Bergen og Sandefjord

Såh. Skolemaskinene krever at jeg må installere nytt programvare for å få lagt inn bildene fra kameraet mitt. Selvfølgelig et slag i trynet. Får se når jeg blir så desperat at jeg kontakter administrator. Kanskje i morra. Så inntil videre får dere leve i håp om bilder av rommet mitt heller i framtida.

Ahh. Hvor lenge siden sist? Fem dager? Føles som fem år. Jeg trenger virkelig en egen maskin. Og dette er bare andre dagen! Herre.

Men nå forgriper jeg hendelsenes gang! Jeg har oppdateringer å unnagjøre, for tru det eller ei, men de siste dagene har vært innholdsrike.

Mhm. Jeg var jo i Bergen. Dere som har fulgt med litt på bloggen, veit at jeg er midt oppi en prosess hvis navn lyder bokutgivelse. Dere som i tillegg har stalka meg litt på Facebook, veit verdifull tilleggsinformasjon, som jeg akter å ta for meg her og. Dere var ikke eksklusive så lenge, nei.

Altså! Jeg var i Bergen. Der fant jeg blant annet en Anders, virra rundt på obligatoriske Bryggen og følte meg viktigpetrine med speilrefleks i akvariet. Men grunnen til at jeg egentlig var der in the first place, var ingen av overnevnte, men nettopp den at jeg skulle møte forlaget mitt, a.k.a. Panthera Publishing, en nyoppstarta og entusiastisk duo som ingen har hørt om, men som vi akter å få gjort noe med. Jeg fant ut at de ikke var noen forstyrra pedofile (fordi ei melding som "når de kjem ut, ser de ei sølvgrå stasjonsvogn som de kan sette dykk inn i" - ikke nødvendigvis ordrett - kan tolkes i alle regnbuens farger), men derimot to søte sunnmøringer ved navn Anette og Vegar. De hadde store planer og masse penger, til tross for at de påstod at forlaget holdt et stramt budsjett. Men jeg mener, hallo. Hotellet, frokost første dagen, tannbørste (!), middag første kvelden og fire kinobilletter blei spandert av dem. Needless to say følte jeg meg temmelig V.I.P., noe som resulterte i en festlig fjesbokstatus. Nu vel.

"I dypet av en ruin" kommer etter planen 18. september. Alle veit til at planer ikke er til for å holdes, men vi skal yte vårt ytterste for at denne likevel blir det. Holdt, altså. Da blir det releaseparty i Bergen, og alle må komme! Dessuten var de interessert i "Min virkelighet", som i all oppriktighet er pølsevev fra ende til annen, men for all del, suit yourselves, Panthera. Og dette mener jeg ikke på en arrogant, uhøflig måte, men på en slags beskjeden type måte. Eh. Jeg veit ikke om jeg gjør meg helt forstått her, jeg, men det får bare være. De syns uansett at jeg skriver bedre enn det jeg sjøl gjør, og med det mener jeg egentlig verken å si at de er dumme eller at jeg er kjempeflink. Hmz. Dette blei vanskelig. Og da gjør jeg som jeg alltid gjør når noe blir vanskelig; overser det og går videre.

Det kan virka som om A&V er hyppe på å gjøre meg til kjendis. De har store planer om både signeringer, fanside på Facebook, bannere, reklamer på busser, nesten-cosplay på utgivelsesdatoen og masse annet skøy. Og jeg har vært på mitt livs første photoshoot, noe som var forferdelig awkward, men som vi får satse på at i det minste viste meg i så godt lys som lar seg gjøre med meg som modell.

Og ikke for å virke som ei kommersiell kapitalisthore her, men jeg blir seriøst rik. Og jeg er klar over at jeg nesten begynner å snuse på motsatt ende av den politiske skalaen jeg hevder å tilhøre her, men jeg greier liksom ikke å nekte for at jeg liker ideen om å få et honorar på minst 37000 og noe, samt 11 % av salget. Det er liksom nesten like mye som jeg får i stipend, det. Og for et menneske som aldri har hatt jobb og ikke kjenner dagligdagsheten ved 10000 i lønn hver måned, hadde jeg sikkert ikke merka forskjell om jeg så hadde dratt hjem gullfuglen i Vil du bli millionær.

Og nå må jeg virkelig gi meg her, for jeg skjønner jo at jeg snakker for mye om meg sjøl. Skulle jo for så vidt bare mangle, i og med at dette tross alt er min blogg og ingen andres, men liksom... ja. Det begynner liksom å bli pinlig.

Så vi forlater temaet Bergen for denne gang, og beveger oss til ei anna side av landet, nemlig Sandefjord. Hit kom jeg i går, og er her ennå. Har fortsatt følelsen av at dette er ekstremt midlertidig og at jeg skal vende snuten til Lier igjen til for eksempel helga, men den gang ei. Her skal jeg bygge og her skal jeg bo helt til midten av mai. Jeez. Og folk i klassen min som påstår at skrekkfilmer er skumle.

Og for dere som ikke har fått det med dere, kan jeg altså informere om at jeg befinner meg på folkehøgskole på filmlinja. Ordentlig skole har jeg ikke erfart ennå, men jeg har stor tru på at det kommer, det kommer, og sannsynligvis allerede i morgen. Da skal vi nemlig begynne å planlegge filmen vi skal lage om/på Hudø, som vi drar til nå til fredag.

Folk virker vakre, lærerne likeså, maten fordøyelig og vel så det, og romma er overraskende store. Foreløpig har jeg planer om å kose meg spent i hjel, forøvrig motarbeida av en superskepsis. Jeg er nemlig ekstremt antisosial av natur, og til tross for at veldig mange jeg kjenner, og mange av dem faste blogglesere, sikkert ikke kan huske å ha erfart denne mørkere sida av meg, så joda. Den er der og lusker, og angriper i situasjoner som denne der jeg ikke kjenner noen, og der jeg er rundt folk til enhver tid og praktisk talt bor oppå dem. Egentlig klager jeg ikke, for romkameraten min er herlig, så det er ikke hennes feil, eller noen av de andre sin, men bare... eh. Jeg er sånn. Og mangelen på privatliv gir meg angst, og jeg føler meg overvåka og paranoid hvert sekund i døgnet. Per akkurat nu har jeg vært eremitt på biblioteket i noe som kan begynne å ligne på to timer, og jeg kan lett se for meg at særlig nå i begynnelsen kommer jeg til å gå en del i hi her.

I utgangspunktet hadde jeg mange flere angststappa tanker å putte inn her, uten at jeg kommer på så mange flere akkurat nå. Men vit at foreløpig er jeg ekstremt rastløs og sosialt tilbakestående, og noe annet ville bare ha fått meg til å føle meg falsk, fordi det er sånn jeg er født. Eller i følge Freud er det sikkert opplevelser i barndommen, men uansett. Naturlig er det nok. Kanskje ikke. Men igjen; jeg er liksom bare sånn.

Og sjøl om avslutninga blei en smule emo, så blir det nok bedre, for det blir jo alltid det. Og sjøl om jeg stort sett bare går rundt og er stum og mystisk, så har jeg en merkelig tendens til å tiltrekke meg folk likevel. Jeg mener, jeg ender jo faktisk alltid opp med å få flest venner i området, hahaha. Så det kan ikke være såååå mye i veien med meg.