Kristines digitale diktsamling: Granada-dikt

Sandefjord er ikke den eneste byen jeg har latt meg fascinere av i løpet av mine lettpåvirkelige tenår. Reint bortsett fra dét, har derimot Granada og Sandefjord lite, om noe overhodet, til felles. Likevel har jo kjærlighetsdikta mine til de to blitt overraskende like. Jeg er nok ikke så komplisert som jeg liker å tru. Jeg har forøvrig aldri fullt ut forstått hva uttrykket "å ta forbehold om" egentlig betyr, så når jeg sier at jeg tar forbehold om at disse dikta stort sett er skrevet på videregående, altså før jeg egentlig lærte noe om åssen man skriver poesi, så veit jeg ikke om jeg egentlig faktisk tar forbehold om det, eller om jeg kanskje ikke gjør det. Poenget her er at mye av dette ikke er så veldig bra, og klisjeene er mange, men at det jo tross alt... er litt koselig å lese likevel? Jeg veit ikke. Men jeg antar jo at de som fortsatt leser, leser fordi de av en eller annen grunn er interesserte i dikta, så da skal vel ikke jeg oppholde dere noe særlig lenger. Appelsin er et motiv som går igjen. Spesielt interesserte kan lese mer om Granada for eksempel her og her.



La Alhambra

Skoene mine
kjøpt i 2004
gir de samme ekkoene
på de samme stedene
som dine 1378-kledde føtter
Mine fingre
i 2008
i fingeravtrykkene du satte
høsten 1415

Hoppet også du ned
det siste trinnet
i trappen til utkikkstårnet
den 11. mars?

Bare fordi
600 år
skiller vindene
som blåser gjennom håret vårt

kan ikke sjelene våre
banke i takt?

for kjære maurer
tidene er forskjellige

men hjerterytmen den samme

(17. mars 2008)

Sacramonte

Jeg kan høre skrittene hennes bak meg
høre skrittene hennes ved siden av meg
se de andre gå lenger og lenger foran oss

hvis jeg bare
lukker øynene
hardt
nok

(29. desember 2008)



Ett år


Trærne 

vil ikke 

bære 

de samme 

appelsinene

(13. mars 2009)



El duende

Din blodgylne jord
dine angende olivenlunder
din andalusiske vind med duft av appelsin


– du banker i meg

(23. mars 2009)



Min flytende eksistens

Hvordan kan hjemme føles tusenvis av mil unna? Hvordan kan jeg lese i historiebøker og se på svart-hvitt fotografier, og vite at det var da jeg ble født? Hvordan kan blodet mitt renne i takt med hjertebankene til noen jeg aldri har kjent; til noen jeg aldri har fått muligheten til å kjenne? Jeg ønsker å tro at tid er relativt; at jeg bare er et pulsslag unna skjebnen min, men inntrykkene herfra kan sanses i motsetning til drømmes, og jeg er bare ei lita jente med for store tanker. Men disse følelsene er ikke hallusinert fram, og jeg har pustet hans luft. Jeg har tråkket på de samme stedene, dratt fingrene langs de samme husveggene, elsket med den samme byen. Jeg kan kjenne det som en dyptpløyende bankeånd hver gang jeg lukker øynene, og jeg vet at det er ekte. Og om så kroppen min er lenket til feil århundre, tas jeg tilbake dit jeg hører hjemme med
hvert
eneste

åndedrett

(24. mars 2009)



Han ligger i ei massegrav og er jord

Det er slik
det går

når menn skaper fugler
fra luft
med ord

– fugler
som ikke flyr

på statens befaling

(5. april 2009)

Alle sover

Byen henger fast

i samme nattlige pulsslag

som det jeg begravde hjertet mitt i

før jeg flyktet

(8. juni 2009)

En dag i livet

Hun som

tok bilder av fugler

på togstasjonen

som

spiste appelsin

i parken

løp barbeint

ned Sacramonte

i mørket

– husker du meg?

(14. juni 2009)

Ode

Livet hans

i altfor korte

voldsomme trekk

var bare aske

i vind 

– den samme asken

jeg pustet inn

og grodde blomster i

(23. juli 2009)

Jeg har også skrevet ei Granada-novelle, som egentlig mer er ei novelle om det å skrive, og som har en særdeles frodig ordbruk. Den kan leses her.

