Tenåringer med sykler

Jeg har nettopp sett Super Dark Times, og det slår meg hvor godt jeg av en eller annen grunn liker filmer som handler om tenåringer som sykler rundt på småsteder på åtti- og nittitallet?? Altså, jeg veit ikke helt hvorfor akkurat dét appellerer så innmari til meg, kanskje fordi de representerer den ungdomstida jeg sjøl ikke hadde, men som jeg kanskje lengta etter, men det fikk meg uansett til å tenke på ei novelle jeg skreiv tidligere i år, der hele greia egentlig bare var at jeg ville skrive om tenåringer med sykler i en forstad på nittitallet. Så, in the spirit of It, Donnie Darko, Stranger Things, Summer of 84, Goonies og nettopp Super Dark Times: værsågod.

(Jeg tar forresten VELDIG GJERNE! imot tilbakemeldinger av alle slag på denne. Jeg har overhodet ingen følelse av hvorvidt dette er bra eller dårlig. Skulle tru tre år med skriveskoler hadde gjort meg bedre til å lese egne tekster, men jeg veit ikke helt, jeg.)

(Forresten nummer to: etter min mening er albumet It's Immaterial av Black Marble det perfekte soundtracket til denne teksten. Jeg hørte faktisk på det mens jeg skreiv.)



