt ut, og etter det klarte jeg liksom ikke å skrive i den igjen uten å ha en sånn murrende frykt for at noen skulle (smug)lese den.
2011 var et ganske turbulent år for meg, og jeg lurer på om det også er noe av grunnen til at jeg har prøvd å glemme at denne dagboka fins. Jeg fullførte siste semester i Bø, jeg møtte og blei sammen med Jørgen, jeg flytta til Oslo. Min psykiske helse var veldig ustabil, og jeg var temmelig impulsiv.
Jeg har lyst til å dele noen korte utdrag med dere. Veldig mye av det jeg har skrevet i denne boka utleverer andre, og jeg trur egentlig ikke det er noe vits i å bytte ut navna engang, for det vil være altfor lett å finne ut av hvem de er, om man ikke allerede veit det. Alle følelsene mine på den tida var sterkere knytta til andre mennesker, jeg er sånn sett mer selvstendig nå. Jeg har med andre ord vært nødt til å redigere bort ganske mye.
6. mai 2011:
Jeg vil bare ligge på senga og lese Stig Sæterbakken resten av livet.
25. mai 2011:
Endelig har jeg penn igjen.
Jeg stod på eksamen. Hurra for meg.
Jeg kom ikke inn i Lillehammer. Synd for meg.
Jeg var på intervju hos Westerdals i dag. Følte det gikk greit, men de har en veldig annerledes innstilling til dette her med skriving enn for eksempel Bø. Veldig markedsretta og samfunnsorientert, og de mener at det ikke hjelper så mye å ha et godt språk hvis ikke ideen er god. Jeg har jo aldri noen gode ideer når jeg skriver. Veit ikke om jeg faktisk kommer til å si ja hvis jeg kommer inn. Jeg er jo en kunstner. Men bohemkollektiv i Oslo blir det uansett, med Linda, Unnveig, Eirin og Vibeke, trur jeg.
Ellers møtte jeg mot all formodning Trine som jeg gikk på Skiringssal med helt tilfeldig i dag. Hun skulle møte Henrik. Så jeg blei med, og så loka vi rundt og var på kafé og litt sånn.
Jeg veit ikke, det var jo koselig. Det var jo det, herregud. Men jeg snakka en del om Bø og om folka i klassen min. Savna dem til og med. Hadde aldri trudd at det skulle skje sammen med Skiringsfolk. Utrolig rar følelse, og jeg trur det var lett å merke. Trine mente at jeg lett knytta meg til nye steder. Og i lys av Westerdals-intervjuet, og den utrolig ensomme følelsen jeg fikk av å være der, har jeg ikke lyst til å begynne der, egentlig. Det var ingen av de jeg så der som jeg i væffal følte at jeg bonda med sånn umiddelbart. Og jeg har lyst til at Bø skal vare bare litt til. Eller om ikke Bø, så i væffal folka. Nå flytter jeg jo sannsynligvis og forhåpentligvis sammen med en del av dem til høsten, men jeg vil ikke bytte ut dem med noen andre i den kommende skolehverdagen. Ikke at jeg har møtt alle, men likevel. Og hvis jeg bare jobber og skriver, så blir det på en måte å tviholde på det bare bittelitt lenger.
Jeg veit ikke.
Hadde igrunn vært veldig praktisk om jeg ikke kom inn på Westerdals. Ingen avgjørelser, liksom. Bohem, fri som faen.
