Perfume: The Story of a Murderer (2006)

Møt Jean-Baptiste. Han kom til verden under en fiskebod, vokste opp på et barnehjem og tilbrakte tenårene sine under forjævlige forhold av verste slavesort. Men én ting har han som er helt eksepsjonelt, og det er en luktesans fra en annen verden. Sjøl om han snakker lite og er ekstremt tilbakestående sosialt, så har han liksom en sin helt egne verden i duftriket. Velsigna som han er, får han derfor etter hvert jobb hos en parfymemaker. Men sjøl om han til enhver tid er omgitt av de deiligste luktene i verden, så er det likevel én han ikke greier å glemme; lukta av ei jente han drepte ved en feiltagelse. Resultatet er at han blir besatt av tanken på å fange denne lukta. I samme slengen gjør han seg sjøl til seriemorder.

Du blir fanga fra første øyeblikk. For hvis det er én ting denne filmen har, så er det ei heftig spenningskurve. Den har et helt sinnssykt framdriv som har deg i sin hule hånd på stol/sofakanten på en måte som gjør at du ikke merker at tida går - og det gjør den for all del; filmen varer i drøye to og en halv time. Men dette er altså bare så intenst spennende! Jean-Baptiste er en helt grassalt interessant karakter som det er en nytelse å analysere etter hvert som han tar seg fram i verden, og så er det som sagt hele dette suget som er til stede til enhver tid. Du vil bare ha mer av den, og enda mer. Fascinerende er det jo òg at historien blir fortalt fra morderen sin synsvinkel, et grep som gjør at du, kanskje litt mot din vilje, til og med, tross alt får sympati for denne syke, syke figuren.

Men. Det er et men her. Faktisk. Og da snakker jeg ikke om bagateller som at den til tider kan bli litt... hva skal jeg kalle det... sjølgod, eller at jeg tross alt savner å se folk bruke de morbide parfymene hans, for få ting er så kult å se på film som når intetanende mennesker gjør groteske ting - litt sånn som i De grønne slakterne, en kølsvart dansk komedie som anbefales på det sterkt, sterkere, sterkeste. Nei, det er noe så stort og viktig og tungt som slutten. Og før noen påpeker det, så er jeg altså fullstendig klar over at det ikke er god anmeldelsesetikette å si noe om slutten overhodet. Men det kan umulig være god anmeldelsesetikette å ignorere den biten som tross alt ødela mest for filmopplevelsen min heller.

For altså. Jeg er klar over at filmen er basert på en bestselger av ei bok - for så vidt ulest for mitt vedkommende - men uansett om det er boka eller filmen sin feil at slutten er som den er, så kan den ikke på noen måte tilgis. Jeg skal gjøre dette så spoilerfritt som mulig, men den blir bare så søkt at jeg ikke greier å tru på den for fem flate øre. Hadde vi fått noen hint tidligere - som vi jo i og for seg gjør, men jeg tenker kraftigere krutt - så kunne det kanskje ha gått, men den dukker bare opp fra ingensteder og slår totalt lufta ut av en film som fram til da har vært suggererende i ordets rette betydning. Dette blir rett og slett for rart for meg. Og med dét sagt, så trur jeg nok at den kan finne fans der ute, men den gruppa inkluderer altså ikke meg.

Så åssen dømmer man da en film som går på skinner helt til den de siste minuttene får en luftballong knytt til ryggen sin og svever av gårde i en humpende zeppeliner-tur? Jeg koste meg jo helt fram til klimakset. Jeg koste meg veldig. Men så var fallet tilsvarende stort, som det gjerne er etter gigantiske oppturer. Så om karakteren under er fortjent eller ikke, skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke har kommet til enighet med meg sjøl om ennå.

Dommeren har talt: 4