Hva angår Aloha verden-universet, er jeg veldig imponert over at de får take-away-pizza til x antall personer for ti dollar. Men det er nå en gang sånn naturlovene tilsynelatende fungerer der: ingen reelle bekymringer fra den virkelige verden ser ut til å eksistere for denne gjengen. Alt det som vi ekte mennesker må bruke masse tid og krefter på, som penger, kost, losji og logistikk, er bare automatisk i orden. Dermed frigjøres tid og krefter til å fokusere på høydramatiske, såpeopera-aktige problemstillinger isteden. Det er nesten så jeg misunner dem litt.
Klikk her for tidligere kapitler.
Jeg satt i en stressless-stol hjemme hos klikken med et blad jeg hadde kjøpt med meg på veien hjem. Tobias stod på kjøkkenet og bakte kake vi kunne ha til kvelden, Sid ringte til venner og bekjente for å få dem til å stikke innom og Gabriel og Roger spilte playstation. Arne hadde dratt. Han skulle være hos foreldrene sine.
Sid la på røret og kom bort til meg.
”Vi får besøk av Mario og Kylie etterpå”, sa han.
”Ok”, sa jeg og nikket.
”Blir du med å kjøpe juletre?” spurte han plutselig.
”Juletre?” spurte jeg og så opp fra bladet.
”Nei, feiekost”, spøkte han, ”juletre, ja. Ingen jul uten juletre og så vidt jeg ser, har ingen annen gjort det”.
”Ok, jeg blir med!” sa jeg, takknemmelig over å ha noe å gjøre. Det er ikke sååå gøy å lese blader.
Da vi gikk ut i gangen, la jeg missunelig merke til at Sid tok på seg en stor, svart parkas. Gud, hvor jeg savnet min!
Jeg tok på meg de trofaste basketskoene og ei jakke og ble med Sid ut døra hvor vi gikk dit de solgte juletrær. Der fant vi det fineste treet vi klarte og byttet på å dra det etter oss hjem. Vi ropte ”god jul!” til alle vi så, de fleste ble glade og sa ”god jul” tilbake, mens noen andre igjen ble nærmest fornærmet og satte opp farten.
Da vi kom fram til huset, skulle jeg til å ta i dørklinken, men Sid stoppet meg. Jeg så forundret på ham, men han bare smilte og sa: ”Jeg ville bare si til deg at bortsett fra Tobias, er du den beste vennen jeg har.” Jeg smilte litt brydd og visste ikke helt hva jeg skulle si. Til slutt sa jeg bare: ”Var det alt du ville si meg?”
”Nei, en ting til”.
”Hva da?” spurte jeg nysgjerrig.
”God jul”, sa Sid og smilte et absolutt uimotståelig smil! Så gikk vi inn.
”Få se! Få se!” ropte Roger og kom mot oss i vill fart. Da han fikk øye på juletreet jeg drasset på, utbrøt han: ”Å, det er det fineste juletreet jeg noen gang har sett!”
”Er det?” spurte jeg og lo.
”Ja visst! Og nå skal det pyntes! Gabriel! Treet er her!” ropte Roger inn i stua.
”Kult!” sa Gabriel og dukket opp i døråpningen. Deretter løp han bort, snappet treet fra meg og spurte: ”Er det greit om jeg tar det nå?”
”Ja jøss!” sa jeg og Gabriel tok glad treet fra meg og dro det etter seg inn i stua hvor han fikk hjelp av Roger til å sette det i juletrefoten og klippe av nettingen det var surret inn i. Etter det ble Sid og jeg med og pyntet det.
Etter litt skar plutselig et hvitt lyn seg gjennom idyllen.
”Det tordner!” ropte jeg, men så gjenkjente jeg latteren til Tobias bak meg og snudde meg. Han stod der med et kamera i hendene.
”Dere var bare så søte der dere stod, jeg måtte bare ha et bilde av dere!” smilte han.
Plutselig forandret ansiktsuttrykket hans seg fra glad og smilende til ganske urolig.
”Kaka!” utbrøt han plutselig og stormet inn på kjøkkenet mens vi andre fikk latteranfall.
”Jeg reddet den!” hørte vi der inne fra. Like etter dukket han opp i døråpningen mellom stua og kjøkkenet med en halvveis svart, halvveis brun sjokoladekake. Den luktet i allefall godt.
