Zola Jesus - Dette er den dama i verden med vakrest stemme, det er jeg helt sikker på. Den er så utrolig kraftig og følelesformidlende at det er helt vilt. Jeg er ikke dessverre ikke så begeistra for det nyeste albummet hennes, sjøl om hun selvfølgelig synger helt fantastisk, men Conatus har veldig mye fint på seg. Likevel er det de første sangene jeg hørte av henne fra de tidlige utgivelsene hennes, sånn som Poor Animal (som sannsynligvis er den av låtene hennes jeg liker aller, aller best), Night og I Can't Stand som virkelig setter i gang gåsehuden. Ikke minst gjør hun en formidabel vokalinnsats på en del av sangene til Former Ghosts. Som om ikke dét var nok, ser hun helt usaklig kul ut, og poster jevnlig flere kunstneriske sjølportertt på Facebook-sida si. Bare se (og for all del, hør!):
Zhang Jingna - Dette var min favorittfotograf da jeg var yngre. Jeg syns fortsatt hun tar fine bilder, men nå driver hun mest med kommersielle oppdrag, og konsentrer seg ikke like mye om de særdeles emovennlige bildene jeg pleide å elske av henne. Hun har ei Facebook-side her som kan likes hvis du vil, men vil du se de eldre bildene hennes som jeg falt pladask for for en ti års tid siden, må du inn på deviantART-profilen hennes. Jeg har rota fram noen av yndlingsbildene mine, og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor jeg likte dem så godt. Hele estetikken appellerte helt utrolig mye til mitt drømmeaktige, emosjonelle, sjelfulle femten år gamle vesen, som attpåtil hadde en sterk fetisj for alt som var asiatisk:
Zombier - Bare fordi zombier er awesome, og det aller meste blir bedre med zombier. Det var derimot ikke før jeg så The Walking Dead at jeg skjønte at de faktisk kan være oppriktig skumle, istedenfor bare kule og treige. Ellers kan jeg nevne at jeg digger Shaun of the Dead, gleder meg til å lese Pride and Prejudice and Zombies (som attpåtil skal bli film med Cersei Lannister i en sentral rolle, yay!) som jeg har stående ulest i bokhylla, og i det hele tatt så bare... hjerne?
The Walking Dead - Hadde hørt mye bra om denne serien på forhånd, men jeg var likevel ikke forberedt på at jeg blei nødt til å se hele førstesesongen i ett strekk fordi jeg ikke turte å stoppe. Jeg trur dette kanskje er den mest spennende serien jeg noen gang har sett, i den betydning at man får oppriktig hjertebank når man skjønner at nå er ting i ferd med å gå gærent, og at man slipper pusten ut når man skjønner at ting roer seg ned, fordi man underbevisst faktisk har holdt pusten gjennom hele den skumle sekvensen. Og altså, det sier litt, fordi jeg er av den beintøffe film- og TV-sorten som ser hva det skulle være av drøy skrekk, gørr og vold uten å la meg påvirke nevneverdig. Denne serien er skikkelig ubehagelig, men ikke på en negativ måte, ikke sånn ubehagelig bare for å være ubehagelig, liksom, men bare veldig, veldig intens hele tida. Veldig kort fortalt handler det om Rick, som etter at han våkner fra en flere uker lang koma, finner ut at apokalypsen har inntruffet, og har etterlatt seg zombier istedenfor mennesker. Nå må han kjempe for å overleve, og finne igjen kona og sønnen sin, som han er sikker på at er i live der ute et sted. Fun fact: jeg husker ikke om det er hele piloten, eller bare nesten hele piloten, som ikke har noe musikk i det hele tatt. Likevel er piloten noe av det mest nervepirrende jeg noen gang har sett.
