Coco Chanel & Igor Stravinsky (2009)

Kjærlighetsforhold mellom kulturhistoriske personligheter er jo min spesialitet. Jeg hadde derfor gleda meg lenge til denne filmen.

Ikke at jeg hadde noen særlig grunn til det. For en karismatisk Anna Mouglalis i den kvinnelige delen av tittelrollen greide ikke å gjøre opp for at dette er utrooooolig kjedelig. Jeg holdt på å sovne opptil flere ganger, som debutant i kinosammenheng, og jeg nekter å tru at det var utelukkende fordi jeg var trøtt fra før.

Men nå begynner jeg jo ikke med begynnelsen.

Som filmtittelen og bildet burde mer enn antyde, utforsker denne filmen det påståtte kjærlighetsforholdet mellom nettopp frøken Chanel og herr Stravinsky. Coco tilbyr Igor å ta med seg familien og komme og bo i det store, fine, fargeløse huset hennes på landet, og det er her det begynner å skje ting. Og kona til Igor, Katarina, har mer enn bare mistanke, men får seg liksom ikke til å slutte å elske mannen sin heller.

Merk deg dette: da jeg nevnte at det "skjer ting", skal dette tolkes i en usannsynlig vid betydning. Det som "skjer", er sexscener, pianospilling, kyssescener, late-som-poetiske bilder av skog og mark, befølingsscener, Katarina som ser rundt seg med forferda blikk, Igor som sitter med hendene mot tinningene og ser bekymra på ett eller annet (piano, vindu, vegg... mulighetene er endeløse), og så, før du veit ordet av det, kommer jaggu ei sexscene til. Og hele tida sitter jeg og irriterer meg fordi jeg veit at dette har jo enormt potensiale, men så har det blitt redusert til "minimalisme" og "poesi", som jeg stort sett av er enorm fan av i filmsammenheng, og som jeg derfor relativt lett kan se når det er halvhjerta og når det faktisk funker. Jeg trenger vel ikke å si hvilken av alternativa som passer til denne.

Som så vidt nevnt innledningsvis, var det ingen katastrofe å ha Anna Mouglalis som frøken Chanel, for uten at jeg noen gang har kjent designerdamen personlig, greier jeg liksom å forestille meg at hun er akkurat så arrogant, kald og... kall det kynisk?... som frøken Mouglalis spiller henne. Dama er ordknapp, men når hun sier noe, merkes det. Så hun er fin. Bare synd at hun befinner seg i en film som i det hele tatt kaver noe forjævlig. Hadde den bare ikke prøvd å være så artsyfartsy med underdreven dialog, lange scener der Stravinsky-musikk er eneste lydspor, pinlige stillheter og enda flere sexscener enn de som allerede er nevnt, kunne jo dette, med litt godvilje, funka som bare faen. Historia ligger jo der, men det går an å framstille den med den rettferdigheten den fortjener. Dette blir bare langtekkelig (til tross for at den faktisk ikke er lang, og dét bør jo være et dårlig tegn) og veldig, veldig døllt.

Jeg lurer btb på hvor russisk danske Mads Mikkelsen egentlig høres ut for russere. Kanskje like norsk som "nordmennene" i Twin Peaks?

Dommeren har talt: 2