Flere appelsiner

I morgen, relativt tidlig til meg å være, drar jeg til Granada. Jeg skal pakke i kveld.

Herregud, som jeg gleder meg til å dra tilbake dit. Ikke at jeg har så frryktelig mye å sammenligne med, men det er den vakreste byen jeg noen gang har vært i. Joda, det er slum, og det er egentlig ganske forurensa der, men kommer man seg vekk fra sentrum og mot utkanten, kanskje mot gamlebyen, mot Sacramonte... gater så trange at man kan plassere henda på hvert sitt hus om man står midt i den med armene utstrakt... hus bygd som huler, eller i beige sandstein, eller i hvit stein... appelsintrær og klatreroser... bare sjølve lukta der. Jeg skulle virkelig ønske at jeg greide å skrive en tekst som yter det stedet rettferdighet, men det takler jeg bare ikke, hvor mange ganger jeg enn har prøvd. Fange Granada i ord. Det hadde vært noe.

Forresten samsvarer Granada-turen jeg drar på i morgen ekstremt godt med Federico García Lorca-obsessionen min. Jeg fikk totalt hekta på ham etter å ha gjort oppgave om ham i spansken. Han var fra Granada. Og seeee, han var peeeen!:

Jeg greier nesten ikke å vente til Little Ashes har premiere. Jeg mener, jeg gleda meg før og, men nå er det liksom bare... woah. Kanskje jeg kommer til å møte opp utkledd og greier, sånn som alle nørdene gjør. Høhø.

Which reminds me at jeg har nå, inspirert av Federico himself, har fått for meg at jeg ikke vil gå på noe universitet eller høyskole. Det kan selvfølgelig være forandra i løpet av neste måned igjen, tatt i betrakning at tankene mine lever under konstant PMS-påvirkning elns, men det er liksom foreløpig planen, da. Etter at jeg har tatt året i Sandefjord, skal jeg flytte til Andalucia, muligens Granada eller kanskje Sevilla, og leve som poet. Hadde det fantes tidsmaskiner, skulle jeg ha dratt tilbake til omkring 1900, eller litt seinere, sånn at Federico kunne ha vært kjæresten min.

Problemet er bare at sjøl om alt liksom ligger an til å bli drømmesituasjonen, med heit kjæreste i pre-industrielle Andalucia, så greier jeg liksom ikke å se det for meg som vakkert uansett. Grunnen er meg. Neida, det er ikke et sånt emokompleks, men det er mer det at jeg er... jente. Jeg innser jo hvor gal og anti-feministisk jeg høres ut nå, men siden jeg kom i puberteten, har jeg helt seriøst ikke greid å se det vakre i heterofile forhold. Jeg har for all del ikke noe imot det, men jeg ser ikke noe spesielt ved det heller. Og dette til tross for at jeg har vært forelska i gutter ved flere anledninger. Det er bare det at jeg passer ikke inn i bildet. Jeg gjør aldri det. Hele fantasien blir ødelagt i det øyeblikket jeg forestiller meg meg sjøl ved sida hans. Det er liksom... intetsigende. Jeg greier ikke å la meg begeistre av forhold bestående av gutt og jente. Så kanskje jeg skal droppe hele poetdrømmen likevel. Det er jo ikke noe vits i så lenge jeg ikke er gutt. Kanskje det er dét som er grunnen til at jeg ved hver jævla anledning avviser folk som eventuelt prøver seg, til og med om de er pene, fordi jeg rett og slett ikke greier å forelske meg i ideen om gutt og jente. Om gutten aleine, så, eller gutt og gutt, men gutt og jente funker bare ikke. Og det er trist, for det er mange gutter jeg syns er vakre, og som jeg gjerne skulle ha vært intim med, hadde det ikke vært for den, skal vi se, semi-fobien jeg har mot heterofili. Jeg syns det faktisk er skikkelig grusomt. Jeg kommer til å dø veldig ensom, trur jeg.

Det var altså dagens lille filosofiske innrømmelse. Til jeg kommer tilbake, kan dere alltids glane på bilder fra jeg var i Granada i fjor:

A luego...

(Forresten er jeg allergisk mot appelsiner.)