Prosess

Min mentor/superhelt/ekstramamma Anne har lest Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet (jeg har virkelig ikke gjort det enkelt for meg sjøl med tanke på den tittelen, altså), og jeg er nå offisielt i gang med redigeringsprosessen.

Og dere, Anne er en så utrolig god leser. Hun ser med én gang hva tekstene mine handler om til og med når jeg ikke ser det sjøl – kanskje spesielt når jeg ikke ser det sjøl – og uansett hvor mye det er ved tekstene mine som ikke fungerer, klarer hun alltid å gi meg utrolig lyst til å jobbe videre med dem sånn at det til slutt ender opp med å fungere.

Hvorfor blir jeg forresten så utrolig glad når folk kaller tekstene mine for ubehagelige? Altså, jeg har jo ikke akkurat prøvd å skrive noen feel-good-roman, og det er jo ikke noen hemmelighet at de forfatterskapa jeg sjøl setter aller mest pris på, er de som gjør meg fysisk og psykisk uvel (hei hei, Sæterbakken og Leikvoll!), men det er som om en liten stemme bakerst i hodet mitt sier til meg at det ikke er greit å sette mer pris på "jeg fikk lyst til å kaste opp" enn "du skriver så vakkert at jeg begynte å gråte."

Uansett...

Dette er noe jeg syns er ganske interessant:

Var det én ting jeg fikk høre igjen og igjen i tilbakemeldingene mine på Mjuke, svarte stjerner, så var det at det var på sitt beste når jeg fjerna den indre tankestrømmen og lot teksten stå igjen så rein og observerende som mulig. Og det var jo nettopp dette jeg ville teste ut med denne romanen òg: klarer jeg å løsrive meg fra den indre monologen og skrive en hel roman der så godt som alt foregår på overflaten, mer som en film enn som litteratur? Jeg merka at dette sklei litt ut etter hvert som jeg skreiv, jeg henfalt tidvis til en stream of consciousness-aktig skrivestil, og jeg tenkte med meg sjøl at "nå blir det dårligere", men så er det tydeligvis likevel her jeg er best. Det er vel noe med balansegangen. Men likevel: det er jo fint å vite at den indre monologen som faktisk fins i denne romanen fungerer, for det faller veldig naturlig for meg å skrive sånn. Hey, hvorfor ikke gi dere et eksempel i form av et utdrag fra Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet der jeg koser meg skikkelig med nettopp indre monolog. Jeg har jo ikke delt så mange utdrag fra denne romanen med dere uansett, mener jeg:



