Kristines digitale diktsamling: Granada-dikt

Sandefjord er ikke den eneste byen jeg har latt meg fascinere av i løpet av mine lettpåvirkelige tenår. Reint bortsett fra dét, har derimot Granada og Sandefjord lite, om noe overhodet, til felles. Likevel har jo kjærlighetsdikta mine til de to blitt overraskende like. Jeg er nok ikke så komplisert som jeg liker å tru. Jeg har forøvrig aldri fullt ut forstått hva uttrykket "å ta forbehold om" egentlig betyr, så når jeg sier at jeg tar forbehold om at disse dikta stort sett er skrevet på videregående, altså før jeg egentlig lærte noe om åssen man skriver poesi, så veit jeg ikke om jeg egentlig faktisk tar forbehold om det, eller om jeg kanskje ikke gjør det. Poenget her er at mye av dette ikke er så veldig bra, og klisjeene er mange, men at det jo tross alt... er litt koselig å lese likevel? Jeg veit ikke. Men jeg antar jo at de som fortsatt leser, leser fordi de av en eller annen grunn er interesserte i dikta, så da skal vel ikke jeg oppholde dere noe særlig lenger. Appelsin er et motiv som går igjen. Spesielt interesserte kan lese mer om Granada for eksempel her og her.



La Alhambra

Skoene mine
kjøpt i 2004
gir de samme ekkoene
på de samme stedene
som dine 1378-kledde føtter
Mine fingre
i 2008
i fingeravtrykkene du satte
høsten 1415

Hoppet også du ned
det siste trinnet
i trappen til utkikkstårnet
den 11. mars?

Bare fordi
600 år
skiller vindene
som blåser gjennom håret vårt

kan ikke sjelene våre
banke i takt?

for kjære maurer
tidene er forskjellige

men hjerterytmen den samme

(17. mars 2008)

Sacramonte

Jeg kan høre skrittene hennes bak meg
høre skrittene hennes ved siden av meg
se de andre gå lenger og lenger foran oss

hvis jeg bare
lukker øynene
hardt
nok

(29. desember 2008)



Ett år


Trærne 

vil ikke 

bære 

de samme 

appelsinene

(13. mars 2009)



El duende

Din blodgylne jord
dine angende olivenlunder
din andalusiske vind med duft av appelsin


– du banker i meg

(23. mars 2009)



Min flytende eksistens

Hvordan kan hjemme føles tusenvis av mil unna? Hvordan kan jeg lese i historiebøker og se på svart-hvitt fotografier, og vite at det var da jeg ble født? Hvordan kan blodet mitt renne i takt med hjertebankene til noen jeg aldri har kjent; til noen jeg aldri har fått muligheten til å kjenne? Jeg ønsker å tro at tid er relativt; at jeg bare er et pulsslag unna skjebnen min, men inntrykkene herfra kan sanses i motsetning til drømmes, og jeg er bare ei lita jente med for store tanker. Men disse følelsene er ikke hallusinert fram, og jeg har pustet hans luft. Jeg har tråkket på de samme stedene, dratt fingrene langs de samme husveggene, elsket med den samme byen. Jeg kan kjenne det som en dyptpløyende bankeånd hver gang jeg lukker øynene, og jeg vet at det er ekte. Og om så kroppen min er lenket til feil århundre, tas jeg tilbake dit jeg hører hjemme med
hvert
eneste

åndedrett

(24. mars 2009)



Han ligger i ei massegrav og er jord

Det er slik
det går

når menn skaper fugler
fra luft
med ord

– fugler
som ikke flyr

på statens befaling

(5. april 2009)

Alle sover

Byen henger fast

i samme nattlige pulsslag

som det jeg begravde hjertet mitt i

før jeg flyktet

(8. juni 2009)

En dag i livet

Hun som

tok bilder av fugler

på togstasjonen

som

spiste appelsin

i parken

løp barbeint

ned Sacramonte

i mørket

– husker du meg?

(14. juni 2009)

Ode

Livet hans

i altfor korte

voldsomme trekk

var bare aske

i vind 

– den samme asken

jeg pustet inn

og grodde blomster i

(23. juli 2009)

Jeg har også skrevet ei Granada-novelle, som egentlig mer er ei novelle om det å skrive, og som har en særdeles frodig ordbruk. Den kan leses her.