Tre anbefalinger på G

Gibbous Fashions - Jeg har aldri kjøpt noe herfra fordi det er liiiitt over min prisklasse, men SÅ MANGE SYKT FINE KJOLER HERREGUD. Fordi folk sikkert ikke gidder å gå inn på nettsida uten bildebevis, så låner jeg noen av mine favoritter litt bare for å vise dere at shitshitshit:

Og flinke syfolk sier jo at jammen dette er jo ikke noe vanskelig å få til sjøl, men det er lett for dem å si, for jeg kan jo ingenting i det hele tatt. Men inntil videre drømmer jeg meg bort når jeg ser på alle de nydelige bildene derfra og håper på at en vakker dag kan jeg komme til å, med litt hjelp, få lagd meg noe lignende sjøl.

Granada - Hvis noen av dere ikke har fått med dere hvor glad jeg er i denne byen, bes dere lese her og her. Noen av dere som kjenner meg via Skrivebua kan kanskje også huske de mange lengselsfulle dikta jeg spamma sida ned med i en periode. Nå er det fire år siden sist jeg var der, og det begynner å føles for lenge. Granada ligger en ikke så altfor lang busstur unna Málaga, men har heldigvis blitt spart for det voldsomme turisteriet som preger Spanias sørkyst. Isteden finner man olivenlunder, appelsintrær, myke popler og gater man kan danse seg vill i. Bildene jeg har tatt derfra yter stedet overhodet ikke rettferdighet, men jeg lover at det er vakkert nok til å ta pusten ifra, om ikke deg, så i væffal meg:

General Forsamling - Dette er nok den mørkeste stemmen du noen gang kommer til å høre - attpåtil på jærsk! Generalen spiller tungsindig, treig blues med kun det aller nødvendigste av instrumenter, og han gjør det veldig godt. Eller, som han sjøl beskriver det, "fra Jærens forblåste og Gudsforlatte strender kommer mannen som kaller seg General Forsamling. Med sine nidviser om brennevin, kvinnesvik og depresjoner, sprer han det glade budskap…" Sjekk ham ut på Facebook og Urørt, og hør for all del aldeles nydelige Heim te Odland før du klikker deg vekk fra bloggen min:

Granada i bilder

Veit dere hva? Margrethe, spansklæreren min, syns Lorca-obsessionen min er skikkelig artig. På en måte kan jeg forstå henne og. Det er sikkert litt slitsomt når man underviser i samme pensum år og etter år, og alle bare sitter og gjesper seg gjennom det. Da er det nok desto gøyere når noen viser en lysende, på grensa til usunn, interesse for en spesiell del av det. Så i dag så vi Lorca, en egentlig ganske idiotisk film om en forfatter som prøver å finne ut hvem som drepte Federico himself. Den er veldig... dramatisk. Og i denne konteksten er ikke det noe positivt. Den var liksom så [insert skjebnesymfonien here], hvis dere skjønner hva jeg mener. Og da vi ikke rakk å se den ferdig, og jeg sa jeg skulle til London i morgen og dermed ikke får sett resten med de andre da, blei Margrethe litt ute av seg, og spurte om jeg hadde VHS-spiller sånn at jeg kunne låne den med meg hjem. Aawwww. Hun er nå søt. Og i neste uke skal vi se La Casa de Bernanda Alba. Jeg gleder meg!

Her er Granada, dere!:

Framme på flyplassen i Málaga.

Dette var liksom bare så wtf at det bare måtte fotodokumenteres.

Inni katedralen der. Vakkert!

Alhambra!

Martin og David, to veldig søte gutter som gikk i klassen min der.

Sierra Nevada.

En blid gjeng som syntes at nordmenn på sightseeingbuss var kjempegøy.

Den penisforma aspergesen jeg fikk til blekkspruten min.

Sommerhuset til Federico García Lorca! *hjerte*

JEGVARDERJEGVARDERJEGVARDEEEEEER! (Ja, lastebilen i vinduet er stygg. Ikke min feil at det absolutt var vedlikehold mens vi var der.)

Nakne folk, omg!

Bikkja til vertsmora våres var så stygg at den var søt. Ja, den har faktisk så digert underbitt.

Inni klasserommet. Stiiil.

Utsikt fra Alhambra. Nydelig...

Naranjas! Essensielt.

Meg og Nina inne på Alhambra.

Oda er vakker, og jeg er stolt av mine fotoskillz!

Gatekunst.

På teteríaen vi blei veldig glad i. Vi la til og med planer om å åpne tetería i Drammen. Jeg trur det hadde slått an!

Etter denne teen er det så vidt jeg liker Earl Grey.

La cachimba!

Idyll på bussturen til Almuñécar. Som forøvrig er et griseharry sted, men la gå.

Posing som bare faen!

Her røykes det!

Nina fant en butikk hun likte.

Chocolate con chorres. Dette syntes jeg egentlig var fryktelig kvalmt akkurat der og da, men da vi så på Lorca tidligere i dag, var det ingenting jeg hadde mer lyst på. Rart, det der.

Nydeligste Sacramonte.

Det vaginaforma blåskjellet Oda fant i paellaen sin.

David utførte en Mannen som elsket Yngve på Nina. Det med proppen er fryktelig barnslig, internt og overtrøtt. Første dagen var nemlig hun, Oda og jeg i godt humør, og fant av en eller annen grunn ut at Nina var hermafroditt. Dessuten var snoppen hennes så lang at hun kunne ha den i si egen rompe. Dermed fungerte den som en propp. Men hvis man dro ut proppen, måtte man komme med moppen, for ellers blei det sprutbæsj overalt. Ja, jeg veit.

Og så helt til slutt:

Este día ha sido una mescla entre relajante y agobiante. Después de la escuela, Nina, Oda y yo fuimos a un café de internet, dónde Nina carga nuestras iPods. Luego fuimos a compras. Yo compré un pantalón amarillo y regalos para mi hermana. En camino de casa pasamos por un supermercado y compramos dulces y galletas. Los comimos en casa después mientras leimos.

Nuestras profesoras estuvieron esperando por nosotras en Plaza Nueva a las ocho y media. Fuimos juntos a Sacramonte, el barrio bonitísimo de gitanos. Con sus calles estrechas, cuevas blancas, declives empinados y luz taminada el barrio es excepcional. Cúando estuve allí por la primera vez la impresión que tuve era más fuerte, pero sentí la sensación especial esta vez también. Pude percibir el ambiente allí con todo el cuerpo. Cuándo pasamos la Alhambra en la oscuridad, tuve un sentimiento de rezo.

El show de flamenco era muy bueno como la vez pasada. Después del show mi clase se encontró nuestra profesora Inma en Plaza Nueva. Fuimos de tapas y a La Habana después. Luego fuimos a la discoteca Babylon (sin Inma), pero no me gustó mucho. Creo que soy demasiado clásica. Por ejemplo no me gusta la música de house, pero me gusta la música de Beethoven, Mozart y Debussy. No me gusta la cerveza, pero me gusto el vino. No me gusta bailar como un mono saltando, pero me gusta el vals. Por eso he sentido un poco sola toda esta noche. Algunas veces pienso que debía de haber vivido antes, quizás alrededor de 1900. Por otro lado hay muchas cosas en nuestra sociedad moderna que me encantan, entonces no se que voy a parecer. Que raro...

Altså et dagbokinnlegg fra torsdag 19. mars. Sikkert proppa (tihi, kom med moppen!) med grammatiske bommerter, men oh well. Aller mest ville jeg bare ha noe på spansk her.

I morgen drar jeg til London!

Å vende tilbake

Kom hjem fra Granada natt til i dag. Sørgmodige greier. Jeg skal laste opp noen bilder til dere når PC'en min er mer samarbeidsvillig.

Egentlig veit jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg er så full av inntrykk. Jeg har på nytt vært i Sacramonte, har besøkt La Alhambra for andre gang, og har vært i sommerhuset til Federico García Lorca. Jeg har blitt drita full for første gang, med påfølgende spy og det hele, jeg har funnet ut at jeg liker rødvin usannsynlig godt (har nær sammenheng med førstnevnte), og til og med fått en andalusisk klang i spansken min som jeg har blitt veldig glad i ("mucha gracia!" "adió!"). Jeg har blitt tildelt tittelen "ukas Lorca" av spansklærerne mine, noe jeg tok som et enormt kompliment, jeg har røyka vannpipe til jeg blei svimmel, og blitt spurt om jeg ville ha sex med en tilfeldig spanjol, en opplevelse som var spesielt selsom, i og med at vedkommende ikke spurte meg direkte. Han spurte David, som gikk i klassen min der nede og som jeg blei veldig godt kjent med, om det var greit for ham om han hadde sex med meg. Noe så fornærmende! Skal han først spørre om noe sånt, hadde jeg satt pris på om han hadde spurt meg! David sa for ordens skyld nei.

Federico García Lorca blei myrda av fascister ved at de først slo ham i ansiktet med baksida av geværene, før de stappa geværavløpet opp i rompa hans, ropte fornærmelser angående hans seksualitet, og skøyt. Jeg kan ikke noe for det, men jeg syns det er så jævlig at jeg har begynt å grine flere ganger av å tenke på det. Han blei bare 38 år. Jeg har kjøpt diktsamling av ham. På spansk, ja.

Flere appelsiner

I morgen, relativt tidlig til meg å være, drar jeg til Granada. Jeg skal pakke i kveld.

Herregud, som jeg gleder meg til å dra tilbake dit. Ikke at jeg har så frryktelig mye å sammenligne med, men det er den vakreste byen jeg noen gang har vært i. Joda, det er slum, og det er egentlig ganske forurensa der, men kommer man seg vekk fra sentrum og mot utkanten, kanskje mot gamlebyen, mot Sacramonte... gater så trange at man kan plassere henda på hvert sitt hus om man står midt i den med armene utstrakt... hus bygd som huler, eller i beige sandstein, eller i hvit stein... appelsintrær og klatreroser... bare sjølve lukta der. Jeg skulle virkelig ønske at jeg greide å skrive en tekst som yter det stedet rettferdighet, men det takler jeg bare ikke, hvor mange ganger jeg enn har prøvd. Fange Granada i ord. Det hadde vært noe.

Forresten samsvarer Granada-turen jeg drar på i morgen ekstremt godt med Federico García Lorca-obsessionen min. Jeg fikk totalt hekta på ham etter å ha gjort oppgave om ham i spansken. Han var fra Granada. Og seeee, han var peeeen!:

Jeg greier nesten ikke å vente til Little Ashes har premiere. Jeg mener, jeg gleda meg før og, men nå er det liksom bare... woah. Kanskje jeg kommer til å møte opp utkledd og greier, sånn som alle nørdene gjør. Høhø.

Which reminds me at jeg har nå, inspirert av Federico himself, har fått for meg at jeg ikke vil gå på noe universitet eller høyskole. Det kan selvfølgelig være forandra i løpet av neste måned igjen, tatt i betrakning at tankene mine lever under konstant PMS-påvirkning elns, men det er liksom foreløpig planen, da. Etter at jeg har tatt året i Sandefjord, skal jeg flytte til Andalucia, muligens Granada eller kanskje Sevilla, og leve som poet. Hadde det fantes tidsmaskiner, skulle jeg ha dratt tilbake til omkring 1900, eller litt seinere, sånn at Federico kunne ha vært kjæresten min.

Problemet er bare at sjøl om alt liksom ligger an til å bli drømmesituasjonen, med heit kjæreste i pre-industrielle Andalucia, så greier jeg liksom ikke å se det for meg som vakkert uansett. Grunnen er meg. Neida, det er ikke et sånt emokompleks, men det er mer det at jeg er... jente. Jeg innser jo hvor gal og anti-feministisk jeg høres ut nå, men siden jeg kom i puberteten, har jeg helt seriøst ikke greid å se det vakre i heterofile forhold. Jeg har for all del ikke noe imot det, men jeg ser ikke noe spesielt ved det heller. Og dette til tross for at jeg har vært forelska i gutter ved flere anledninger. Det er bare det at jeg passer ikke inn i bildet. Jeg gjør aldri det. Hele fantasien blir ødelagt i det øyeblikket jeg forestiller meg meg sjøl ved sida hans. Det er liksom... intetsigende. Jeg greier ikke å la meg begeistre av forhold bestående av gutt og jente. Så kanskje jeg skal droppe hele poetdrømmen likevel. Det er jo ikke noe vits i så lenge jeg ikke er gutt. Kanskje det er dét som er grunnen til at jeg ved hver jævla anledning avviser folk som eventuelt prøver seg, til og med om de er pene, fordi jeg rett og slett ikke greier å forelske meg i ideen om gutt og jente. Om gutten aleine, så, eller gutt og gutt, men gutt og jente funker bare ikke. Og det er trist, for det er mange gutter jeg syns er vakre, og som jeg gjerne skulle ha vært intim med, hadde det ikke vært for den, skal vi se, semi-fobien jeg har mot heterofili. Jeg syns det faktisk er skikkelig grusomt. Jeg kommer til å dø veldig ensom, trur jeg.

Det var altså dagens lille filosofiske innrømmelse. Til jeg kommer tilbake, kan dere alltids glane på bilder fra jeg var i Granada i fjor:

A luego...

