Du levande (2007)

Noe handlingsreferat her i tradisjonell forstand er umulig, så bær med meg, a.

Du levande kan vel kanskje best klassifiseres som en mosaikk av hverdagsmennesker som sliter med tilværelsen. Tilsynelatende uavhengig av hverandre svever de gjennom en forjævlig eksistens der det eneste som egentlig holder dem gående, er håpet om at alt en vakker dag skal bli bedre.

Right-o. Bare så det er sagt, så følte jeg meg litt på samme måten - eller egentlig helt på samme måten, eller kanskje til og med enda mer på samme måten, som da jeg så No Country For Old Men. Den eneste forskjellen er jo selvfølgelig at der viste det seg at jeg skjønte ting likevel. I dette tilfellet sliter jeg ennå med den overvelmende dumhetsfølelsen, som ikke akkurat minskes av at filmanmeldere fra hele verden jubler, bøyer seg i sanda, kysser regissørmann Roy Anderssons føtter og skriver salmer i dens ære. Hele tida mens de drysser femmere og seksere, med en suveren overvekt av sistnevnte, over den. Og ja, selvfølgelig er det velfortjent alt sammen, for en sinnssykt bra film er det jo. Det er bare at jeg kan ikke skjønne åssen filmanmeldere flest, som stort sett er benådet ei eneste visning før alle andre, fatta den gjennom bare ei gjennomseing. For dette er så symboltungt at hadde filmen vært et dyr, hadde vi befunnet oss i blåhvalklassen.

Så klart er det flaut å innrømme i en filmanmeldelse at "jeg skjønte ikke en dritt", særlig med tanke på at jeg er den type arrogante jævel som nyter å se ned på mindreverdige som faktisk ikke skjønner en dritt av kunstfilmer. Dessuten ville det vært å ljuge uansett, for en bitteliten smule skjønte jeg nok. Det er bare det at i alle de massive laga denne består av, makter jeg så vidt å bare skrape borti det helt øverste.

Men for å forholde oss til dét, da, så kan jeg si det sånn at dette er uendelig poetisk og melankolsk, og kan faktisk minne en del om andre skandinaviske kunstfilmer (Tenk O'Horten, Salmer fra kjøkkenet og til en viss grad Den brysomme mannen). Den har det samme litt absurde, litt komiske preget i dialogen, og situasjonene er ofte lattervekkende og sjarmerende på den måten at du humrer i skjegget som en bestefar. Som Vibeke så profesjonelt observerte, har filmene i tillegg det sterile interiøret til felles. Hva kan vel dette være en metafor for annet enn de tomme, avstrippa innsidene til karakterene vi stifter bekjentskap med i løpet av filmen?

Dette er garantert en film jeg er nødt til å se flere ganger. Jeg kan strekke ut handa og ane en essens her, men det er så bittesmå puslespillbrikker at det liksom bare er fargene, og ikke sjølve bildet, som er helt og holdent synlig for meg. Høhøhø, sjekk så finurlig jeg plutselig blei lingvistisk sett!

Men ja. Dette er jo helt klart en god, god film, og jeg kan jo ikke gi den en dårlig karakter bare fordi jeg er for dum for den. Samtidig kan jeg ikke la skalaen rase i taket heller fordi jeg kan vel strengt tatt ikke fullgodt se hvor god den er før jeg har fått puslespillet til å henge sammen ørlite mer.

Dommeren har talt: 5