Siden kaka var ferdigbakt og treet ferdigpyntet, gjenstod vel bare én ting, nemlig det viktigste – pakkene. Alle gikk og hentet sine pakker og la dem under treet. Etter det skulle guttene skifte. Jeg hadde allerede gjort det.
Først kom Tobias ut. Han hadde på seg grå skjorte, svart bukse og et gråblått slips med mønster.
Etter det kom de andre guttene etter tur. De hadde på seg mer eller mindre normale antrekk, til og med Sid. Han hadde svart bukse, svart skjorte og hvitt slips og den kombinasjonen var ordentlig stilig.
Plutselig gispet Tobias og vi andre sendte ham spørrende blikk.
”Vi har ikke lagd noe mat!” utbrøt han, ”ikke rekker vi heller!”
”Det kan fikses! Gi meg litt penger, så stikker jeg ned til byen og bestiller pizza!” ropte Gabriel. Jeg la merke til at med ”byen” mente de sentrum.
”Ok”, sa Tobias, fant fram lommeboka si og ga Gabriel 10 dollar.
”Jeg er blakk, skjønner du”, forklarte Gabriel. Deretter stakk den høye, tynne skikkelsen hans ut døra med en voldsom fart.
Vi ble bare stående i gangen og se på hverandre og den første som åpnet munnen, var faktisk meg.
”God jul, alle sammen”, sa jeg og alle ønsket meg og de andre god jul de også.
Plutselig ringte det på døra.
”Jeg åpner!” sa Sid og åpnet. Vi andre stakk hodet ut i døråpningen for å se hvem det var som kom. Det var Kylie og hun hadde på seg to plastikkposer med gaver.
”Heisann, alle sammen!” ropte hun og kom inn. Sid gjorde plass for henne.
”Jeg skal ta dem for deg, jeg”, sa Tobias og snappet til seg posene hennes med gaver før hun fikk sukk for seg. Deretter pilte han inn i stua mens han fniste og tømte gavene ut under juletreet. Ja, det begynte å bli en aldri så liten haug under der nå.
Kort tid etter ringte det på igjen. Sid åpnet igjen og ga en klem til Mario for det var han som stod utenfor. Også han hadde meg seg et lass med gaver som Tobias var snar med å ta fra ham for så å løpe og legge dem under treet.
Da alle gavene var på plass, ba Tobias oss om å sette oss, han skulle gå og hente kaka, sa han, men så var det noen som kom i døra.
”Det er nissen!” ropte Roger og spratt opp fra stolen han hadde satt seg på, men han var det ikke. Det var bare Gabriel som kom med en diger pizza.
”Sultne?” spurte han og satte fra seg pizzaen på bordet. Tobias kom også til og så kastet alle seg over den som glupske ulver.
Etter at pizzaen var vel fortært, var det kaka sin tur. Tobias var raskt inne på kjøkkenet for å hente den. Ikke det at den så direkte delikat ut der den stod, ganske så brent var den, men lukta overbeviste oss alle om at dette var god, gammeldags sjokoladekake.
Den smakte himmelsk! Til tross for det en smule bisarre utseendet, var den nydelig!
Da alle var mette, lente vi oss tilbake i stolene og bare var fornøyde.
Plutselig sa Sid noe som forundret meg stort: ”Nå må vi be”.
Jeg sendte ham et overrasket blikk.
”Nå må vi be”!? Hva gikk det av han, a’?
Det virket ikke som om Sid merket noe til blikket mitt, men foldet hendene og ba. Alle de andre gjorde det også, bare jeg ble sittende som et spørsmålstegn og glo.
Først da de var ferdige, virket det som om Sid enset det noe himmelfalne blikket mitt.
”Det er jo jul! Jesus ble født i dag! Det visste du vel?” spurte han.
”Eh, ja da”, sa jeg og følte meg litt hjelpeløs. Visste ikke helt virket bein jeg skulle stå på. Eller, stå og stå, jeg satt, men allikevel kjentes det ut som om jeg var ute på dypt vann. Jeg vet ikke egentlig helt hvorfor.
”Så fin du var!” bemerket plutselig Kylie til meg.
”Synes du?” spurte jeg og ble oppriktig glad. Det var faktisk ikke ofte jeg fikk sånne kommentarer.
”Ja, det syns jeg. Den gulfargen kledde deg innmari!” fortsatte Kylie. Jeg smilte varmt og sa: ”Takk!”
Plutselig begynte det å ljome Sex Pistols ut fra høytalerne på stereoanlegget.