(Forresten er jeg allergisk mot appelsiner.)

Granada, baby!

Nå begynner det å bli noen dager siden jeg fant veien hjem fra Andalucia. Tre, for å være helt nøyaktig. Egentlig hadde jeg store, ambisiøse planer om å skrive et blogginnlegg mens jeg faktisk var der, og to ganger greide jeg å skrive et helt innlegg på mobilnettet på telefonen min, men ettersom den er skikkelig pønker av seg, bestemte den seg i siste lita for å gjøre opprør mot staten og alskens myndigheter (i begge tilfeller meg), og... Ja, kortversjonen er altså at jeg ikke fikk posta noen av dem. Så vi gjør et helhjerta forsøk nå i stedet. Forhåpentligvis er dataen min litt mer samarbeidsvillig.

Kva kan eg seie? Granada-turen var både flott og lærerik (behold det kreative ordforrådet...). Jeg dreit meg ut mindre enn antatt, og tråkka bare skikkelig omstendig i salaten én gang, og det var da vertsmamma Teresa spurte om åssen jeg hadde hatt det på stranda, og jeg presterte å si at jeg ikke hadde hatt det varmt, men kåt. Jau. Likevel trur jeg meninga kom ganske greit fram, for det samme adjektivet betyr heit. Men fortsatt, med tanke på at det var ei eldre dame på sånn mellom 65 og 75 år på samvittigheten, følte jeg meg ikke fullstendig komfortabel med brøleren .

Hvis jeg skal dra fram noen minneverdige øyeblikk, må det bli følgende:



DEN KALDE MANNEN

Og egentlig er det ikke bare én mann, men flere menn, og en rekke damer og, som er kalde. Spanjoler generelt trur jeg er noen reale frysediskvarer. De skjønner nemlig ikke at når gradestokken kryper over 20 varmegrader, da er det varmt. Og dette fikk vi smurt ut i hele trynet stort sett hver dag da vi gikk bortover gatene med stirrende blikk etter oss gærne nordmenna i shorts og t-skjorte i SJOKKULDE! Andaluserne sprada nemlig rundt i fjonge jakker og skjerf, i tillegg til at lærerne la merke til en fin frue med pels. Det hele toppa seg da nettopp den kalde mannen, som så ut som spanjoler flest med langerma genser og jakke der han gikk nedover gata klokka ni om morgenen i 22 grader. Han gikk forbi meg i knelang kjole og bemerka (uten snev av ironi, utrolig nok): "Mucho frio" (hvilket betyr på fungerende norsk: "veldig kaldt"). Så jess. Der har du spanjolene, i væffal de sørlige av dem, i et nøtteskall.



DEN SINTE MANNEN

Dette inntraff ganske seint, bare noen dager før, eller kanskje det var samme dagen, vi reiste. Ikke veit jeg om han var full eller mentalt ustabil eller ingen av delene eller begge, men sinna, det var han. Han gikk av sted med en trillekoffert etter seg (noe som førte til Maryams forslag om at han muligens hadde blitt hivd ut av kona) og banna opp og ned alt han så og kom over. Inkludert de tinga han så og kom over, var meg, og det gikk ikke bedre enn at han pekte på meg og skreik "PUTA!" ("HORE!"), før han gikk videre. Hallo, hva hadde jeg gjort ham, liksom? Og jeg var ikke vulgært kledd engang. Selvfølgelig, det fins sikkert nok av prektigpeterne som syns at t-skjorte og langbukse er litt på kanten, men han var da ikke kledd i prestekjortel heller. Akk, ja.



DE SLITSOMME GUTTENE

Tru meg, det inkluderer omtrent samtlige av Granadas mannlige befolkning. Bemerkninger som "mira la rubia!", "hello, hello!", "oh la la!", "what's your name, beautiful?" "hola, guapa, cómo te va?" etc. var nesten dagligkost. Til og med for meg. Brrr.