21. juni 2011:
Det er bare så utrolig mange ting jeg ikke får til. Ting så godt som alle andre tar som en selvfølge, har jeg store problemer med. Etter å ha sovet noen timer, skal jeg først sette meg på riktig fly til Budapest, og så skal jeg finne fram fra flyplassen til hostellet vi skal bo på, aleine. Jeg har bedt Signe møte meg på flyplassen, men jeg trur egentlig ikke noen helt forstår hvor usannsynlig dysfunksjonell jeg egentlig er. Bare da jeg bodde i Bø og, de dagene jeg ikke skulle noe. Jeg fikk jo ikke alltid til å reise meg fra senga for å lage mat. Jeg kan heller aldri se for meg at jeg kan klare å beholde en jobb fra høsten av, hvis jeg i det hele tatt får til å søke. For jeg utsetter ting til det ekstreme. I steden for å gjøre noe, går jeg enten fram og tilbake i et rom eller ligger stille i senga mi. (…) Jeg, for eksempel, har jo en tendens til å la problema vokse og vokse, helt ut av proporsjoner, til det er mye mye verre for meg sjøl enn hva de hadde vært hvis jeg hadde tatt tak i dem med én gang. (…) Og jeg trur en del av problemet, er at jeg vil jo være normal. Jeg vil kunne fungere som et oppegående menneske, så jeg tar på meg ansvar likevel, for å prøve igjen, for kanskje jeg klarer meg denne gangen, og for å holde fasaden, men jeg gjør det jo egentlig bare verre for meg sjøl. Og deler av meg gruer meg til å bo i kollektiv fra høsten av, for jeg veit ikke hvor godt jeg egentlig funker med andre. Det eneste jeg veit, er at jeg ikke funker aleine.
5. juli 2011:
Sånn er greia nå: jeg har ikke noe sted å bo. For å få et sted å bo, må jeg ha penger. For å få penger, må jeg ha jobb. For å få en jobb, må jeg bo i Oslo a.k.a. få et sted å bo. En jævla ond sirkel, med andre ord. Jeg får sikkert ikke engang lån fordi jeg ikke har jobb, men skal prøve i morra. Er uansett gørrsikker på at jeg ikke kommer til å få, eller i det minste beholde, en jobb uansett. Det å være voksen er liksom ikke tilrettelagt for sånne fuck-ups som meg. På alle jobb-beskrivelser er egenskaper som "utadvendt" og "initiativrik" lista opp, og det er ting jeg ikke får til å fake litt engang. Jeg trur faktisk ingen skjønner hvor helt utrolig ute av stand jeg er til å ta vare på meg sjøl.
(…)
19. juli 2011:
Jeg har innsett at man kan bare skrive om det samme dritet et visst antall ganger før man føler seg tom.
5. september 2011:
Jeg slites så ofte mellom mitt intense og på grensa til ødeleggende ønske om å ikke ville såre noen og virkelig ikke ville ha kontakt med noen. (…) Hele date-konseptet er ei greie jeg virkelig aldri har forstått. Det sies jo at det er for å bli bedre kjent med en person, og jeg kan jo i og for seg fatte det praktiske ved det hele, men åssen det liksom skal la seg gjennomføre… altså, det er helt fint å møte noen tilfeldig eller via venner noen ganger og så møtes igjen ved ei seinere anledning (men da helst ikke kalle det en date), men jeg takler bare ikke å bli kjent med noen på den måten. Hvis jeg skal bli kjent med noen, skal det være fordi det er naturlig, ikke fordi vi har blitt enige om det. Kan aldri se for meg at et vennskap eller forhold eller whatever ville vært noe annet enn kunstig hvis dét var premissene. Og jeg skjønner jo at når man er ferdig med å bytte skoler og klasser og sånn, så er det sikkert kanskje vanskelig å bli kjent med noen med mindre det er ved en avtale, men jeg bare syns det blir altfor… ja, nettopp kunstig. Og dette er jo folk som overhodet ikke kjenner meg, så jeg forstår ikke hvilket grunnlag de dermed VIL bli bedre kjent med meg på. Hadde de visst åssen jeg er, hadde de sikkert blitt vettaskremt. Eller i det minste forstått såpass at jeg aldri vil være i stand til å gå på date. Kanskje jeg en dag vil kunne klare å være i et forhold, hvis det er med et menneske jeg stoler på og er forelska i, men det skal ikke skje på grunn av en date. Syns å bli bedt på date i det hele tatt er usjarmerende. Det er en såpass stor del av min personlighet at jeg vil i det minste være på det samme awkwarde planet som en eventuell utkåret. (…)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar