Inspirasjon: Los Angeles Vaporwave

Dere kan tenke på dette som et søsterinnlegg til dette, om dere vil. Men denne gangen skal vi til vestkysten, og vi begrenser oss ikke bare til åttitallet, kanskje vi strekker oss over og inn i nittitallet, men det er fortsatt sommer.

Det som er så fantastisk med kunst, er at det klarer å uttrykke noe det ikke går an å formidle med konvensjonelle uttrykksformer. Det er derfor man skriver dikt istedenfor å skrive en artikkel. Det er derfor man lager musikk istedenfor å holde et foredrag. Og de ulike kunstformene funker så godt på hver sin måte. Jeg har jo, som alle som leser denne bloggen garantert har fått med seg, valgt litteraturen som mitt kunsteriske hoveduttrykk. Eller, for å si det litt corny, men desto riktigere: litteraturen valgte meg. Det er helt sant, jeg har faktisk aldri hatt noe valg. Jeg har vært flink til å skrive fra det øyeblikket jeg lærte å skrive, og skriving har vært den eneste såkalte hobbyen som aldri slutta å interessere meg. Noen ganger gir jeg meg sjøl utfordringer som går på å prøve å formidle det uformidlbare (!) via litteraturen; å lage en tekstversjon av for eksempel en sang eller et fotografi jeg liker. Da jeg snakka om Mandy, snakka jeg om hvor riktig det var at Mandy nettopp var en kinofilm; alt det som Mandy formidler kunne faktisk ikke ha blitt formidla på noen annen måte. Det er det som er kunst! Men: sta som jeg er har jeg, inspirert av blant annet bildene nedenfor, prøvd å skrive noe som holder seg i dette helt spesifikke landskapet, disse pastellfargene, denne melankolske stemninga som bare forsterkes av at det nesten tipper over i det parodiske. Dette er kanskje starten på noe, eller kanskje det ikke blir noe som helst, men noen ganger vil jeg bare skildre omgivelser og drite i et narrativ:

Bilradioen står på mellom to kanaler, av en eller annen grunn har jeg alltid likt hvitstøy så godt. Jeg røyker i passasjersetet, kalesjen er uansett nede. Bobbi trommer fingrene mot rattet mens han kjører, som om han klarer å skjelne en rytme i hvitstøyet, som om det er musikk like godt som noe annet. Nemånen står lavt på himmelen, horisonten er rød, rosa, lilla, snart står sola opp. Vinduet på min side er sveiva ned, albuen min er lent på vinduskanten, jeg røyker i lange trekk om gangen, palmene i det fjerne ser svarte ut mot himmelen. 
   ”Trur du det er liv på andre planeter?” spør Bobbi ved siden av meg, jeg snur meg mot ham, han har fortsatt solbrillene oppå hodet selv om det er mange timer siden sist det var sol.
   ”Det er jo dette med Fermi-paradokset, da”, sier jeg, ”statistisk sett er det ekstremt usannsynlig at mennesket er den eneste intelligente livsformen i universet, men hvor er i så fall alle aliensa?”
   ”Men hvorfor går vi ut fra at aliensa er sånn at vi kjenner dem igjen? Kanskje de ikke har fysiske kropper engang. Kanskje er de overalt rundt oss, men det begrensa sanseapparatet vårt er ikke i stand til å legge merke til dem”, sier han, jeg stumper røyken i den tomme ølboksen som står i koppholderen. 

Jeg har stort sett funnet bildene på Instagram. Klikk på bildet for å tas med til kontoen det er henta fra.

Har du sett! Det siste bildet der er det jaggu meg jeg som har tatt. Ikke noe filter eller engang lett redigering, bare gode, gamle Hauketo i all sin prakt en kveld jeg lå på sofaen og hørte på et ambient DJ-sett. Passa sinnssykt bra å kikke ut av vinduet og se DETTE HER, liksom.

Og dere, John Foxx. Selv om dette egentlig er vel innafor hva jeg kan finne på å høre på, er jeg likevel ikke sånn superfan av denne sangen, men musikkvideoen! Herregud:

Nå skal jeg jammen meg drikke en Aloha:

Og helt avslutningsvis er jeg nødt til å spørre dere som kikker innom om noe: har noen av dere lest Echo Mountain av Anna Kleiva? Dette mindsettet jeg har ramla inn i har gitt meg intenst lyst til å lese den, og jeg lurer rett og slett på om den kan anbefales?

Sweet dreams are made of this

Jeg overlevde lørdagen!!!!! Ikke bare det, jeg hadde det kjempegøy!!!!!!!!!

Det var kortversjonen. Nå til langversjonen:

Min største kilde til angst og bekymring i dagene som leda opp til lørdagen, var følelsen av å ikke ha god nok oversikt. Jeg snakka masse om det sist jeg blogga, at jeg blir enormt stressa med mindre jeg på forhånd klarer å finne ut så mye som mulig av hva jeg skal gjøre når jeg skal gjøre noe jeg aldri har gjort før før jeg gjør det. Det som stort sett skremmer meg mest, er å ikke vite hva jeg kan forvente. Etter å ha utveksla noen meldinger med Altern80s-sjef Alex, endte jeg opp med å ta med eget miksebord (strengt tatt Jørgen sitt miksebord, men mine venner er dine venner osv.) for sikkerhets skyld. Jeg skaffa meg også Spotify premium for anledninga, og lånte i tillegg Vibekes premium-konto i og med at det ikke går an å være logga inn på to enheter med samme konto samtidig.

Fordi min eneste tidligere erfaring som DJ, er fra Kroa i Bø. Jeg kjente til miksebordet de hadde der sånn cirka ganske godt, men det var til gjengjeld det eneste miksebordet jeg kjente til og kunne bruke. Jeg ante rett og slett ikke om jeg kunne forvente at alle miksebord hadde de samme funksjonene. Viktigst for meg var crossfade-funksjonen; miksebordet på Kroa hadde en slags spak man kunne dra fram og tilbake som crossfada mellom to musikk-kanaler, men siden referansegrunnlaget mitt var såpass snevert, og jeg aldri hadde vært på Altern80s før, visste jeg ikke om jeg kunne forvente en lignende funksjon på miksebordet de hadde der. Og liksom, det var jo åtte år siden sist. Jeg skjønte jo at det reint teknologisk antakelig hadde skjedd mye på lydfronten, ikke minst hadde det skjedd teknologiske framskritt innen data. Jeg har jo fortsatt den samme gamle Macen jeg hadde mens jeg gikk i Bø, og den gangen var den langt sprekere enn den er nå. Altern80s-Alex snakka om at det enkleste var å bruke en programvare for miksinga, men jeg syns mange programvarer kan være veldig krevende å sette seg inn i når man aldri egentlig har vært borti lignende før, og dessuten fikk jeg jo uansett ikke lasta ned noe programvare før torsdag, fordi det var da Kolbjørn kom, og jeg skulle låne Macen hans. Macen min har nemlig blitt for gammal til å kunne ha de fleste nye programmer. Og hvis jeg blei nødt til å kjøpe et program, var det dumt å kjøpe et program til dataen til Kolbjørn, liksom.

Det enkle er ofte det beste. Jørgen sitt miksebord er veldig ukomplisert og ligner på dette. Typiske DJ-miksebord, inkludert det jeg brukte på Kroa, ligner mer på dette (og det fins laaaaaangt mer kompliserte varianter). Kompliserte, digitale duppeditter er ofte det aller enkleste når man allerede kan en del. Enkle, analoge duppeditter har som regel ikke like sømløse funksjoner, men man skjønner som regel hva man skal gjøre med dem, selv om det som regel krever litt manuell jobbing. Det går jo an å sammenligne det hele med for eksempel telefoner: man trenger ikke å ha veldig god peiling på teknologi for å finne ut av åssen en vanlig hustelefon fungerer. En smarttelefon er egentlig mye enklere å ringe med, fordi man som regel allerede har lagra de nummerne man trenger og bare trenger å trykke på en knapp for å ringe til noen, men om man aldri har sett en smarttelefon før, er det ikke så lett å skjønne at det i det hele tatt er en telefon. 

Det jeg gjorde med miksebordet til Jørgen, var at jeg kobla iPhonen min til den ene kanalen og dataen til Kolbjørn til den andre, og så brukte jeg volumkontrollene til å crossfade. Jeg satte på en sang på Spotify på iPhonen, og når den nærma seg slutten, satte jeg på neste sang på Spotify på dataen, og skrudde ned volumet på iPhonen samtidig som jeg skrudde opp volumet på dataen. Manuell crossfading i sin aller simpleste variant. Og det funka altså så overraskende bra!!!!! Det var sikkert et par lydnerder tilstede som la merke til at overgangene kanskje ikke var fullt så smoothe som de kunne ha vært om jeg ikke hadde gjort det manuelt, men jeg trur jeg til og med imponerte de to profesjonelle DJ'ene der med hvor bra og riktig det faktisk hørtes ut. Jeg trur ikke utrente ører la merke til forskjellen.

Jeg er ekstremt glad og takknemlig for at Jørgen og Kolbjørn ikke bare dukka opp på Altern80s til dørene åpna, men for at de faktisk blei med meg på lydsjekken aller først. Det viste seg nemlig at det hadde vært vorspiel til D.D.E.-konsert rett før vi kom dit, og de hadde rota til lydutstyret en god del. Jeg kan ekstremt lite om lyd, og hadde jeg møtt opp der aleine, hadde jeg nesten garantert fått panikk, men Jørgen kan en del mer enn meg, og han og Alex fikk orden i sysakene sammen. Det viste seg forøvrig at miksebordet til Altern80s hadde den samme fine crossfade-spaken som den til Kroa i Bø hadde, men stereokablene jeg hadde med meg, hadde jack-plugger som ikke passa inn i miksebordet – litt ironisk, fordi da jeg stod og skulle kjøpe stereokabler på torsdag med Jørgen på telefon, hadde jeg i utgangspunktet funnet en med minijack-plugger. Jørgen sa jeg skulle ha vanlig jack. Hadde jeg kjøpt de med minijack, hadde de passa inn i miksebordet til Altern80s. Det de derimot ikke hadde passa inn i, var miksebordet til Jørgen, som jo var det jeg hadde øvd på å bruke. Og veit dere hva? Det funka enda bedre live enn på generalprøva jeg hadde hatt hjemme i stua dagen i forveien. Jeg hadde også tatt med ei notatbok med notater om åssen og når sangene begynte og slutta, så det at det verken på data, iPhone eller miksebord var ledig utgang til hodetelefoner, gjorde egentlig ikke så mye. 

Det vil si, det funka stort sett bedre live enn på generalprøva. En gang tidlig i settet glemte jeg å skru ned volumet på den ene kanalen, men hell i uhell; det var New Orders Blue Monday som begynte å spille uten at det var meninga, og introen er bare trommemaskin og sånn sett ikke noe som ødela hele den andre låta. Jeg rakk å skru ned igjen før det blødde noe mer enn trommemaskiner igjennom fra Blue Monday. Den andre gangen var også ganske tidlig i settet, hvor Jørgen ironisk nok kom bort for å si at jeg klarte meg jo kjempebra, noe som jinxa det hele, gjorde meg ukonsentrert, fikk meg til å glemme om jeg spilte fra data eller iPhone, og endte opp med å stoppe alt av musikk fordi jeg var på feil kanal. Fikk starta opp igjen etter ei pause på ikke så altfor mange sekunder, og jeg trur ingen hata meg på grunn av det, men litt flaut var det jo likevel.

Det skumle med å spille til slutt, er jo at jeg hadde hele kvelden fram til halv to å grue meg på. Det hjalp jo sånn sett heller ikke at de to som spilte før meg, var profesjonelle DJ'er. Jeg innså mens de andre to spilte at de definitivt hadde konsertert seg mer om dansing enn hva jeg hadde. På mine egne spillelister var det mest post-punk med enkelte innslag av forsåvidt dansbar synthpop, mens hos de to andre var det nesten techno til tider. Heldigvis virka det ikke som at det var noen som blei lei seg da jeg begynte å spille Bauhaus og Christian Death. Tvert imot fikk jeg det inntrykket helt til slutt at Alex syntes det var tøft at jeg hadde tatt kvelden i den retninga, og jeg fikk også veldig gode tilbakemeldinger fra folk i lokalet underveis.

OG HERREGUD, SÅ GØY DET VAR!!!

Sånn helt seriøst. Det var jo som å være på fest, bare at vinen var gratis, det var utelukkende musikk jeg likte over anlegget, jeg trengte ikke å snakke med noen, og jeg trengte heller ikke å rydde opp etterpå. Vinn-vinn-vinn-vinn-situasjon, med andre ord.

Og nå har jeg jo fått skikkelig lyst til å kjøpe meg et DJ-miksebord, da. For det er jo så mye mer gøyalt man kan gjøre med miksinga underveis enn bare crossfading. Særlig hvis man har muligheten til å leike seg litt på egen hånd før man skal spille live, noe man jo har mulighet til med eget miksebord. Det er ikke så halvgærne priser heller. Og det følger stort sett med programvare.

Det var bare dette med å få seg ny data først, da.

Og hvis du er interessert: det var disse tre spillelistene jeg veksla mellom på lørdag. Det største problemet som oppstod underveis, var egentlig at jeg ikke rakk å spille alle sangene jeg hadde lyst til å spille.

Altern80s

Jeg har noe jeg må fortelle dere.

Jeg hadde egentlig ikke trudd det skulle føre til noe, men da klubbkonseptet Altern80s søkte etter nye folk til å spille musikk for dem, tok jeg bare kontakt med dem i Messenger for å høre hvor mye erfaring man trengte som DJ, for jeg har egentlig ingenting utenom den tida da jeg var DJ på Kroa i Bø, og det begynner jo å bli ganske lenge siden. Vi snakka litt om musikk. Og plutselig spurte personen jeg snakka med om jeg kunne stille opp allerede førstkommende lørdag. Og det sa jeg ja til.

Noen få minutter seinere fikk jeg panikk.

Jeg har en rar egenskap som gjør at jeg kan fylles av et plutselig overmot og gjøre noe forholdsvis impulsivt, og så, litt seinere, kommer erkjennelsen av hva jeg har gjort skyllende over meg og jeg friker ut. For faktum er det at jeg har jo egentlig ikke peiling. Jeg trur ikke jeg forventa at shit plutselig kunne bli så real, og nå står jeg overfor noen praktiske utfordringer som jeg liksom ikke hadde rukket å tenke gjennom. Sånn som at Macen min begynner å bli såpass gammal og vaklevoren at jeg ikke stoler på den lenger. Har fått fiksa det sånn at jeg får låne en Mac, men så kom jeg på en annen ting: sist jeg var DJ, hadde jeg egentlig to Macer som jeg crossfada mellom. Spotify har en automatisk crossfade-funksjon som det går an å bruke i nødstilfeller, men jeg vil jo helst kontrollere det manuelt. Mye har jo skjedd med teknologien sist gang jeg snurra plater, så kanskje dette ikke blir et problem i det hele tatt, kanskje miksebordet jeg skal bruke har en funksjon som gjør at jeg kan crossfade mellom sanger på samme maskin. Og personen jeg snakka med virka skikkelig grei og chill og prøvde å berolige meg med at det ikke var et problem at jeg ikke hadde gjort dette på årevis og så videre, men jeg er flink til å krisemaksimere.

Jeg trur dette mest av alt handler om at jeg gjerne vil forberede meg på ting. Jeg syns alltid det er fryktelig skummelt å gjøre noe jeg ikke har gjort før fordi jeg ikke veit hva jeg kan forvente. Jeg foretrekker å komme et sted først, undersøke, finne ut åssen ståa er. For det er jo ikke sjølve det å spille foran mennesker som skremmer meg, men at jeg ikke veit åssen miksebordet der fungerer, at jeg ikke veit om det er greit å bruke Spotify til å spille av musikk i, at jeg ikke veit om jeg får til å crossfade mellom låter med én maskin, og tusen millioner andre ting jeg ikke engang kommer på. Jeg trenger å vite på forhånd. Selvfølgelig kan jeg spørre, og det har jeg for all del tenkt å gjøre, og jeg skal møte opp i goooood tid på lørdag for å gjøre meg kjent med miksebordet og teste lyden et cetera, men jeg er så redd for å framstå dum og uvitende. Men igjen så er det jo sånn at det er bedre å framstå litt for dum, og så heller finne ut at det var lettere enn jeg frykta, enn å virke som at jeg har bedre peiling enn jeg egentlig har, og så komme dit og finne ut at jeg har tatt meg vann laaaaangt over hodet. Og den rasjonelle stemmen i hodet mitt spør selvfølgelig hva er det verste som kan skje? og det verste som kan skje, er at jeg opptrer keitete og stiller dumme spørsmål, og dét er eeeeegentlig ingen grunn til å ha et nervesammenbrudd over.

Eller vent, da.

Det verste som kan skje, er faktisk at han jeg skal låne dataen av glemmer dataen sin og at jeg må bruke Spotify på telefonen med den automatiske crossfaderen der. Og... jeg skal nå klare å spille musikk da likevel, selv om det ikke blir like perfekt som det kunne blitt hvis alt hadde gått i orden.

Prøver å minne meg sjøl på at jeg fikk beskjed at om man i utgangspunktet ikke trenger noen erfaring. Og at erfaring viser at det er veldig sjeldent det går like dårlig som eller verre enn det jeg har forestilt meg. Det går nesten alltid bedre.

Og jeg er jo en sånn person som er redd for alt mulig, men akkurat som Kavring, er jeg faktisk noen ganger nødt til å gjøre ting jeg egentlig ikke tør, for ellers er jeg bare en liten lort. Eller sagt på en annen måte: når muligheten til å gjøre noe jeg har skikkelig lyst til åpenbarer seg, er det dumt å si nei fordi man er for redd.

Så folkens, KOM KOM KOM på Altern80s førstkommende lørdag! Det hadde gjort det hele vesentlig mindre skummelt om jeg hadde sett noen kjente fjes i forsamlinga. Sjekk ut Facebook-arrangementet her.

Og så fresha jeg opp frisyren min i dag. Vi kan jo satse på at det gir meg en liten sjøltillitsboost:

Mandy

Dette innlegget kunne sikkert ha venta til månedsoppsummeringa mi, men så er det nå en gang sånn at det bare er to forestillinger igjen på Cinemateket, den første av de to er allerede i kveld, og så vidt jeg veit er dette den eneste kinodistribusjonen filmen får her til lands bortsett fra på filmfestivaler, så time er of the essence her. Det HASTER. Folkens, kom dere for all del på Cinemateket i kveld eller 17. oktober, fordi du er faktisk nødt til å se Mandy på kinolerretet. Sorry, det er faktisk ingen vei utenom.

Og jeg har vært i flere diskusjoner/samtaler der det debatteres hvorvidt film er best på kino eller hjemme. Jeg har pleid å argumentere ganske godt for hvorfor film ikke nødvendigvis er best hjemme, men i væffal veldig, veldig bra hjemme, men Mandy MÅ faktisk ses på kino. De overveldende fargene, den åttitallsinspirerte estetikken og den sjelerøskende musikken – hvil i fred, Jóhann Jóhannson – krever det faktisk av deg. Denne filmen forlanger at du omgir deg fullstendig med den, at du tar den inn fra alle tilgjengelige kanaler, lar sanseinntrykka skylle over deg i en kakofonisk strøm. Det er en helhetlig opplevelse som ikke lar et eneste av filmmediets virkemidler gå til spille, og jeg har rost Cinemateket inne på denne bloggen før, men her kommer det jaggu igjen: TUSEN TAKK, Cinemateket i Oslo, for at dere forstår viktigheten av god film og lar det norske publikummet oppleve denne spesifikke kunstformen på den måten den er ment til å oppleves.

