Hancock (2008)

MEN WILL SMITH VAR IKKE DØD! Ja.

Hancock er en superhelt utenom det vanlige i det at han ikke er så særlig super. Sure, han kan fly, og er udødelig i tillegg til dritsterk, men de gangene han er å se, er det stort sett ravende med ei spritflaske i den ene handa. Så sjøl om han altså hjelper folk og sparker slemming-ræv, er ikke folk så veldig glade i ham. En hvermannsen ved navn Ray blir derimot grundig irritert på folkemengden som ikke gjør annet enn å disse Hancock etter at han redder livet hans. Han bestemmer seg for å hjelpe vår venn i å markedsføre seg sjøl litt bedre.

Jeg skal ikke ljuge og si at jeg ikke lot meg underholde, til tross for at jeg selvfølgelig aller helst vil framstå som for god for halvseriøse, fjåsete actioneventyr av denne sorten, men problemet ligger jo selvfølgelig i det at jeg ikke er det. For god for det, altså. Jeg syns faktisk dette var veldig gøy å se på, så om det ikke nødvendigvis har den samme dybden som Watchmen eller det samme kriblende magesuget som de to første Spider-man-filmene, så er det jo ikke en dårlig film i sin sjanger. Og så skal den jo ha for originaliteten i konseptet. Og det blir faktisk tøffere etter hvert.

Til tider går det ganske treigt, og kanskje særlig i begynnelsen. Og det er drøye mellomrom mellom de helt store latterkulene, men der det kanskje ikke er hylende morsomt, sitter du i væffal og smiler likevel, fordi den særlig mot slutten både blir mer innvikla og suggererende. Og du ser faktisk ikke greia som avdekkes omtrent midtveis i filmen komme. Og det passer inn uten at det blir for søkt og.

Så ja. Dette er relativt god underholdning, og ikke så mye mer. Du kan trygt satse på å leie den (kjøping er for spesielt interesserte) hvis det er din tur til å huse popkornkvelden. Og du kommer til å nyte det, så lenge du ikke venter på noen filosofiske sannheter eller spesielt intelligent humor.

Dommeren har talt: 4