Salmer fra kjøkkenet (2003)

Dette er den underlige, lille historia om en gjeng svensker i etterkrigstida som bestemmer seg for å dra til Norge for å undersøke norske mennes kjøkkenvaner. Undersøkelsene skal foregå i høye stoler på nettopp kjøkkena, og undersøkerne skal KUN, gjerne utheva i kursiv og med et par understrekninger under òg, observere det de ser og tegne bevegelsene til mennene de observerer på et ark de har. De skal ikke under noen omstendigheter snakkes til eller involveres i kjøkkenarbeidet på noen måte. De relativt gestapiske reglene til tross, utvikler observatør Folke og verten hans Isak et nært vennskap.

Det første som slo meg her, var det knappe, men ekstremt vakre manuset. Til tross for at Isak snakker ei ganske påtvunget bøgdisdialekt der han veksler mellom å for eksempel si "BUTT-ikk" og "but-IKK", er i det minste orda han sier merkelig nydelige i sin dagligdagshet og snurrighet. Det er dette jeg likte så godt ved for eksempel Lost in Translation òg - med en fåmælt manus, blir det ekstra mening i det som faktisk sies. Ikke noe tomprat. Ikke noen replikker til overs. Strippa for alle unødvendigheter. Og de som måtte ha lest noen av kommentarene jeg har gitt på Skrivebua, har kanskje fått med seg at minimalisme er noe jeg har sansen for. Tydeligvis er det ikke bare jeg som har skjønt det!

En annen ting som er verdt å få med seg, er forholdet mellom Isak og naboen Grant. Jeg har litt på følelsen av at jeg er flink til å dra fram mellomenneskelige forhold i anmeldelsene mine, men så er det nå en gang presentert på en ypperlig måte her og, da. Som sagt er det ikke så mye som blir uttrykt verbalt i denne filmen. Det betyr ikke at det ikke er mye som blir uttrykt på andre måter. Nettopp nevnte naboforhold er en sånn ting. Grant som karakter er dessuten utrolig spennende. Det er nesten så man vil se filmen flere ganger med den ene hensikten å sjøl være en observatør, men observere Grant, og ikke Isak.

Med en slags seigt, gammalmodig soundtrack og trauste, mosegrodde locations, ligger det og lurer i lufta allerede på coveret at dette er en type film som liksom humper og går i sitt eget, stille tempo, uten at det er noe negativt. Filmen har mange absurd morsomme øyeblikk, til tross for at det er mer humring og fnising enn hysterisk latterkrampe man opplever. Sære situasjoner og ensomme mennesker møtes i en slags syk milkshake (eller "mjølkerist", som Ingrid sier), og resultatet er faktisk både veldig søtt og veldig koselig, samtidig som det likevel hviler ei slags melankolsk atmosfære over det hele. Du føler det, liksom, uten at jeg greier å uttrykke det annsleis.

Det er nok mange ting jeg ikke har fullt ut forstått her. Hesten, for eksempel, både den ekte og den i tre. Likevel har jeg forstått nok til å vite at dette er en veldig, veldig god film, som faktisk viser Norge fra ei annen side enn den som involverer Kristoffer Joner og Aksel Hennie.

Dommeren har talt: 5