Videre

Jeg veit det er lenge siden sist, men dagene sklir over i hverandre for meg. Med det sagt: jeg har klart å finne en slags rutine i hverdagen. Jeg ser mye film, skriver litt nesten hver dag, gjør yoga nesten hver dag, og de gangene jeg verken skriver eller gjør yoga går jeg som regel en tur. Nå har det nesten blitt sånn at jeg ikke skjønner åssen jeg fikk tid til noe som helst da jeg fortsatt var i jobb, og jeg jobba ikke heltid engang. Jeg har til og med lest en del i det siste, godt hjulpet av yoga-spillelista mi på Spotify. Jeg har slitt med konsentrasjonsvansker siden jeg var liten, noe som er hovedgrunnen til at jeg leser så lite som jeg gjør, men jeg har funnet ut at hvis jeg hører på dronete musikk med lite utvikling ganske høyt på headset, klarer jeg å finne et slags fokus også hvis jeg leser på offentlige steder.

Etter mye angst og stress har jeg endelig sendt inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet til et forlag. I første omgang har jeg sendt det til Oktober, fordi det er yndlingsforlaget mitt, og så skal jeg heller prøve de andre forlaga om det ikke går noen vei der. Det er så skummelt at jeg holder på å dø, men jeg lovte meg sjøl at det var dette jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på tredjeåret i Tromsø – og det gjorde jeg jo ikke. Selv om det blir tidenes nederlag om jeg blir refusert, har jeg jo innsett at jeg i teorien ikke har noen ting å tape fordi jeg nå har nådd det punktet hvor jeg ikke kommer noe videre med prosjektet på egen hånd. For noen år siden ville jeg syntes det var ubehagelig å snakke om at jeg har sendt inn tekst til forlag, sånn i tilfelle det ikke blei noen utgivelse, men det er ingen skam i å bli refusert, og jeg syns det uansett er en ukultur i sosiale medier å bare dele positive opplevelser. Nå er jo ikke jeg akkurat noen influencer som mange ser opp til, og det skal vel også sies at godt over halvparten av blogginnlegga mine er relativt sutrete likevel, men jeg trur også det er sånn at det er mer spennende å kunne følge en prosess enn å bare få vite resultatene. Jeg veit ikke helt hvor spennende bloggen min er i utgangspunktet, men dere skjønner forhåpentligvis hvor jeg vil hen. 

Men dere, dette er jo den forferdelige sannheten om skriving: det er jo nesten like ille om det blir gitt ut som om det ikke blir det. Eller, "ille" er kanskje ikke det riktige ordet. Kanskje "skremmende" er bedre? Denne romanen er jo langt fra å være noen sjølbiografi, men det er likevel stoff som har kommet fra meg, og det er utvilsomt det mørkeste av prosjekta mine. På forfatterstudiet i Tromsø snakka vi om at lesere som kjenner forfatterne har en tendens til å lese alt forfatterne skriver som om det var basert på virkelige hendelser uansett om det er tilfellet eller ikke, ikke minst fordi folk flest er veldig sjølopptatte og har veldig lyst til å se en fiksjonalisert versjon av seg sjøl i bøker skrevet av folk de kjenner. Går man ut fra at hovedpersonen i Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er en eller annen versjon av meg sjøl, setter ikke akkurat det meg i noe godt lys. Og det verste av alt er jo at det ikke er så veldig vanskelig å argumentere for at han nettopp er en eller annen versjon av meg sjøl, nettopp fordi han har jo sprunget ut av min bevissthet. Uansett hva det er jeg skriver, tar jeg utgangspunkt i mine egne tanker og erfaringer, for hva ellers skulle jeg tatt utgangspunkt i. De fleste som leser denne bloggen er jo kunstinteresserte mennesker som skjønner at man kan skape ubehagelig kunst uten nødvendigvis å være spesielt ond sjøl, men av erfaring og observasjon er det massevis av folk som kanskje ikke leser så mye i utgangspunktet, eller som leser bøker som er veldig annerledes fra det en sjøl skriver, som syns det er stas å lese akkurat denne boka fordi den er skrevet av noen de kjenner. Jeg blir rett og slett litt ukomfortabel når folk jeg kjenner utafor skrive- og kunstsammenheng sier at de er nødt til å lese boka mi når den kommer ut; jeg må jo bare ta det som et kompliment, men ofte tenker jeg at det er ganske mange folk jeg kjenner som jeg egentlig ikke vil at skal lese denne (eventuelle) boka i det hele tatt… rett og slett fordi jeg er redd de ikke skal forstå at selv om hovedpersonen min har noen likhetstrekk med meg, betyr ikke det at alt han tenker og gjør er ting som jeg tenker og gjør.

Jeg minnes en av yndlingsepisodene mine av Girls som, til tross for all sin komikk og harselering med *kremt* visse typer folk, tross alt hadde et godt poeng: