November 2019

Opplevelser: Halloweenfest på Misfornøyelsesbar. Sverige-tur med Vibeke og mamma. Innflyttingsteselskap hos Vibeke. Biljard og dranks med gode venner.

Innkjøp: Endelig er andre delen av The Destroyer-albumet til TR/ST her! Og se så fin vinyl!

TV-serie: Åh dere, jeg er så utrolig glad for at His Dark Materials er bra! Etter den gedigne skuffelsen som var filmen fra 2007 var jeg litt tilbakeholden med entusiasmen min da jeg fikk greie på at den altså skulle bli en HBO-serie, og særlig fordi bøkene kanskje er den aller beste YA/fantasy-serien jeg noen gang har lest, men jeg liker det så langt! Jeg syns Lyra godt kunne vært enda frekkere og mer uforskamma, og bittelitt mindre barnslig, men alt i alt syns jeg Dafne Keen gjør en god jobb som hovedrolleinnehaver. Men: jeg syns HBO har så dårlig bildekvalitet at jeg faktisk blir litt lei meg. Jeg må se episodene på dataen fordi TV-skjermen rett og slett blir for stor og bildet desto mer kornete. Altså, Netflix klarer jo å levere OK bildekvalitet, det burde ikke være noe vanskeligere for HBO? Akk ja.



Spill: Jeg har ikke offisielt gitt opp Tomb Raider 3 ennå, men det jeg derimot har gjort, er å kjøpe et av mine kjæreste barndomsminner på Steam: The Curse of Monkey Island, som altså er nummer tre i Monkey Island-serien. Jeg snakka litt om Monkey Island her, og altså, hvor ekstremt fornøyelig dette spillet er kan bare ikke overdrives. Sist gang jeg spilte det var jeg antakelig rundt ti år og ikke så god i engelsk, så sånn i tillegg til at dette var en nostalgieksplosjon av de sjeldne, lo jeg faktisk høyt flere ganger der jeg satt aleine i mørket i leiligheten min fordi jeg endelig skjønte alle vitsene. Og dere, det er noe helt eget ved det å komme tilbake til noe du elska som barn i voksen alder. Jeg spilte The Curse of Monkey Island så sykt mange ganger da jeg var liten at det var veldig mange av replikkene jeg kunne utenat, bare at jeg denne gangen faktisk forstod hva de betydde. Gir det mening? Litt sånn som når man husker en engelskspråklig sang fra før man lærte seg engelsk, bare at man husker sangen liksom helt fonetisk og uten noen ordbaserte assosiasjoner til lydene? Til tross for at spillet er godt over tjue år gammalt (!) holder det seg like godt den dag i dag, og det hører med til historien at jeg koste meg såpass mye at jeg runda hele greia på to dager.

Film: Sin City, Super Dark Times, Beach Rats, The Big Sick, The Tale, A Ghost Story, The King, Up (jeg er seint ute, jeg veit) og The Limehouse Golem.

Altså, A Ghost Story. Jeg hadde egentlig ingen forventninger da jeg satte den på, annet enn at en perifer bekjent hadde sagt at hun likte den. Det skulle vise seg at den på sett og vis ødela meg litt, på best tenkelige måte. Den er så lavmælt og stillegående at man et øyeblikk kan misforstå og tru den er kjedelig, men før du i det hele tatt har skjønt at det har skjedd, har den krøpet innunder huden på deg og trollbundet deg. Dette er det ørnte beviset på at less is more, på at hvis man tar vekk alt unødvendig tant og fjas, sitter man igjen med et materiale som er så rått og så ekte at det ikke lenger går noen omveier; følelsene filtreres ikke, de skytes direkte inn i blodårene dine, og de få virkemidlene den faktisk tyr til, virker desto sterkere. Herregud, jeg er så sykt fan av minimalisme i film. A Ghost Story er noe av det tristeste, fineste, rareste og mest poetiske jeg har sett på ei god stund, og etter hvert beveger den seg så sømløst over i metafysikken at jeg jaggu ender opp med å føle dette. Sjølve hjemsøkingsaspektet funker ganske likt som det gjør i The Haunting of Hill House (som jeg også virkelig elska), og akkurat dét var absolutt blant de tinga jeg likte aller best i den serien, men i motsetning til The Hauting of Hill House er ikke A Ghost Story en skrekkfilm. I det hele tatt. Så ikke la deg skremme (høhø) av tittelen hvis du ikke liker grøssere. Denne passer for alle som setter pris på minimalistisk filmkunst uavhengig av sjanger.



Musikk: Jeg er stadig på synthpop-kjøret, og i følge last.fm-statistikken min er Afraid of the Dark av Young Ejecta den sangen jeg har hørt aller mest på i november. Jeg kommer alltid til å være spesielt svak for den tilsynelatende sjølmotsigelsen "dansbart og trist", og når vokalisten har en såpass behagelig stemme i tillegg er det jo nesten selvsagt at jeg ikke har klart å holde meg unna denne låta.

Tre anbefalinger på M

Monkey Island - Jeg trur jeg var omkring ti år da jeg blei introdusert for denne klassiske spillserien. Vi fikk treer'n, The Curse of Monkey Island, via en spillklubb vi var medlem av på den tida, og jeg syns det var kjempegøy å spille. Uheldigvis forstod jeg ikke da den ekstremt satiriske humoren, men det har jeg gjort i etterkant. Litt kjedelig er det dermed at det ikke går an å installere The Curse of Monkey Island på nyere maskiner, men ei tid etterpå skaffa vi oss firer'n i serien, Escape From Monkey Island. Nå enda nyligere fikk noen av dere kanskje med dere at jeg lasta ned originalspillet i en nyoppussa utgave. Det kan du også gjøre for en billig penge fra komplett.no. Uansett, dette er så så så vittig. Som østlending bruker jeg veldig sjeldent det uttrykket, men det stemmer veldig godt i denne sammenhengen. Man følger altså Guybrush Threepwood (som blei hetende Guybrush fordi folka som lagde ham, lagde ham i et program som hette Brush, og de visste ikke hva han skulle hete ennå, så de bare lagra fila som "guy" så filnavnet blei til guy.brush og de syntes det klang usedvanlig godt), og dette blei en så lang parantes at jeg setter punktum nå. Men man følger som sagt Guybrush, en ung kar som har lyst til å være sjørøver. Love interest'en hans heter Elaine, og nemesisen hans heter LeChuck, og grunnplottet i hvert av spilla er uhyre simpelt, men det er alle replikkvekslingene og de absurde situasjonene Guybrush havner i for å nå målet sitt som gjør spillet så innmari verdt å spille. Det er så mange interne vitser, så mange referanser, så mange running gags, og så mange klassiske scener som aldri vil bli gamle. "That's the second biggest monkey head I've ever seen." Dette er forøvrig snakk om et pek-og-klikk-puzzle, og det ligger jo ikke for alle, men sånn som meg, da, som når jeg er hjemme i Lier digger å sitte med sudoku eller kryssord, syns dette er et meget spillbart spill. Her er noen mer eller mindre tilfeldige bilder fra noen av de forskjellige spilla:

Har noen forresten lyst til å være med og cosplaye Guybrush en gang?

Mysterious Skin - Dette har vært en av yndlingsfilmene mine veldig lenge, og en gang lovte jeg dyrt og hellig at jeg ikke skulle se filmen igjen før jeg hadde lest boka den var basert på. Det løftet brøyt jeg, men så er det en veldig bra film og, da. Når jeg ser den igjen nå, innser jeg at noen av replikkene høres litt konstruerte ut (særlig de til Wendy, sjøl om Wendy på alle andre måter er en veldig kul karakter), men det er fortsatt den grunnleggende melankolske atmosfæren og de fantastiske skuespillerprestasjonene til Joseph Gordon-Levitt før han blei allemannseie og Brady Corbet som gjør hele filmen. Og sjøl om han fungerer mest som en comic relief, er jeg også veldig glad i karakteren Eric. Uansett, det handler om livet til to tenåringsgutter. Neil er en prostituert tøff-i-trynet high school-dropout som bærer på en mørk hemmelighet. Brian er en sosialt utilpass nerd som trur han har blitt bortført av romvesener. De spilte på samme baseball-lag det de var små, men har siden ikke sett hverandre. Så møtes de igjen. Og bare, dette er skikkelig vondt og vakkert på akkurat den måten jeg liker det, og den har et av de mest fantastiske soundtracka jeg har hørt. Takk for å introdusere meg til Slowdive som femtenåring. Men altså, jeg må lese boka. Det må jeg jo bare. Og her, ta en trailer:




minismartinis.com - Dette er en av de mest inspirerende bloggene jeg veit om, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg klarte å blogge sånn sjøl, men jeg innser jo at jeg er altfor bablete, pessimistisk og dårlig til å ta bilder. Men så enkelt kan det altså gjøres. For det er nettopp minimalismen ved denne bloggen jeg liker så innmari godt. Det enkle, men konsise og veldig gode språket, måten hun får bare én eneste setning til å klinge som poesi. I tillegg er det de fine bildene, også ofte dem med en poetisk undertone. Og liksom, hele bloggen har sånn ei særegen stemning, en florlett hyllest til alle tings skjønnhet. Hvis du har en dårlig dag, hjelper det faktisk å ta en kikk innom der.

