Four Weddings and a Funeral (1994)

Det som er så deilig med filmanmeldelser, er at de er supersubjektive. Derfor kan jeg bare drite i at dette liksom er på vei til å bli en klassiker og anmelde rett fra levra!

Det handler om Hugh Grant, som alle britiske romantiske komedier gjør. Her er han typen som har venner som gifter seg på alle bauger og kanter av ham, mens han stadig er like singel sjøl. I ett bryllupp møter ham imidlertid drømmedama, men selvfølgelig er ikke hun så grei å få fatt i.

Dette er for all del bedre enn mye annet jeg har sett. Forutsigbar som bare faen, OK, men den har da sine øyeblikk. Jeg lo jo, tross alt, hvilket ikke akkurat er gjennomsnittet når det gjelder romantiske komedier og meg. Og sjøl om det på en måte er litt flaut å innrømme det, så syns jeg faktisk at Hugh Grant er en sjarmerende og koselig skuespiller. Jeg mener, han er jo i væffal ikke dårlig. Og i denne filmen har han riktig så fine briller.

Det at jeg lo, er ikke ensbetydende med at jeg lo ofte eller mye. Tvert imot, egentlig, til tross for at jeg skjønte at det var flere situasjoner enn dem jeg smilte over som liksom skulle være morsomme. Det har nok med å gjøre at det er sånne ting du har sett før. Men for all del; lo du første gangen du så det på film, er jo sjansen tilstede for at du kommer til å le andre gangen og. Eventuelt tredje, fjerde, tiende eller hundrede gang. Eller kanksje ikke hundrede gang. Som igjen kanskje var grunnen til at jeg ikke lo. Du skjønner hvor jeg vil hen.

Dette er ikke så nyskapende at den har fortjent all oppmerksomheten den har fått, men det er bedre enn mye annet. Slutten er jo dessuten faktisk oppriktig søt, noe jeg òg anser som en mangelvare i filmer av denne sorten. Dessuten er det nok fullt mulig at jeg hadde kost meg mer med den hvis jeg ikke hadde sovet halvannen time natt til i går, som altså var dagen jeg så den, og på grunnlag av dét handikappet havner jeg på snill-sida av vakleskalaen.

Dommeren har talt: 4