DEN STEREOTYPISKE JAPANSKE TURISTEN

På skolen min gikk det to japanere - ei mor og dattera hennes. Skikkelig søte, begge to, og egentlig akkurat som japanere flest: begge to var tynne og lave og hadde sylslanke digitalkameraer, dattera hadde den klippen som absolutt alle andre japanske jenter har, det vil si farga rødbrunt hår, så rett at man nesten skulle tru at noen hadde gitt det en omgang med strykejernet, og med pannelugg og det kanskje mest karakteristiske trekket av dem alle, nemlig turistoppførselen deres. Nå har det seg jo sånn at alle mennesker har en veldig markant oppførsel i andre land, alt etter deres geografiske tilhørighet. Jeg trur alle her veit hva jeg snakker om når det gjelder skandinaver på Gran Canaria, for ikke å snakke om tyskere. Japanere er også helt særegne på tur. Du ser dem gjerne i grupper med sekker og helt like capser, sponsa av reiseselskapet, og så er det en turguide som vifter rundt med et japansk flagg. De skal ta bilde av absolutt alt med de ultratrendy kameraene sine, og hver gang det blir stilt opp til bilde, er det fårete glis og Victory-tegn fra alle og enhver. Nå var det riktignok bare to av dem på skolen, så noen turguide med japansk flagg og like capser var det ikke mye av (men de hadde sekker, begge to). Men på stranda, derimot. Etter skolen en dag dro vi nemlig en tur til stranda, alle sammen, pluss en Drammens tidende-journalist. Han ville lage sak om St. Hallvard-elevene på språktur. Etter å ha intervjua noen utvalgte få, ber han oss stille oss opp på stranda til posering. Og har du hvert i et asiatisk land før, så veit du at det er bare å smile til enhver blitz du ser, for kjipperne syns det er stas med amerikanere (for alle som ser vestlige ut går som amerikanere der borte), og tar gjerne bilde av deg aleine eller sammen med barna sine. Så hvem andre enn den japanske mora stod ved siden av Drammens tidende-journalisten og knipsa som en gærning? De er nå søte.



EUROPAS VERSTE PIZZA

Den består utelukkende av pizzadeig, oregano, tomater og ost, og fåes på La Castellana i Granada. Smak? Spy. Jeg kødder ikke engang.



DE UVITENDE AMERIKANERNE

Nå hadde det seg sånn at señora Teresa i tillegg hadde to amerikanere boende hos seg. Utadvendte, trivelige jenter, begge to, som var litt letta over å endelig kunne snakke engelsk igjen (du skulle sett ansiktsuttrykka da jeg svarte "yes" på spørsmål om jeg snakka engelsk). Men som amerikanere flest, kunne de lite om Norge, og som nordmenn flest, liker jeg å henge dem ut for det. De kunne nemlig ikke fatte og begripe hvorfor jeg nekta for at Norge hadde massevis av varme, utendørs bad vi kunne sitte i om vinteren. Dette hadde de jo sett på TV mange ganger. For åssen skulle vi ellers greie oss i 40 minus? Men jeg stod på mitt, og til slutt måtte de gi seg. Dessuten fikk jeg støtte fra Teresa som skjøt inn at de hadde saunar i Finland.



SIGØYNERSKJØRTET

I Albaycín og Sacramonte er flesteparten av innbyggerne sigøynere. Og de digger turister. På dem kan de jo prakke alskens møl. Urter, framtidslesning i handa, håndlaga ditt og datt, det var omtrent ikke måte på. Egentlig syns jeg det var litt koselig, for det var jo mye fint de solgte, men vi hadde fått beskjed fra lærerne om å ikke se på dem engang. Men jeg så, jeg. Og jeg så ei ganske ung jente med mange fine skjørt og bukser. Blomstrete, vide bomullsstoffer. Åssen kunne jeg si nei? I herlige mørke toner av oransje, rød, blå, brun og lilla. Jeg kjente lukta av røkelse allerede. Så jeg punga ut 25 euro for et skjørt. Forestill deg skuffelsen idet jeg kommer hjem til Teresa og finner Made in Thailand-lappen.



LA ALHAMBRA

Bilde-google det. Ty til Wikipedia etterpå. Forestill deg åssen det er i virkeligheten, hvis du greier. Satan. Jeg har gåsehud ennå. Og, for å fjerne all tvil, det er av det gode, ærfryktige slaget.



Og sånn kunne jeg jo ha fortsatt. Jeg velger i stedet å runde av med ei liste over hva Granada har mye av:
- brustein
- pene gutter
- slitsomme gutter
- små bikkjer
- alkoholservering til mindreårige
- ålreite klesbutikker
- gamle, ærverdige bygninger
- plussgrader
- appelsintrær
- tagging og graffiti
- dårlige varmeanlegg
- vann med klorsmak
- kakelakker i dusjen
- egentlig dusjer i elendig forfatning i det hele tatt
- trafikkaos