Suspension

Det har tatt litt tid med dette innlegget, litt fordi det har tatt litt tid å fordøye sjølve opplevelsen, men aller mest fordi jeg har jobba så mye i det siste. Jeg gir litt bånn gass på jobb for tida for å tjene opp litt peng sånn at jeg kan dra på en halvlang hyttetur jeg har planlagt ei lita stund nå. Men mer om det en annen gang.

Den siste søndagen hver måned er det Suspension Sunday arrangert av Wings of Desire. I følge Wikipedia er suspension "the act of suspending a human body from hooks that have been put through body piercings. These piercings are temporary and are performed just prior to the actual suspension."

Så kan man jo spørre seg sjøl: hvorfor i alle dager skulle noen ville utsette seg sjøl for dette?

Har en god venn, Mari, som begynte å drive med suspension for litt under et år siden. Siden den gang har jeg fått høre utrolig mye om den helt spesielle ekstasen som suspension utløser, og jeg blei unektelig ganske nysgjerrig. Så, i sommer, begynte jeg omsider å få lyst til å gjøre det sjøl. Bare sånn for å ha prøvd det. Og den siste søndagen i august gjorde jeg det altså.

Jeg hadde selvfølgelig prøvd å forberede meg på forhånd. Jeg hadde prøvd å tenke hva er det vondeste jeg noen gang har opplevd? Jeg prøvde å ta utgangspunkt i den smerten jeg antok at hadde mest til felles med suspension, som var piercingene jeg har tatt i øra. Det syntes jeg jo ikke var særlig vondt, og jeg veit jo sjøl at jeg har en ganske høy smerteterskel, så jeg tenkte at dette hadde jeg ganske god koll på.

Så feil kan man altså ta.

For greia med suspension som jeg ikke klarte å forutse, er at den fysiske smerten bare er en brøkdel av opplevelsen. Det psykiske aspektet hadde jeg ikke i min villeste fantasi klart å forestille meg. Jada, jeg hadde jo hørt Mari snakke om euforien hun følte, men det er litt som når du har sett bilder av fantastiske steder, som for eksempel de jeg har posta bilder av her, og du ser dem og tenker over hvor vakkert det er, men det er ikke før du faktisk er der at skjønnheten slår deg i bakken med all sin kraft og du blir stående og måpe fordi du ikke helt klarer å ta det innover deg. Du forstår det ikke før du opplever det med dine egne sanser. Akkurat sånn er det med suspension òg, og ingen forberedelser i verden er i stand til å klargjøre deg for den aldeles vanvittige følelsen det er å henge seg opp etter kroker.

La oss begynne med piercinga.

Som forøvrig var mye vondere enn piercingene jeg har tatt i øra. Greit nok, de piercingene gikk gjennom brusk, men som du ser av bildet over her er krokene mye tjukkere enn vanlige piercing-ringer, og så går de mye djupere ned i huden. Men ikke desto mindre var dette helt vanlig smerte. Et langt innpust, krok gjennom huden på utpust, au, men ikke verre enn en liten grimase, gjenta. Bare helt vanlig smerte. Så langt trudde jeg at jeg tross alt hadde kontrollen, sånn mer eller mindre. Mari anbefalte meg å bare henge meg opp med det samme, nå som jeg likevel var i det, så WoD-crewet snudde på krokene mine og hekta dem fast i tau.

(Foto: Rolf Buchholz)

Og visstnok er det sånn at de fleste som tar en suspension for første gang foretrekker å bli heist opp av et crew-medlem, men jeg var veldig bestemt på å heise meg opp sjøl. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hvorfor, det er vel dette med kontroll, og dessuten syntes jeg helt ærlig at følelsen av huden som blir strukket ut var ganske så jævlig, så jeg ville egentlig bare få det overstått, så jeg heiste meg opp sjøl, og det tok kanskje så mye som et par minutter, bare.

En annen ting som gjør det umulig å forberede seg på å ta en suspension, er det at alle reagerer så utrolig forskjellig på det. Se på Mari, for eksempel, se hvor mye hun koste seg da hun hang seg opp noen timer etter meg:

Og så var det meg, da:

Jeg var så ekstremt inni mitt eget hode som jeg omtrent aldri har vært før. Mari og crewet snakka til meg, men jeg klarte ikke å svare dem, klarte så vidt å høre hva de i det hele tatt sa, jeg var redusert til – eller oppløfta til? – rå sansing og følelser, jeg følte nesten ikke at jeg var en kropp engang, eller kanskje var det nettopp det jeg var, bare en kropp, ingen tanker, bare opplevelse, nærmere nirvana enn jeg noen gang har vært når jeg har prøvd å meditere, bare så intenst tilstede i øyeblikket at jeg nesten var hypnotisert.

