Januar 2020

Opplevelser: Hundepass. Konsert med Tamaryn og Some Ember. Oslo Mekaniske med gode venner.

Innkjøp: Klarte å revne den gule buksa jeg har (på det mest problematiske stedet ei bukse kan revne), så jeg ville ha ei ny gul bukse. Fant en i cordfløyel (❤!!!), og i samme slengen ei lilla bukse i cordfløyel, så heeeeey.

TV-serie: Har sett litt av hvert denne måneden, blant annet X-Files og Sex Education, men framfor noe har jeg endelig sett HBO-serien Euphoria og herreguuuuuud for en serie det er. Jeg så den beskrevet et eller annet sted som "en amerikansk Skam på speed", en beskrivelse som ikke er fullstendig på bærtur, men der Skam er veldig lavbudsjett og har et visst indie-preg, er Euphoria veldig profesjonelt produsert, og veldig ofte mener jeg det i negativ forstand, men ikke denne gangen. Her har fotografene, kostymedesignere og sminkørene fått en større jafs av budsjettet, og det er så utrolig tydelig, for dette er en av de visuelt peneste TV-seriene jeg noen gang har sett, men, som en anmelder i ei av landets største aviser var enig med meg i, går det visuelle aldri på bekostning av historiefortellinga, for uansett hvor gjennomgående og utprega det estetiske uttrykket er, er det alltid karakterene som er i fokus. Altså, jeg kan lett se en serie eller film mer eller mindre blotta for formidlingsevne (se film-avsnittet for eksempel) så lenge den ser og høres bra ut, men Euphoria lar aldri et lekkert utseende fungere som en unnskyldning til å ikke ta dramaet sitt på alvor. Karakterene i Euphoria er så velskrevne og velspilte at det til tider nesten føles dokumentarisk, og det er ganske imponerende med tanke på at det er en del tydelig kunstige grep på gang her, blant annet i form av ikke-kronologisk handling. Man blir rett og slett ekstremt engasjert i og investert i karakterene i løpet av veldig kort tid, og man håper så inderlig at det går bra med dem, selv om man etter hvert begynner å innse at det kanskje, eller sannsynligvis, ikke kommer til å gå bra. For dette er et annet område der Euphoria skiller seg fra Skam; det er jo til dels fæle ting som skjer i Skam-universet òg, men det føles aldri som en tung serie. Euphoria er tidvis skikkelig mørk og vond, og selv om det også er veldig morsomt innimellom, er det likevel et større og tyngre alvor i Euphoria enn i mange andre ungdomsserier (har også sett anmeldere dra paralleller til Skins, men jeg er bare delvis enig). Jeg elsker de sårbare karakterene som er yngre enn de sjøl trur de er, jeg elsker neonfargene, jeg elsker kostymene og sminka (særlig de til Jules, noe som sikkert overrasker cirka ingen), jeg elsker mye av musikken, det er i det hele tatt mye å elske her.



Film: I januar så jeg Marriage Story, Lady Bird, The Bad Batch, Guddommelig kjærlighet, Spring Breakers, Yves Saint Laurent, Dolemite Is My Name, Sicario og Ghostbusters, og det er egentlig flere av disse filmene jeg kunne snakka utfyllende om, men jeg velger å vie ekstra plass til The Bad Batch, som så vidt meg bekjent aldri blei satt opp på kino i Norge, og som er den andre filmen til den iransk-amerikanske regissøren og manusforfatteren Ana Lily Amirpour. Den første filmen hennes, A Girl Walks Home Alone At Night, er en persiskspråklig vampyrfilm i svart-hvitt, som, til tross for at jeg aldri blei like fra meg av begeistring som det de fleste kritikere virka til å bli, tross alt var langt fra uinteressant, så jeg var veldig nysgjerrig på hva hun hadde fått til med sin andre film, som visstnok var en kannibal-dystopi. Og veit dere hva? Jeg ELSKA det. Jeg elska det visuelle uttrykket, jeg elska kostymene og produksjonsdesignet, jeg elska alle de sære detaljene, jeg elska alle de skrudde ideene som likevel aldri virka tilfeldige, men som alle ga mening innenfor det rammeverket de befant seg i. Stor var dermed overraskelsen min da jeg, gira over å ha sett en film jeg likte fryktelig godt, fant ut at kritikerne generelt sett enten syntes det var en av de dårligste filmene de noen gang hadde sett, eller i beste fall syntes den var "så vidt OK." Det meste av kritikken gikk på sjølve historien, på at det egentlig ikke er en historie i det hele tatt, på at bortsett fra i det første kvarteret av filmen, har hovedpersonen aldri noe spesielt mål eller noen tydelig motivasjon, og jeg kan absolutt se at den er plottmessig svak, men jeg koste meg såpass mye underveis med kitschen og stemninga og fargene og det absurde soundtracket (har aldri opplevd Ace of Base brukt i ei lemlestingsscene før) at jeg kan tenke meg å se denne flere ganger. Denne filmen fikk meg til å føle utrolig mye mer enn det enkelte filmer med en teknisk godt fortalt historie gjør, så om ikke det er verdt noe, så veit ikke jeg. Med det sagt: jeg mislikte slutten skikkelig, men om jeg bare forestiller meg en annen slutt, så går det bra.




Bok: Jeg har lest ut The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop (det tok meg bare et halvt år å lese ei bok på i underkant av hundre sider, ja), og har nå i teorien begynt på Dune av Frank Herbert, noe som vil si at jeg tar den med meg overalt, men jeg har egentlig bare kikka på karta i den. Planen er å bli ferdig med den innen den nye filmatiseringa til Denis Villeneuve (altså regissøren av fantastiske Arrival og Blade Runner 2049) dukker opp på norske kinoer, men den er fem hundre sider lang og på engelsk, og jeg er mildt sagt ikke verdens mest fokuserte menneske, så vi får se.

Musikk: Last.fm-statistikken min forteller meg at det var Gloria av Laura Branigan jeg hørte mest på denne måneden, og det er utelukkende fordi den blei brukt i en aldeles fantastisk scene i andre sesong av American Crime Story i tillegg til i I, Tonya, og det slår meg at jeg syns både Andrew Cunanan og Tonya Harding er ekstremt fascinerende personer, godt hjulpet av henholdsvis en serie og en film som utforsker dem nærmere. Noen ganger tenker jeg til og med på meg sjøl et slags hybrid av Andrew Cunanan og Tonya Harding, eller jeg veit ikke, sannsynligvis er jeg en ganske normal og til og med grei person, men jeg kjenner meg igjen i dem begge, på hver sin måte. Anyhoo, Gloria er fengende som faen.