Sjølve plottet har du sannsynligvis sett i en eller annen versjon før. Et par nyter en idyllisk og forelska tilværelse før en gjeng grusomme bad guys knuser harmonien på verst tenkelige måte. Nå må mannen – denne gangen i Nicolas Cages skikkelse – ta hevn. Spoiler: han får hevn. Men det er ikke på grunn av plottet at du skal se denne filmen, det er først og fremst på grunn av denne uhåndgripelige stemninga som jeg brukte noen linjer på å snakke om i Donnie Darko-innlegget mitt for litt siden. Og som med Donnie Darko, har Mandy såpass mange basisingredienser på plass i utgangspunktet at det nesten ville vært rart om jeg ikke likte denne filmen. Dette er kanskje filmen du ville fått om du hadde prøvd å lage en mashup av The Crow og Evil Dead i Stranger Things-universet. For jeg elsker virkelig Stranger Things, jeg veit ikke hvor godt jeg har fått uttrykt det på bloggen min, men de som kjenner meg veit at jeg syns Stranger Things er noe av det beste som har kommet på TV kanskje noen gang, fordi jeg elsker åttitallet, jeg elsker synthpop, jeg elsker åttitallsinspirert synthpop, jeg elsker overnaturlig horror, men det jeg nok savner i Stranger Things, er et større alvor. På en måte er det et ambivalent savn, fordi jeg elsker jo virkelig sjarmen som gjennomsyrer serien, og den sjarmen ville nok kanskje forsvunnet i takt med at alvoret økte, men likevel: selv om Stranger Things ofte er veldig spennende, føles det aldri ordentlig farlig, man skjønner at det kommer til å løse seg til slutt. Mandy har noe til felles med Stranger Things reint utseendemessig og musikkmessig – hallo, bare se på (det nydelige) coveret til soundtracket:

– men i motsetning til Stranger Things, er alt veldig farlig. Det er til tider så mørkt og jævlig at man bare har lyst til å hyle, akkurat som hovedpersonen i ei scene på badet med ei spritflaske, ei scene som slår meg som en umiddelbar klassiker. Filmen begynner i himmelen, så kastes man brått ut i helvete, og der skal man bli ganske lenge, og jeg lover deg at det kommer til å gjøre vondt, før vi gradvis begynner å kjempe oss ut igjen med nebb og klør, og ikke minst en armbrøst og ei spesialdesigna slegge.

En detalj som jeg virkelig elska: i denne typen filmer utsettes vi ofte for en trope jeg er sinnssykt lei av; dama til den mannlige hovedpersonen drepes innledningsvis for å skape sympati med ham og for å fungere som motivasjon til å ta hevn for ham, mens hun sjøl aldri blir noe annet enn et billig plot device, fullstendig uten egen personlighet eller sjel. Kanskje får vi noen få scener med henne helt på starten, men de scenene viser egnetlig bare hvor forelska han er i henne, og handler sånn sett ikke om henne i det hele tatt, men nok en gang om ham. DENNE FILMEN UNNGÅR DENNE DRITKJIPE TROPEN. Karakteren Mandy er skrevet som og spilles med fylde, respekt og, vel, nettopp personlighet og sjel. Hun er en ordentlig karakter, ikke bare et plot device, og det gjør det forferdelige som skjer med henne ekstra vondt for oss som seere. Det er tross alt vanskelig å empatisere med et plot device, men med en faktisk karakter blir det noe helt annet.

Så altså, de verste scenene i denne filmen skjærer djupt inn i marg og bein. Men, nå skal jeg motsi meg sjøl her, for jeg impliserte for noen få avsnitt siden at sjarm og alvor nødvendigvis må gå på bekostning av hverandre. Veit dere hva, Mandy klarer jaggu å være begge deler på én gang, ass. Filmen skifter litt tone uti andre halvdel, når Nic Cage er i full sving med hevntokten sin, og det er flere scener videre utover som glir rett inn i splatterlandskapet – derav sammenligninga med Evil Dead tidligere – og det er særlig éi scene, der Nic Cage tar livet av... er det den tredje av bikerorkene? (takk til Natt&Dag for en presis beskrivelse av de demoniske jævlene)... for så å sniffe kokain som det aldri før har blitt gjort verken på film eller i virkeligheten, som fikk tankene mine til å umiddelbart vandre til "Groovy"-scena fra Evil Dead 2, eller nesten egentlig Evil Dead 2 i sin helhet. Og det er så mye absurd humor innimellom alt det groteske og forferdelige, og jeg skjønner nesten ikke engang åssen det går an at den både er så mørk og intens og fæl og så full av corny åttitallssjarm på éi og samme tid, men den får det til, det funker som fjell, de to tilsynelatende motpolene utfyller hverandre framfor å forvirre eller ødelegge for hverandre.

Og mest av alt har jeg bare lyst til å snakke om hvor fantastisk og perfekt musikken er, hvor nydelig og syrete det visuelle utrykket er, hvor rørt man blir, hvor opprørt, hvor sint, hvor trist, hvor gira, hvor lattermild, hvor marerittaktig skrekkinngytende motorsykkelgjengen er, hvor fullstendig merkelig denne filmen er, at du aldri før har sett eller kommer til å se noe lignende, at uansett hvor mange andre fantastiske filmer og serier jeg sammenligner den med, så kommer jeg aldri til å komme i nærheten av å faktisk fange med ord det som gjør denne filmen så spesiell, for det er en grunn til at det ikke er en roman, til at det er en film, til at det må være en film, til at det kunne ikke vært noe annet enn en film, for som nevnt utnytter den alt filmmediet tilbyr til det fulle. Musikken, lyset, fargene, fotografiet, skuespillerne, scenografien (kalles det dét i film òg?), kostymene, de rare visuelle effektene, kombinasjonen av det hele. Men jeg kan ikke snakke om noe av dette, for det fins ikke ord for å beskrive det, eller kanskje de fins, men jeg finner dem ikke. Egentlig er jeg vel bare uendelig takknemlig for at denne filmen blei lagd, og for at den blei lagd akkurat sånn, og for at det fins folk som har lyst til å lage sånt som dette når de heller kunne lagd noe trygt, noe kommersielt, noe tradisjonelt.