What We Do In the Shadows - Mens alle andre par så Fifty Shades of Grey på Valentinsdagen, så Jørgen og jeg vampyrmockumentary signert Flight of the Conchords-Jemaine. Og den er virkelig veldig morsom. Jeg merka allerede etter den knappe nittiminutter'n filmen varte, hvor glad jeg hadde blitt i alle karakterene - noe som umiddelbart fikk meg til å ønske at det hadde blitt lagd en TV-serie om dette kollektivet, bare fordi dette er et konsept som lett kunne funka kanskje til og med enda bedre i episodeformat. For det er mye stoff å ta tak i her, altså, følte nesten at WWDITS nærmest bare var et gløtt inn i urbane vampyr-New Zealand, og at man likeså godt kunne tatt for seg en helt annen dag og helt andre situasjoner. Det handler altså om fire vampyrer, Petyr, Vladislav, Viago og Deacon, som hver er født i forskjellige historiske perioder, og livet i et kollektiv i New Zealand - et liv som viser seg å ha mange likheter med det å bo i kollektiv når man er menneske - men selvfølgelig også vesentlige forskjeller, som for eksempel at de må drikke blod av intetanende ofre for å holde det gående.
Windy & Carl - I kategorien fantastisk skrivemusikk, må drone-duoen Windy & Carl nevnes. Ekstremt seigtflytende, gitardrevet ambientatmosfære som kanskje best kan sammenlignes med lange bølger. Ikke minst har de veldig vakre albumtitler, med tilsvarende vakre låttitler, ta for eksempel en titt på albummet Depths. Hva kan vel beskrive følelsen av sistelåta bedre enn nettopp det å komme til overflaten igjen etter et dypdykk? Et forholdsvis snevert utvalg av det de har gitt ut er å finne på Spotify, men det er likevel nok til å lene seg tilbake, lukke øya og bare la seg flyte av sted på de eteriske tonene. Eller, som sagt, å skrive.
Åh, som jeg elsker zombier! Jeg leste et eller annet sted at det er spådd at nettopp zombiene snart kommer til å overta plassen vampyrene nå i det siste har hatt i populærkulturen. Død snø, Pride and Prejudice and Zombies, og nå Zombieland? Hvorfor ikke? Håper bare ikke de blir like oppbrukte som sine bloddrikkende frender. Zombiene vil jeg ha for meg sjøl!
Zombieland handler om den dagen i ikke så altfor fjern framtid når et mystisk virus får alle amerikanere til å bli kannibalistiske, råtnende, lobotomerte halvlik. Vel, nesten alle. Det er noen få som ennå ikke har verken blitt zombier eller mat for zombiene, og disse bestemmer seg for å forene seg. Det hele blir sett fra den håpløse nerden Colombus sin synsvinkel. Med seg på lasset har han den hardbarka Tallahassee, baben Wichita og søstera hennes Little Rock. Splatterfilmtradisjonen tro er det ikke så mye til plott utover dette, og det kommer heller aldri noen åpenbar løsning på konflikten, som dramaturgiteorien vi har hatt kaller det. Derimot er det mye blod og gørr på veien.
Det største problemet med Zombieland er at den er så varierende. Åpningssekvensen med gladvold i sakte film er aldeles nydelig, og det samme er alle scenene som involverer ingen ringere enn kjære Bill Murray, i en helt fantastisk rolle som seg sjøl. Sjølve blod-gørr-og-innvoller-o-meteret lever òg opp til forventningene, og deler av manuset funker òg ganske greit. Men det er andre deler av manuset som ikke funker like greit, og det er så synd! Kunsten å lage en god splatterfilm er lik kunsten å balansere det dørgende seriøse med det sjølironiske. I Drag Me to Hell var det for mange av de tilsynelatende alvorlig mente sekvensene, mens i Evil Dead II var fordelinga igrunn akkurat som den skal være. Her er det derimot, av alle ting, for mange av de sjølironiske bitene. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er et minus, men det blir liksom litt for... rene og pene spøker tidvis. De er på en måte for velformulerte, og virker liksom litt påtatt teite fordi manusforfatteren sannsynligvis prøvde litt for hardt å følge splatterspillereglene. De faller ikke alltid så naturlig, på en måte.
Men teknisk sett er den jo faktisk veldig bra, da. Sjøl om den nok ønsker å gi litt inntrykk av at den er det, er den på ingen måte noen lavbudsjettsfilm, og zombiesminka sitter som et skudd.