Et åpent julebrev til alle som leser bloggen min

... også kjent som god, gammaldags generell svada. Og foreldre sender jo julekort med bilde av ungen sin på til alle de kjenner, så jeg sender alle mine kjære blogglesere noen bilder av meg sjøl. Fordi at for et halvt år siden så håret mitt sånn ut:

Og nå har det gått over til å se sånn ut:

Og egentlig var det løgn å insinuere at håret mitt bare har blitt sånn av seg sjøl, for jeg var strengt tatt hos frisøren i dag. Det var et ganske dårlig bilde uansett, kanskje dere får en bedre idé om åssen det ser ut hvis jeg gjør sånn?:

Hvis du syns jeg ser ut som en gnom, er det bare fordi jeg er en gnom.

Uansett har håret mitt blitt blondt igjen med noe mørkt i dybden som ikke kommer fram sånn altfor godt på noen av bildene. Ikke at det er så helsikes viktig heller. Planen er at det skal se sånn ut ganske lenge, for i sommer er jeg faktisk bare nødt til å dra på Middelalderuka på Gottland, og, som kjære Lars uttrykte det, "da kan man ikke se ut som om man kommer rett ut av Space Oddyssey, for å si det sånn." Ønsk meg lykke til. Helt siden den opprinnelige lillafargen blei grå, har jeg vært lei av å ikke ha rosa/rødt/lilla hår. Og det skjedde for sånn... fire måneder siden.

Egentlig skulle ikke dette blogginnlegget handle så fryktelig mye om meg, det vil si, skulle i væffal ikke det da jeg planla det. Her er en julehilsen til alle dere som faktisk følger med på det som skjer her inne:

Snø er kult, regn er kjipt. Likevel har jeg hatt bra med julestemning den siste tida, ikke minst etter at Jørgen kjøpte stjerne vi kunne ha i vinduet, og jeg lagde nøttesteik med brunsaus, poteter og surkål til middag. Nå er jeg atter tilbake i Lier, og jeg skal benytte en sårt tiltrengt ferie til å møte folk det er altfor lenge siden jeg har sett (skal prøve å rekke dere alle), hvile ryggen min så den kanskje kommer i form igjen til jeg skal jobbe et par dager i romjula, kanskjeforhåpentligvis få skrevet bittelittegranne, spille kjempemasse Monkey Island (for hurra! for sider som lar deg laste ned de beste klassikerne - de gamle er fortsatt eldst - til en nesten latterlig rimelig penge) og spise julemarsipan sponsa av foreldra mine, siden jeg aldri tar meg råd til denslags luksus likevel.

I stad var jeg en tur på Bare Jazz, og i et hjørne satt en skjeggete fyr med fjellklær og stappfull sekk. Servitøren gikk bort til ham for å plukke opp det tomme ølglasset hans, og spurte jovialt: "Jasså, skal du feire jul i skogen?" Fyren svarte: "Jeg feirer ikke jul" sånn veldig mutt, og servitøren lo nervøst. Awkward.

Halvdårlige fortellinger fra det virkelige liv til side: jeg håper dere alle koser dere med jul og ramadan og hanukkah og vintersolverv eller bare ingen feiring i det hele tatt, at dere drikker massevis av den beste julebrusen (alle med fornuften i behold veit at den lager Aass), at dere får med dere Tre nøtter til Askepott, at dere sover til langt utpå dag, at snøen kommer tilbake i siste liten, og at dere finner alt dere ønsker dere under treet. Jeg anbefaler forøvrig også å unne dere en god musikalsk opplevelse i disse høystemte tider. Sjøl var jeg på konsert med Generalen i supertrivelige Naustet på Youngstorget i stad. Du, derimot, kan jo for eksempel høre på den fineste jule-CD'en som fins, og som er den jeg anbefaler hvert eneste år. Men det er en grunn til det, altså.

Riktig god jul til alle!