Men for min del var det ingen eufori. Dessuten blei jeg litt bilsjuk av å dingle fram og tilbake – jeg er veldig overfølsom for bevegelse, og blir dårlig bare av å huske – så jeg var ikke oppe så lenge. Jeg mista alle begrep om tid mens jeg hang der, men Mari anslo at jeg hang oppe i kanskje to ganger fem minutter – først fem minutter, så gikk jeg ned igjen, satt litt på en stol og pusta, samla meg, så opp igjen i fem minutter, så ned igjen for godt. Og da jeg gikk til aftercare og blei massert og lappa sammen, begynte jeg å grine. Jeg grein i nesten en hel time etterpå, og klarte ikke å snakke igjen før etter at jeg hadde slutta å grine. I følge Mari er visst også grining en helt vanlig reaksjon på suspension, men mange får den mens de henger oppe eller før de går opp. Jeg fikk det altså etterpå.

Og nå i ettertid har jeg prøvd å sortere følelsene mine og prøvd å skjønne om opplevelsen min med supsension var mest positiv eller negativ. Jeg trur jeg har kommet fram til at den var verken eller. Ikke like store deler det ene som det andre, bare verken eller. Bare intenst. Og rett etterpå tenkte jeg at dette vil jeg aldri gjøre igjen, for kanskje var denne ekstreme tilstedeværelsen mest av alt skremmende, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Det var tross alt dette som fikk meg ned på jorda igjen etter å ha blitt rastløs, og dessuten vil kanskje opplevelsen være helt annerledes neste gang. Jeg veit i væffal at Mari måtte gjøre det noen ganger før det blei som i videoen av henne oppi her. Og kanskje var ikke suicide riktig for meg, jeg som blir så lett bilsjuk og er så redd for å miste kontrollen, kanskje hadde for eksempel lotus vært bedre, gitt meg en større følelse av stabilitet, selv om det innebærer flere kroker. Kanskje skulle jeg brukt lenger tid på å venne meg til krokene i ryggen før jeg hang meg opp, og kanskje skulle jeg ikke dratt meg opp med én gang.

Samtidig kan jeg faktisk forstå hva det er ved suspension som gjør folk så ekstatiske. Han som plastra meg sammen etterpå fortalte at han nylig hadde lest om torturmetoder i middelalderen – perfekt timing, ikke sant? – og at han hadde lest om det å bli flådd levende, og at det hadde slått ham hvor mye det hadde til felles med suspension. Selvfølgelig måtte jeg lese om akkurat det samme da jeg kom hjem, og hang meg opp i dette (no pun intended, forresten):

"When the brain is faced with extreme pain and stress, it begins to release chemicals to counteract these negative feelings. Some of these chemicals are called endorphins, and they help to transmit electrical signals throughout the body. They act similarly to morphine, numbing you and giving you a feeling of happiness." (herfra)

Så... det forklarer jo mye av det. Det forklarer kanskje til og med hvorfor jeg ikke blei euforisk av det. Det er jo åpenbart noe som feiler meg, og mye tyder på at det er en slags depresjon av noe slag, og forskere er vel jevnt over ganske enige om at depresjon i væffal delvis er forårsaka av en kjemisk ubalanse i hjernen, som gjør at den rett og slett ikke klarer å produsere tilstrekkelig med neurotransmittere som gjør oss glade. Så hvis hjernen min i utgangspunktet syns det er vanskelig å lage lykkekjemikalier, sååååå... syns den sikkert også det er vanskelig mens jeg henger etter kroker. Min fullstendig ukvalifiserte hypotese, altså.

Dessuten er det dette med rus, da. For suspension er jo nettopp en slags rus, det trur jeg mange som har prøvd det vil kunne være enige i. Når det gjelder enkelte andre rusmidler får jeg generelt ikke en sånn superbra opplevelse som de fleste andre får. Mange blir glade og lattermilde, mens jeg – igjen – stort sett bare forsvinner inn i mitt eget hode. Kanskje er ikke hjernen min skrudd sammen på en sånn måte at det er så lett for meg å få glede ut av denne typen ting.

(Foto: Rolf Buchholz)

Men dere, jeg gjorde det! Jeg var den nest første som gjorde det denne dagen, så jeg fikk god tid til å se på alle de andre som gjorde det etter meg. Og det var faktisk en ganske absurd følelse å se folk bli heist opp etter kroker festa i ryggen og vite at det der gjorde jeg for bare noen timer siden. Og ikke minst er jeg utrolig stolt over å ha utfordra meg sjøl på denne måten – og gjennomført det. 

Så får tiden vise om jeg noen gang gjør det igjen. Foreløpig haster det ikke.

(Forresten! Når man henger seg opp sånn, så blir også sjølve hulla som krokene er festa i strukket ut, og inn gjennom disse utstrukne (?) hulla kommer det luft, som samler seg under huden når man er ferdig, og følelsen av å ha luftbobler under huden som popper når man klemmer på den, litt som bobleplast, er utrolig sær.)