Jeg veit ikke om jeg kommer til å tilgi deg om du ikke ser denne på kino nå mens du har sjansen.

Og forresten, før jeg glemmer det, her er en trailer:

Why are you wearing that stupid man suit?

Det er valgfritt å spille av en av eller begge disse sangene mens du leser, men de hjelper deg med å komme i den riktige stemninga:





Jeg er litt usikker på nøyaktig hvor mange ganger jeg har referert til Donnie Darko på denne bloggen, men som jeg nesten urovekkende ofte har blitt oppmerksom på i det siste, så er det egentlig sjukt mange av de tinga jeg elsker og som har vært en del av meg lenge, som jeg rett og slett bare... aldri egentlig har snakka noe særlig om? Jeg mistenker at én av grunnene til det, er at jeg oppdaga noen av disse tinga før jeg begynte å blogge, og dermed hadde den verste obsession-fasen gitt seg innen jeg for alvor hadde muligheten til å dele tankene mine med omverdenen. Donnie Darko er et ekstremt godt eksempel. Jeg så den første gang i kanskje 2005 eller noe, og den er en av de filmene som har vært blant mine absolutte favoritter lengst. I anledning forrige ukes Kulturnatt, der jeg benytta muligheten til å se den på utekino, har jeg nå – omsider! – tenkt å gjøre noe med det.

For å ta dét først: filmen handler om Donnie, en tenåringsgutt som plages av søvngjengeri og etter hvert også hallusinasjoner, først og fremst i form av en mann ved navn Frank som er kledd i et marerittaktig kaninkostyme. Ei natt ramler en flymotor ned gjennom taket i huset der familien til Donnie bor, en flymotor ingen veit hvor kommer fra. Denne hendelsen setter i gang ei nedtelling mot dommedag, og Frank tar på seg oppgaven å veilede Donnie fram mot denne dommedagen. Frank forteller Donnie at han kan reise i tid, og at han også kan lære Donnie å reise i tid. Samtidig som disse hallusinasjonene opptrer stadig oftere og blir stadig mer skremmende, prøver Donnie å leve et noenlunde normalt liv med skole, venner og den nye jenta i klassen, Gretchen, som også bærer på mørke hemmeligheter.

For de av dere som kjenner meg, bør det ikke komme som noen enorm overraskelse at dette har vært en film som har betydd og fortsatt betyr en hel del for meg. Det er så mange basisråvarer som er på plass her at det skulle nesten bare mangle at jeg ikke elsker denne filmen. Handlinga er lagt til oktober 1988 i den amerikanske småbyen Middlesex i Iowa, soundtracket består hovedsaklig av synthpop, new wave og post-punk (dette var filmen som introduserte meg for og gjorde meg fan av Joy Division, for eksempel), filmens klimaks utspiller seg på sjølveste Halloween og sjølve plottet handler i all hovedsak om tidsreiser. Og likevel så hadde ikke disse ingrediensene hatt noe som helst å si hvis de ikke sammen klarte å skape den helt perfekte stemninga, men bare rolig, folkens, det gjør de.

Og det er litt vanskelig å snakke om dette med stemning, for det er så utrolig lite konkret. Likevel er det nettopp stemninga jeg ofte trekker fram når jeg skal snakke om hvorfor jeg liker noe så godt som jeg gjør. Kanskje er stemninga bare summen av det hele, av kostymene, kamerateknikkene, lyssettinga, setta, soundtracket, manuset. Likevel er stemning noe stort sett alle av oss klarer å kjenne igjen når vi blir utsatt for det, og som vi alle sliter med å beskrive og sette fingeren på når vi skal snakke om den til andre. Donnie Darko er en film som både er mystisk og creepy, men like mye som det, eller nesten mer, er den melankolsk, men der mystikken og det skumle gir mening ut fra plottet, og ut fra det fryktinngytende kostymet til Frank, er melankolien vanskeligere å sette fingeren på. Det er triste ting som skjer underveis, men det blir aldri sentimentalt, og uansett er det de scenene som ikke er uttalt triste som jeg likevel syns er de mest melankolske.