”Sid!” stønnet Tobias, Roger og Gabriel i kor, men Sid satte opp en uskyldig mine og sa: ”Det er en julesang!”
Ganske riktig. Da jeg gikk bort og plukket opp coveret på cd’en for å se hva sangen het, viste det seg at den het Punk Rock Christmas.
Plutselig forsvant Sid! Ja, han gjorde det! I det ene øyeblikket var han der og i det neste var han søkk borte!
”Hvor er Sid?” spurte jeg. De andre ristet på hodet, nei, han hadde de ikke sett.
Like plutselig som han hadde forsvunnet, dukket han opp igjen! Nå stod han i døråpningen mellom stua og gangen – iført nisselue!
”Ho, ho, ho!” lo han på ekte nissevis, noe som selvfølgelig fikk meg til å knekke sammen av latter.
”Kan De være så vennlig å sette Dem, frøken?” spurte Sid meg og jeg nikket mens jeg prøvde å holde latteren tilbake. Deretter tok jeg plass i den store, rosa saccosekken de hadde.
Sid gikk bort til gavehaugen, fisket fram en og leste på til-og-fra-lappen: ”Til Kylie fra Tobias!” Kylie gikk fram med et smil om munnen og tok imot pakken fra Sid som hun rev opp. Inni papiret fant hun dilldallet Tobias hadde kjøpt til henne og jeg så at hele henne lyste opp da hun fikk se dem.
”Å, Tobias, de er kjempefine!” ropte hun og ga ham en klem mens hun smilte og lo.
Da hun rev seg løs fra Tobias, gikk hun bort til Sid og overtok nisseluen. Så tok hun et grep om en pakke langt inne i haugen, en stor og firkantet en, og leste: ”Til Sid fra Roger og Gabriel”.
”Wow, spleisegave”, sa Sid da han gikk fram og rev av papiret. Han måpte da han fikk se hva som lå inni.
”X-box!” utbrøt han og begynte å danse rundt i rommet mens han sang: ”X-box, X-box, X-box!” Etter det tok han nisseluen fra Kylie igjen og fant fram en gave som var fra han til Mario. Da Mario hadde pakket opp, fikk han luen og jeg begynte å skjønne systemet. Den som fikk pakke, skulle ta over luen og være nisse neste gang.
Snart var alle pakkene pakket opp og vi satte oss sammen, tett, tett sammen i sofaen og pratet sammen og spiste kake. Vi fortalte historier fra da vi var små, drømmer vi hadde drømt, vitser og om alt annet som falt oss inn akkurat da. Etter det fant vi ut at vi skulle skifte til pysj og sove oppi der alle sammen med tepper og ha det kos-kos.
Da alle sammen lå oppi der i pysjen og lyset var slukket, følte jeg at dette var den beste julen jeg noen gang hadde hatt. Nå skjønte jeg hvorfor alle bestandig hadde gledet seg til denne kvelden og kalte den for den lykkeligste kvelden i året. Ja, egentlig var det meste av hele dagen lykkelig. Fra vi gikk og handlet julegaver til vi lå sammenkrøpet alle sammen i sofaen, hadde alt bare vært så utrolig… fullkomment. Rett og slett. Dessuten var det noe annet også. Denne julen hadde jeg tilbrakt sammen med personer jeg var glad i og som jeg visste var glade i meg. Det var også noe jeg aldri hadde gjort før.
Da jeg sovnet, er jeg sikker på at jeg hadde verdens største smil om munnen.
Du er tilgitt og masse lykke til med det omfattende ryddeprosjektet, håper det gir resultater som gjør slitet verdt det og velkommen igjen når du får mer tid og overskudd til alt annet (som blogging og internett). Syns ellers det var en veldig koselig del på historien, veldig idyllisk liksom, virket som et veldig fint fellesskap av den typen man nok gjerne skulle hatt.
SvarSlettTakk! Ryddeprosjektet står nå på vent atter en gang etter at jeg fikk corona for første gang. Nå er jeg endelig i ferd med å bli bedre igjen og kan forhåpentligvis fortsette der jeg slapp. Og på et vis minner dette kapittelet meg litt om noen av dine tekster – mye dårligere skrevet, så klart, men veldig uskyldig og koselig på en litt naivistisk måte som noen ganger også er i noe av det du har skrevet – og jeg trur nok det beviser at jeg var en ganske ensom tenåring.
Slett