De lilla og blå lysa kretser rundt Tarjei som et psykedelisk kaleidoskop. Noen ganger skjelver stemmen hans, noen ganger roper den. Orda han sier er mine, eller mine og oversetteren sine, han uttaler dem som om han mener dem, som om de er hans egne, og som om dette er første gangen han sier dem. Publikum stirrer på ham, og jeg stirrer på publikum som stirrer på ham; ei jente i nærheten av der hvor jeg sitter gråter, bare så vidt, men likevel: det renner langsomme tårer ned langs kinna hennes, og hun gjør ikke noe for å hindre dem. Ei annen jente smiler, hun har smilt gjennom nesten hele forestillinga, hun er blant de som ler oftest òg. Øystein sitter ved siden av meg, framoverlent, hyperfokusert, han beveger leppene som om han hvisker uhørlige instruksjoner til Tarjei. Og hvem veit hva Tarjei stirrer på der han fester blikket sitt på et punkt over hodene til publikum med et ansiktsuttrykk jeg bare har sett hos ham tidligere, ”but I can no longer see it” sier han, bassen fra PA-anlegget durer i brystet mitt, jeg begynner å tenke på strengteorien, på at universet er bygd opp av ørsmå, sammenkveila dimensjoner som vibrerer i hver sin unike frekvens, alt er på sett og vis musikk, er det ikke, energi og materie er tonene av universets symfoniorkester, kvanter som springer fra én tilstand til en annen fortere enn lysets hastighet, Tarjei på scena innerst i rommet, det lilla og blå lyset får det til å se ut som at han svever et sted i ei stjernetåke, jeg som sitter på bakerste rad og følger hver eneste bevegelse han gjør.
   Tarjei stirrer ned i gulvet.
   ”But I can’t”, sier han, og alt lys forsvinner, det er et mørke som oppleves enda mer altoppslukende enn bare et fravær av lys, jeg tenker at vi har blitt svelga av et svart hull, også lufta føles komprimert, som om den blir tvunget stadig tettere sammen av en nærliggende singularitet som er så tung at ikke engang lys kan unnslippe, fysikkens lover bryter sammen, hvilke nye elementer vil oppstå når grunnstoffenes atomer tvinges til å fusjonere under trykket, og lyset kommer på igjen, det vanlige lyset, en spotlight der framme, det svarte hullet er et galleri igjen, og Tarjei er bare et menneske, han bukker der framme, publikum klapper og han tar imot, noen rader foran meg reiser folk seg, og Tarjei stiller seg opp på tå, prøver å kikke over og forbi hodene, han gestikulerer til Øystein og meg, og Øystein ser på meg, smiler, drar meg i armen, sammen går vi opp forbi radene med mennesker, jeg blir dratt med ut i flombelysninga, et varmt og lyst punkt, og jeg kan ikke lenger se alle menneskene, bare høre dem, Øystein og jeg står på hver vår side av Tarjei, vi har armene rundt hverandre og vi bukker samtidig, en gang til, enda en gang, før alt lyset skrus på, de som ikke har reist seg allerede reiser seg, summinga av hundre stemmer gjenopptas, og på scena som ikke er ei scene blir Tarjei, Øystein og jeg stående og se på hverandre og glise.

Og så er det dette, da:

Så... jeg har begynt å skrive en ny begynnelse. Tanken med denne romanen var jo i utgangspunktet at jeg ville ha dem i Budapest i ei uke der hva som hadde skjedd før og hva som kom til å skje etterpå ikke var viktig og jeg ville ikke vite mer om disse karakterene enn akkurat hva jeg oppdaga om dem i løpet av denne uka, men det er kanskje sånne ting som ga mer mening for meg som skriver enn for den som leser. Jeg syns det er fryktelig vanskelig å lese tekster jeg har skrevet med et utenfrablikk og se hva som kommer tydelig fram og hva som bare skaper forvirring... sjøl har jeg jo uansett all kunnskapen i verden om materialet, så å klare balansegangen mellom over- og underforklaring kan være ganske utfordrende.

Så altså: en ny begynnelse. Foreløpig har jeg to sider på den nye begynnelsen. Jeg veit ikke hvor lang denne nye begynnelsen blir, men jeg trur den har plass til å bli forholdsvis lang. Førsteutkastet jeg sendte til Anne var på 109 sider, noe som gjorde dette til den korteste romanen jeg noen gang har skrevet, så en unnskyldning til å faktisk skrive lengre setter jeg stor pris på, jeg elsker jo tross alt å skrive langt. Den nye begynnelsen er foreløpig skrevet i preteritum, foregår i Oslo, og tar for seg det første møtet mellom jeg-et, Tarjei og Øystein, og hva som leder opp til kunstprosjektet de jobber med i Budapest. Blir det rett og slett en del 1: Oslo og en del 2: Budapest? Ikke umulig. Og siden det ikke engang er lenge siden jeg begynte å jobbe med dette prosjektet, er jeg jo faktisk ikke lei av det i det hele tatt, noe som dessverre ofte er tilfellet når jeg skal prøve å omskrive prosjekter. Tvert imot hadde jeg det skikkelig gøy med å skrive disse to sidene i går før jeg dro ut, såpass gøy at jeg vurderte å melde avbud i siste liten til festen jeg var invitert til for å kunne fortsette å skrive, men jeg endte visst opp med å dra. Heldigvis gikk ikke skrivelysten over av den grunn, og jeg er kjempeklar til å fortsette så snart dette blogginnlegget er publisert.