Og apropos rare, melankolske scener som jeg ikke engang fullt ut forstår hvorfor er så innmari triste: bildet over er henta fra min absolutte yndlingsscene gjennom filmen. Det er ei scene som har fått meg til å gråte uten at jeg klarer å skjønne hvorfor. Jeg veit ikke om melankolien kommer fram uten kontekst, men her har dere scena i sin helhet. Om du ikke har sett filmen før; vær så snill og se denne scena. Kom igjen, den er bare tre og et halvt minutt lang:

Hvorfor blir jeg så rørt av bildet av portalen som åpner seg i kinolerretet? Hvorfor gjør det faktum at det er akkurat Evil Dead de ser, scena så mye sterkere? Er det den klassiske musikken som spilles i bakgrunnen? Er det det faktum at Frank for første gang tar av seg kaninmaska, og vi ser det groteske såret hans? Er det hviskinga hans? Det er vel ikke bare jeg som blir dypt grepet av denne scena, som i utgangspunktet ikke inneholder noen spesielt melodramatiske effekter? Jeg veit ikke om jeg noen gang blir klok på det, men den der uhåndgripelige stemninga som gjør filmen til det den er, er helt perfekt representert i denne ene fantastiske scena. 

Dette er definitivt en av de filmene jeg har sett flest ganger, og det er ikke bare fordi den er så innmari bra, men fordi den rett og slett krever det av seeren; den er ganske tungtfordøyd, og det skal godt gjøres å skjønne alt på én gang. Med dét sagt: "å skjønne" denne filmen trur jeg egentlig ingen gjør, ikke fullt og helt og på ordentlig, kanskje bortsett fra filmskaper Richard Kelly sjøl, men man klarer i væffal å skrelle av noen flere lag ved nærmere og flere gjennomsyninger. Nå skal det sies at jeg var omkring femten år da jeg var på mitt mest besatte av denne filmen, og jeg hadde vesentlig mindre hjernekapasitet da enn hva jeg har nå, men likevel. Det skal også nevnes at denne filmen fins i to versjoner; den originale og director's cut. Jeg har sett begge, og originalen er den klart minst forvirrende av de to. Det var director's cut'en jeg så igjen og igjen way back when, og for meg er det den som er "den riktige" versjonen, men jeg skjønner jo at originalen sannsynligvis er den som egner som best å se for første gang – så kan man eventuelt gi seg i kast med director's cut om man blir dratt inn og fascinert på den måten jeg blei, og bare trenger mer og vil prøve å finne ut av alt. Forresten: hva skjedde egentlig med Donnie Darko-nettsida? Den var et lite mysterium i seg sjøl, men nå virker det som at den har forsvunnet. Om noen tilfeldigvis veit om det går an å gå inn på den igjen; holla at me!

Mer enn noe annet, er det kanskje detaljrikdommen i denne filmen som gjør den så uforglemmelig. Alt er litt skakt i forhold til virkeligheten, alle situasjonene er liksom bare skrudd ørlite grann skeivt sånn at det ligner en helt realistisk film, men så kommer det en replikk, eller det dukker opp en karakter, eller noe helt annet, som gjør at vi likevel føler oss like fremmedgjorte som det Donnie gjør. Sånn sett kan denne filmen minne litt om Twin Peaks. Det er ikke fantasy, og det er ikke sci-fi, det ligger tvert imot nært opptil realismen, og helt ærlig trur jeg ikke filmen hadde fungert like godt om den hadde gått all in og blitt en fullblods sci-fi-film. Det er noe med det at alt føles så ekte og nært at når det bare så vidt ikke er sånn som vi tenker at det skal være, så blir vi usikre, vi blir som Sigbjørn Obstfelder som har kommet til feil klode. Det er litt sånn som med skrekkfilmer, på en måte. For mye av det gode gjør at alt bare blir teit, men det er de snikende, underspilte detaljene som gjør oss redde. I Donnie Darko presenteres vi for en verden som vi ikke et sekund tviler på at er virkeligheten, men så dukker Frank opp, og vi begynner å tvile. Frank kan jo ikke være annet enn en hallusinasjon i hjernen til en schizofren tenåring, for universet vi befinner oss i har allerede blitt etablert som virkeligheten, og i virkeligheten fins ikke kaniner på størrelse med mennesker med makt til å manipulere tid og rom... eller gjør de det? Denne tvilen blir fundamentet for hele filmen, og alt som skjer farges av den. Dette er med på å gjøre Donnie Darko til en av de mest forstyrrende filmene jeg veit om, og jeg ELSKER DET. 

Og HERREGUD jeg har så lyst til å snakke om slutten, og om skjebnen og tidsreiser og filosofien i det hele, men det er jo litt dumt å spoile hele greia, er det ikke? Men om du har sett den og plutselig har lyst til å snakke med meg om den, så er jeg DOWN, både på bloggen og på Facebook og ellers. Som en rar, liten bonus er dette i tillegg en av de morsomste filmene jeg veit om, og det er flust av udødelige replikker. Sånn som

(det gir mening i konteksten, altså.)

og ikke minst denne fantastiske samtalen. Sånn, helt seriøst. Dette er god dialogskriving, fra én som liker å skrive dialog til (om?) en annen:



... jeg veit ikke helt åssen jeg skal avslutte dette innlegget, så her er en Samantha til dere:

