Watchmen (2009)

Aller først må jeg bare berette om noe hinsides heftig som skjedde da jeg så denne på kino i går. Fordi det var premiere og greier og greier, var det en slags konkurranseting sponsa av Outland på gang. Kinofolka trakk ut en rad og et sete tilfeldig, og hvem andre enn sete 16 på rad 8, a.k.a. det setet som blei okkupert av yours truly, tok hjem førstepremien? Hah! Jeg tenker den svei godt i trynet på alle dem som har ledd av at jeg på død og liv skal sitte på et av lykketalla mine mens vi er på kino! Jeg vant en plakat, ei bok (Watchmen - the movie companion eller noe lignende) og fire helt like buttons. Så var da spørsmålet hva jeg skal med fire helt like buttons. Jeg bruker jo bare én om gangen uansett. Så jeg har altså tatt én sjøl, og gitt en annen til Vibeke. Men det gir fortsatt to til overs. Så er det noen (Torhild? Imma?) som vil ha en Watchmen-button?

Greit. Vi går i gang: den pensjonerte superhelten Comedian blir kasta gjennom et vindu i en alternativ versjon av 1985-USA. Superheltkollega Rorschach trur at det dreier seg om en seriemorder som går etter superhelter, og prøver å advare de andre i gjengen Watchmen, som herja fritt før superhelteri blei forbudt. Forskjellige ting skjer.

Jeg hadde enorme forhåpninger til denne, men jeg må faktisk medgi at jeg blei litt skuffa, altså. Og dette til tross for at denne har veldig mange element i seg som gjør en god film. Kanskje er det bare det at kombinasjonen alle på én gang rett og slett blir litt for kaotisk.

De som har sett Zack Snyders forrige film, 300, veit at fyren har sans for stil og estetikk. Det syns. Akkurat som med 300, har Watchmen faktisk slow-motion på de rette stedene, og det aller, aller meste er, om ikke annet, fryktelig lekkert å se på. Flere ganger har han tydd til deilig ironi ved å putte en munter sang bak sterke bilder, og åpningssekvensen er både utrolig sterk og effektiv. Jeg trudde med andre ord at det kom til å bli dritbra til å begynne med.

Men flere av karakterene er framstilt på en ganske stiv måte. Sjøl om jeg er overbevist om at Dr. Manhattan er en kremgutt i tegneserien (det er det best for ham at han er, i og med at jeg blei ham på en test), virker han utrolig overdreven i filmen. Den lett drømmende stemmen og den flytende måten å bevege seg på, gjør at han minner mer om en parodi på Luna Lovegood enn en semigud. Silk Spectre og Nite Owl mangler personlighet, og derfor gjør det at Rorschach, som hadde vært troverdig og tøff omgitt av hakket mer habile folk, virker temmelig malplassert. Skal innrømme at jeg nøt fraværet av de andre i de fete fengselsscenene, og bare koste meg med litt god gammaldags "hvem er sjefen?"-slåssing.

Sjøl om filmen breier seg ut i 163 drøye minutter, blir det for mye handling til at det egentlig er behagelig. Jeg trur herr Snyder tok seg vann over hodet når det gjelder hva han vil formidle. Han prøver å få fram både mellommenneskelige relasjoner, filosofi, action, psykologi og en snedig konspirasjon, men han går ikke i dybden på noe av det. Dessuten virker filmen veldig ustrukturert når det gjelder plott. Jeg savner en rød tråd å holde meg fast i!

Men nå virker jeg sikkert veldig negativ her. Som sagt ser det i det minste uhorvelig bra ut, og de delene der bare Rorschach, og ingen av de andre tullebakkene er med, funker det jo faktisk kjempebra. Jeg veit at dette kunne ha blitt gjort mye bedre, og jeg krysser fingrene for en remake i min levetid.

Dommeren har talt: 4