Anne er best:

Ja, dere, vil dere lese den nye begynnelsen min, eller? Ha i bakhodet at dette blei skrevet i går og er fryktelig upolert. Kanskje ender romanen opp med å ikke begynne sånn i det hele tatt, men vi får se:



Det hadde nettopp blitt slutt mellom min daværende kjæreste og meg og jeg ville egentlig bare ut på byen for å få meg et ligg, så jeg sa ja da den gamle vennegjengen min fra folkehøyskolen foreslo en reunion. Det var kanskje sju eller åtte år siden sist jeg hadde sett dem, så jeg kom dit tidlig for å ta et par glass vin aleine først for å være sikker på å ha noe å si til dem. Jeg hadde vært den eneste gutten i klassen på teaterlinja, og som om ikke dét var nok fant jeg i løpet av skoleåret ut at jeg hata å stå på ei scene, jeg likte bedre å være i bakgrunnen, skrive og regissere, så de vennene jeg endte opp med å få, var stort sett folk fra mer introverte linjer: tegnelinja, fotolinja, skrivelinja. 
   De andre dukka opp mens jeg var på mitt tredje glass. De hadde fått samboere, et par av dem var forlova, de hadde fått faste jobber, til og med barn.
   ”Og du, da?” De så på meg.
   ”Jeg er frilanser”, sa jeg, drakk opp vinen min og gikk.
   Jeg rusla småbrisen nedover Akersgata da jeg gikk forbi Teaterkjeller’n. Det stod et skilt utafor døra, ”ÅPEN SCENE”, og jeg ville drikke mer, men slippe å snakke med noen, så jeg gikk ned trappene, bestilte et glass vin i baren og satte meg i en av sofabåsene bakerst.
   Det var ikke egentlig sjølve monologen Tarjei framførte som gjorde så innmari inntrykk, teksten i seg sjøl var ganske banal, men det var sjølve framføringa hans. Så mange skuespillere overspiller, til og med de som regnes blant landets beste, skuespillerne med sine overdrevne uttalelser av alle ord og voldsomme fakter var grunnen til at jeg nesten aldri dro på institusjonsteatre, og så er det selvfølgelig de som er i motsatt ende av skalaen òg, litt som meg på folkehøyskolen, ”snakk høyere!” ropte læreren til meg fra salen og det eneste jeg ville var å forte meg ned fra scena og ut av klasserommet for å ta meg en røyk, men Tarjei hadde den perfekte balansen, det kom så naturlig for ham, jeg glemte nesten at han bare var et bindeledd, han hviska ut sin egen eksistens på best tenkelige måte, det var som om orda han sa blei frakta direkte inn i hjernen min uten å være innom kroppen hans først, jeg klarte ikke å la være å klappe da han gikk av scena, jeg var på mitt femte glass vin nå og reiste meg fra plassen min, konferansieren stilte seg i spotlighten, men jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva for slags drittstand-up eller slampoesi eller middelmådig performance hun introduserte, jeg bevegde meg gjennom lokalet med albuene først helt til jeg klarte å finne Tarjei, han stod og snakka med en annen mann, en røslig kar med skjegg og flannelskjorte, han var et hode høyere enn Tarjei og lente seg nesten over ham mens han snakka.
   ”Hei, det var sinnssykt bra”, sa jeg midt i samtalen deres, de så på meg.
   ”Hold kjeft, for faen, ser du ikke at det skjer noe på scena?” sa den skjeggete fyren, og jeg blei stående lent inntil veggen sammen med de to helt til det ikke var flere påmeldte igjen og lysa i salen og musikken kom på igjen.