Inspirasjon: Miami 1984

Dere, jeg elsker åttitallet. Jeg kan nesten ikke få sagt det tydelig nok. Noe av det jeg angrer mest på i livet, er at jeg ikke blei født på åttitallet. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at jeg ikke egentlig hadde noe valg når det gjaldt akkurat dét, men jeg er fortsatt litt bitter, særlig fordi jeg var så nær. Jeg er født tidlig på året i 1990, og kunne overlevd som et prematurt barn om jeg hadde blitt født i desember 1989. Det hadde selvfølgelig ikke utgjort noen forskjell i praksis, jeg ville uansett ikke huska noe mer fra åttitallet enn hva jeg allerede gjør, men da hadde jeg i det minste visst med meg sjøl at jeg var et barn av åttitallet, helt på ordentlig. Jeg føler liksom nemlig at jeg er det, og jeg føler at barndommen min har mer til felles med barndommen til de som er født på åttitallet enn til de som er født på nittitallet. Men som min gode venn Eirin sa en gang: det er ingenting som er mer åttitallet enn 1990. Og det er jo helt sant. Særlig her i Norge, hvor vi særlig i gamledager hang litt etter når det gjaldt kultur og trender. Og fordi jeg har ei storesøster som er født i 1985. Jeg arva jo alt etter henne, og vi så de samme filmene som små, så min tidlige barndom er nok antakelig faktisk mer påvirka av åttitallet enn av nittitallet. Og det er nok dét som er forklaringa på fantomnostalgien jeg føler for åttitallet (Jørgen har forresten patent på det fantastiske ordet fantomnostalgi).

Åttitallet var mye mer enn bare pastellfarger og tuperte hockeysveiser, for eksempel oppstod noe av den mørkeste og mest gothete musikken da. Tenk The Cure, Depeche Mode, Echo and the Bunnymen. Det ligner overhodet ikke på musikken til for eksempel Wham eller Kylie Minogue, men har likevel fortsatt en helt distinkt åttitallssound som jeg trudde var nesten umulig å gjenskape i dag, men så fins det likevel band og artister som John Maus, I Break Horses og Black Marble som viser at jo visst er det mulig; åttitallet høres nesten like bra ut i dag som det gjorde for tredve år siden.

I dag, derimot, er det ikke gothitallet (!) jeg skal konsentrere meg om. Akkurat i dag har jeg faktisk tenkt å reise i tid sammen med dere, kjære trofaste blogglesere, til the sunshine state, Florida, og nærmere bestemt Miami. Hvis vi blir enige om at gothitallet var åttitallets vinter, har jeg nå lyst til å ta dere med til sommeren: til salt vind i håret, til kabrioleter og palmesus, til netter som er lyst opp av pastellfarga neonskilt. Aller først vil jeg be dere om å trykke på sangen jeg har satt inn under her for å komme i den rette stemninga og la den spille, og så er det bare å la tidsreisen begynne. Som før: klikk på bildet for å komme til bildekilden.

Trettipunktersbloggutfordring #7: Fem ting du elska da du var yngre

1. Pastellfarga animasjonsserier fra åtti- og nittitallet
... og jeg elsker dem ennå. My Little Pony, Moon Dreamers og Princess Starla and the Jewel Riders er bare et lite utvalg. De to førstnevnte leide jeg på VHS på videoutleia i Lierbyen, sistnevnte trur jeg gikk som frokostbarne-TV på TV3. Som nevnt liker jeg dem fortsatt, hele den visuelle stilen appellerer noe voldsomt til meg den dag i dag. Animasjon er ikke hva det en gang var, og da jeg var på din alder osv.








2. Absolute Music 9
Denne inneholdt to av mine yndlingssanger fra den tida - Go West av Pet Shop Boys og What's Up av 4 Non Blondes. En eller annen gang da jeg skulle sette på denne plata, spurte jeg mamma hvilken sang som var best, og hun svarte at det var den til Janet Jackson. What's Up var den sangen som kom før den til Janet Jackson, og jeg rota det litt til og satte dermed på 4 Non Blondes isteden, og den sangen syntes jeg var kjempebra, så hjernen min konkluderte med at da måtte jo det bety at dette var den til Janet Jackson som mamma hadda snakka om. Det gikk ganske mange år før jeg skjønte at What's Up faktisk ikke var en sang av Janet Jackson.






3. Animorphs
Mest spennende bokserien ever. Vokste dessverre litt fra den før jeg fikk fullført den. Dessuten crusha jeg på Ax. Ikke rart i det hele tatt, med tanke på at han var en blått romvesen. Neiiiiida.

4. Tomb Raider
Et annet barndomscrush jeg hadde var Lara Croft. Egentlig var jeg jo altfor liten til å spille Tomb Raider-spilla, men jeg tok ingen nevneverdig skade av det. Særlig sterkt forhold hadde jeg til treer'n i serien, som jeg runda mange ganger (fant dog aldri det hemmelige brettet All Hallows). Guuuud som jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne spille det! Hadde det til PC, og gamle PC-spill på nye maskiner går liksom bare ikke. Heldigvis fins det til Playstation òg.

5. Introen til Jonny Quest
Eller Jonny Quest i det hele tatt, men introen, dere! Helt sinnssyk! Den hypnotiserte meg hver eneste gang. Den sprengte grensene for hva jeg trudde var mulig å få til av animasjon på den tida, i væffal. Min første tripp, helt rusfri attpåtil.




Her finner dere hele trettipunktersutfordringa.