Lorca (1996)

Denne filmen har så mange titler at jeg blir helt svimmel. Den dårligste av dem er Death in Granada. Ja, ja. Og aw, beklager ræva bildekvalitet. Det er i praksis umulig å finne bilder fra filmen, så jeg stjal et fra YouTube, av alle ting.

Det handler altså om forfattermann Ricardo Hernandez som møter Federico García Lorca som liten, og blir helt betatt. Så kommer Franco og alle slemmingene, og Ricardo og familien hans flykter til Puerto Rico. I etterkant, etter at Ricardo har vokst opp, femtitallet har kommet og Lorca har vært død i noen år, finner han ut at nå er det jaggu på tide at han skriver ei bok om ham. Derfor drar han tilbake til Spania for å finne ut hvem som drepte Lorca. Men, som det så flott står bakpå coveret, "en sannhet som er så grusom at da han finner den ut, skulle han ønske han aldri hadde gjort det..."

Hva er det å si? Som jeg nevnte i et tidligere innlegg som ikke var filmanmeldelse, lukter det skjebnesymfonien og teatralske monologer lang vei. Overspilling og underspilling er begge tilstedeværende problemer som funker dårlig hver for seg, og som funker enda dårligere sammen. "Spennende teknikker" som vi har sett før, som retrospeksjon og parallellhistorier og hele pakka, blir aldri annet enn intetsigende i en film som mangler krutt jevnt over. Dessuten ser vi det som alltid skjer med filmer der handlinga skal foregå i Paris her òg, men i stedet for at Eiffeltårnet er i bakgrunnen i hver jævla scene, er det selvfølgelig Alhambra her. Jada, vi har skjønt at det er Granada. Alt må ikke foregå på Mirador de San Nicolás av den grunn.

Historia i seg sjøl er for så vidt grei. Det er i teorien ikke noe i veien med den, og den er klassisk i den forstand at den følger den velkjente bit for bit-forma, der nye deler informasjon blir avdekka etterhvert. Det er relativt safe å kjøre sånn, og det verste som kan skje, er at det blir middelmådig og lite engasjerende. Nå er det en gang sånn at det er det som skjer her og. Ricardo snakker med nye mennesker, drar til nye deler av byen, og får vite litt nytt for hver gang. Det kunne ha blitt interessant, men det er det ikke. Karakterene han møter er praktisk talt lagd av papp, og det til tross for at sjølveste Bill Adama dukker opp i en birolle og greier.

Dette er den type film som kunne ha blitt veldig bra, men som ikke blei det. Historia er dvask, folk spiller rart, den er stappa med klisjeer og den mangler futt. I det minste er Granada fin å se på, også i ellers dårlige filmer.

Dommeren har talt: 3