Innkjøp: Ikke noe av interesse for omverdenen.
TV-serie: Jeg har omsider fått ræva i gir og sett tredje sesong av Westworld, noe jeg egentlig har prokrastinert litt fordi andre sesong gjorde meg så innmari forvirra. Denne gangen venta jeg til alle episodene i sesongen lå ute før jeg ga meg i kast med den, og det trur jeg var en god idé, for tredje sesong minner enda mindre om utgangspunktet enn det andre sesong gjorde. Serien spinner jo i og for seg videre på ideene den introduserte i første sesong, men hvis det var western-aspektet som gjorde at man likte serien i begynnelsen, kan man bare droppe tredje sesong, for nå er det iskald sci-fi for alle penga. Det er tidvis vanskelig å holde tunga rett i munnen gjennom tredje sesong, men for min del hjalp det en del å se episodene med ganske kort mellomrom. Og hvis man bare aksepterer at dette har gått ganske langt vekk fra den serien det hele starta som i første sesong, er dette ganske bra, altså, og framtidsvisjonene av Los Angeles og San Francisco ser rålekre ut. Nå skal det sies at det at man aldri helt veit hva og hvem som er ekte, gjør at det føles som om det ikke nødvendigvis står så mye på spill, og jeg klarer dermed heller aldri å knytte meg ordentlig til noen av karakterene, men jeg syns likevel denne sesongen tar opp mange spennende politiske og filosofiske sci-fi-problemstillinger.
Film: Final Girl, Area 51, It Chapter Two, Scarface, The House That Jack Built, Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga, Looper, The Old Guard, Get Out, Det hvite båndet, Thelma & Louise, Jakten på hukommelsen, The Texas Chainsaw Massacre, Mulholland Drive, I morgen danser vi, Under the Skin og Alien.
Det er søtten filmer, det! Og jeg trur jeg må gjøre noe så usolidarisk som å snakke om to av de mest anerkjente filmene av dem, for det var nå en gang sånn at det var de som gikk mest inn på meg.
Dere, Scarface. Jeg endte opp med å se den litt fordi jeg hadde god tid til å se film en kveld, og litt fordi jeg av en eller annen grunn var i humør til å se en sånn film som jeg ikke nødvendigvis tenker at er helt min greie i utgangspunktet, men som jeg likevel føler at jeg på et eller annet tidspunkt "bør" se for å kunne rettferdiggjøre å kalle meg sjøl filmnerd. Jeg hadde faktisk ikke sett for meg hvor intenst underholdende den skulle vise seg å være! Selvfølgelig er det en del ting som føles litt utdatert når man ser en film nærmere førti år etter at den kom, mens andre deler av den oppleves veldig fresht også i dag. Og for et nydelig neonbada åttitalls-Miami vi blir tatt med inn i! Også så mye herlig synthpop på soundtracket, a gitt! Jeg blei rett og slett litt overraska over hvor gøy jeg hadde det mens jeg så denne filmen.
And now for something completely different: Det hvite båndet. Jeg var på ingen måte overraska over hvor bra denne var, for Michael Haneke er en hinsides god filmskaper, men det er få ting som oppleves så tilfredsstillende som når skyhøye forventninger innfris. Denne filmen er perfekt skrevet. Sånn helt seriøst. I min egen skriving er jeg ofte på leiting etter den perfekte balansen mellom underforklaring og overforklaring, ekvilibriet der ting ulmer så ubehagelig under overflata at du ikke klarer å kvitte deg med den ugne følelsen på dagevis, selv om du har vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hvor det gjør vondt. På sett og vis minner denne filmen meg litt om novellene til Kjell Askildsen. Både han og Haneke er mestere i antydningas kunst. Dette er #goals.
Bok: Jeg har jo prøvd å lure dere til å tru at jeg leste to bøker på én gang denne måneden, men det klarte jeg altså ikke. Jeg har bare klart å konsentrere meg om én av gangen, og det har vært Hva er tid av Truls Wyller. Jeg syns Hva er-serien til Universitetsforlaget er ganske kul, men det må kanskje nødvendigvis bli sånn at ei kjapp og grei innføring i et gitt tema ikke alltid går så i dybden på noe som det man kanskje skulle ønske. Men jeg er likevel takknemlig for denne innføringa, og ikke minst for referanselistene til videre lesning som var å finne etter hvert kapittel.
Musikk: Says av Nils Frahm. Det var alt.
Fin oppsummering. Kult at du fikk sett Eurovision-filmen (som jeg dog mistenker at var mye mer karolinsk enn den var kristinsk) og Get Out. Og jeg trenger spillkveld-venner selv (har begynt å tenke på et par alternativer i den retning fordi jeg trenger mer sosial stimulanse, jeg er veldig mye alene og jeg er ganske usikker på om det kommer til å bli noe av spillkvelder på Humanismens Hus utover høsten, som basically er omtrent de eneste gangene jeg treffer mennesker som ikke er familien min eller folka på praksis/jobb).
SvarSlettFin hund forresten :)
Eurovision-filmen var nok litt mer din greie enn min, ja, men det jeg koste meg mest med var faktisk musikknumra, syns de tok ESC veldig på kornet :) Og Get Out likte jeg kjempegodt! Spillkvelder er ofte veldig kos (og fordi man spiller et spill trenger man ikke nødvendigvis å tenke så mye på smalltalk for de av oss som er dårlige på sånt), hvis du er interessert fins det en app som heter Hey! Vina som fungerer litt på samme måten som Tinder, bare at det er for venner. Der kan man blant annet oppgi på profilen sin at man liker brettspill, og så kan man finne andre med samme interesser. Håper uansett du finner ut av det, det er fint å ha noen å spille sammen med :) Lurer på om kanskje Outland og muligens Sub Scene fortsatt arrangerer spillkvelder fra tid til annen.
SlettZappa er kjempefin, men dessverre døde hun bare to dager etter at jeg skreiv dette innlegget </3