Jeg var tolv år den sommeren Ingrid flytta inn i huset på den andre sida av veien. Hun var tretten, hadde ingen far, hadde ei mor som aldri var hjemme, og en morgen ringte hun på døra vår med rulleskøyter på beina.
   ”Mamma sa at jeg burde ringe på fordi det bodde ei jente på min alder her”, sa hun, hun hadde håret samla i en hestehale på sida av hodet, jeg hadde aldri sett noen med sånn sveis før.
   ”Vil du bli med hjem til meg og spille Donkey Kong?” spurte hun.
   Ingrid hadde soverom i kjelleren, hun gikk foran meg ned ei trapp og inn ei dør.
   ”Oi, har du TV på rommet ditt?” sa jeg.
   ”Ja, og discokule”, sa hun og pekte.
   Hun var høyere enn meg, hadde hull i øra og lange negler med rosa neglelakk.
   ”Vil du ha en Fanta?” spurte hun.
   ”Midt i uka?” sa jeg.
   Ingrid bare flirte og gikk ut av rommet igjen, og etter å bare ha kjent henne i noen minutter var jeg allerede aleine i hennes verden. Hun hadde ikke plakater av hester eller popstjerner på veggene, men hun hadde en stor X-Files-plakat, det fikk ikke jeg lov til å se på. Hun hadde Grøsserne-bøker og Fantomet-blader, et rektangulært akvarium med gullfisker, og i skuffen under akvariet fant jeg masse godteri og ei åpen røykpakke. 
   Da hun kom tilbake, hadde hun med seg to åpne Fanta-glassflasker med sugerør.
   ”Har du fått mensen ennå?” spurte hun og rakte meg den ene.
   Jeg rødma. ”Nei.”
   ”Det har jeg”, sa hun, fortrakk ikke en mine og stakk sugerøret inn i munnen, ”jeg fikk det for to måneder siden.”
   ”Er det vondt?” sa jeg.
   ”Nei”, sa hun.
   Hun satte seg ned med beina i kors på gulvet foran TV’en, strakte seg fram og slo på Nintendoen, jeg satte meg ned ved siden av henne, drakk Fanta med sugerør.
   ”Har du kjæreste?” spurte hun, hun så ikke på meg, hun så inn i TV-skjermen, på den skimrende Nintendo-logoen.
   ”Nei”, sa jeg, ”du?”
   ”Ikke nå lenger”, sa hun.
   Ingrid var veldig mye bedre enn meg, jeg døde igjen og igjen, mens hun fant bonusbrett og samla så mange bananer at hun fikk ekstra liv, som jeg deretter brukte opp. Men hun blei ikke sur, loada bare på nytt fra forrige checkpoint, lot meg prøve å slå bossene selv om hun visste at jeg ikke kom til å få det til. Og da jeg hadde drukket opp Fantaen min, så hun på meg, spurte ”en til?”, før hun satte spillet på pause og på nytt forsvant ut gjennom døra, og mens hun var borte satte jeg meg i saccosekken som stod i hjørnet, den var allerede forma etter kroppen hennes, jeg prøvde å plassere min egen hengslete figur i avtrykket etter henne, men rumpa mi var for liten, ryggen min for kort.
   I ukene som fulgte spilte vi oss gjennom både Donkey Kong og Super Mario, og da vi var hadde runda dem, spilte vi Mortal Kombat, Bust-A-Move og Street Fighter helt til fingertuppene mine var dekt av vannblemmer. Vi så på filmer, Jurassic Park og Alien selv om den hadde sekstenårsgrense. Vi drakk brus som jeg ikke ante hvor kom fra, det var som om kjøleskapet på magisk vis blei fylt opp av seg sjøl, og en dag da Ingrid satte spillet på pause og satte fra seg Fantaen sin på gulvet før hun gikk på do, løfta jeg opp flaska hennes, stakk sugerøret i munnen og jeg drakk vel egentlig ikke en slurk engang, jeg flytta bare sugerøret fram og tilbake med tunga.
   Ingrid var aldri hjemme hos meg, jeg hadde ingenting som kunne imponere henne. Hun kom inn i gangen vår en gang, mamma håndhilste på henne, spurte om hun ville bli til middag, men jeg sa kjapt at vi allerede hadde sagt til mora til Ingrid at vi skulle spise der, men mora til Ingrid var ikke hjemme, det eneste sporet etter henne var en post-it-lapp på kjøleskapet der det stod at det var spaghetti à la Capri i skapet som vi kunne ta. Ingrid varma det opp i ei gryte på ovnen, jeg satt oppå kjøkkenbenken og så på de bare armene hennes som rørte i gryta med ei sleiv, så på matosen som la seg som ei blank hinne over ansiktet hennes, så på puppene hennes under den løse t-skjorta, sjøl var jeg helt flat, men Ingrid sine var akkurat store nok til at hun ikke klarte å gjemme dem bort, særlig når hun satt på gulvet og lente seg tilbake på albuene, det hendte hun gjorde det, når vi så på film på rommet hennes eller når vi satt ute på plenen og hørte på musikk på walkman. 
   Det var den kvelden Ingrid ga meg en sigarett for første gang. Det var seint, rundt midnatt, Ingrid og jeg hadde spilt Street Fighter hele kvelden, og mora hennes hadde fortsatt ikke kommet hjem.
   ”Jobber hun nattevakt?” spurte jeg, Ingrid bare trakk på skuldrene, skrudde av Nintendoen og gikk bort til skuffen under akvariet, fant fram røykpakka og holdt den fram mot meg, som et trofé.
   ”Kom”, sa hun, og så fulgte jeg etter henne ut av rommet, opp trappa og ut ytterdøra, vi gikk bak huset, satte oss inntil garasjeveggen, det var tropenatt og insekter i lufta, men Ingrid sa at sigarettrøyken ville holde myggen på avstand. Graset var kjølig og fuktig mot de bare beina mine, huden vår var blålig, horisonten fortsatt svakt gul, resten av himmelen turkis. Ansiktet til Ingrid lyste opp da hun tente på sigaretten hun hadde plassert mellom leppene, men istedenfor å røyke den, rakte hun den til meg. Jeg tok imot med fingre som skalv, tenkte ikke så mye på tobakken eller nikotinet som jeg tenkte på leppene til Ingrid da jeg sugde inn og det kribla i meg på en måte jeg aldri hadde kjent før, jeg blåste ut igjen, spøkelsesaktige formasjoner mellom oss.
   ”Du må dra ned”, sa Ingrid.
   ”Hæ?” sa jeg.
   ”Jeg skal vise deg”, sa Ingrid, hun tok sigaretten fra meg igjen, stakk den i munnen, sugde inn, trakk pusten overdrevent inn, jeg så brystkassa hennes utvide seg, før hun pusta ut igjen, jeg husker jeg tenkte at hun så ut som en voksen.
   ”Nå kan du prøve igjen”, sa Ingrid og rakte meg sigaretten på nytt, ”du må få røyken ned i lungene, det er da det blir godt etterpå. Det kan hende du hoster litt, da.”
   Og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, sigaretten som hadde vært mellom leppene hennes mellom leppene mine, trakk pusten så djupt jeg klarte før jeg blåste ut igjen, men jeg hosta ikke, hosta ikke en eneste gang der Ingrid og jeg fnisende sendte sigaretten fram og tilbake mellom oss, lepper og røyk og mygg og fuktig gras helt til jeg måtte legge meg ned, på ryggen med hendene på magen. Ingrid tok det siste trekket før hun stumpa sigaretten inn i sin egen underarm.
   ”Blei du kvalm?” spurte hun, jeg nikka bare, det var fortsatt for lyst ute til at jeg kunne se særlig mange stjerner, men jeg visste at de var der ute et sted.
   Ingrid la seg ned ved siden av meg, så nærme at håret hennes kilte meg på kinnet. Så la hun handa si over handa mi, handa mi som fortsatt lå på magen min, jeg hadde pulsen og pusten helt øverst i halsen, hun var varm og mjuk mot meg, jeg tok tak i handa hennes, løfta den ned fra magen min, la den i det kalde graset mellom oss, fletta fingrene mine inn i mellom hennes, jeg hørte henne trekke pusten, hørte leppene hennes skille seg, men hun sa ikke noe, og hva kunne vel jeg si.
   Husker ikke helt hvor lenge vi lå sånn, det var sikkert ikke like lenge som det kjentes som, men en eller annen gang sa Ingrid ”jeg begynner å bli kald, vi bør gå inn”, og så gjorde vi det, og selv om vi hadde hele huset for oss sjøl, gikk vi inn på rommet hennes igjen, jeg stirra inn i akvariet, gullfiskene som svirra fram og tilbake mellom de blåaktig grønne plantene og som trudde dette var hele verden, bak meg hørte jeg Ingrid sette seg ned på senga si.
   ”Er du trøtt?” spurte jeg.
   ”Ja”, sa hun.
   ”Jeg òg”, sa jeg, ”kanskje jeg kan overnatte.”
   ”Vi har ikke noen ekstra seng”, sa Ingrid.
   ”Men senga di er jo ganske stor, da, det er jo plass til begge i den”, sa jeg.
   ”Det blir for trangt, da får jeg ikke sove”, sa Ingrid, jeg så på gullfiskene igjen, det meningsløse i tilværelsen deres.
   Mamma var ikke sint da jeg kom hjem selv om det var seint, ”det er jo tross alt sommerferie” sa hun, og neste morgen hadde jeg nesten forventa at Ingrid ikke kom til å ringe på, men så gjorde hun det, jeg løp for å åpne og hun stod der med rulleskøytene sine og håret samla i en sidelengs hestehale.
   ”Vil du bli med til stranda?” spurte hun, og jeg løp tilbake inn på rommet mitt, fant fram badedrakt og håndklær og solkrem som jeg stappa i en sekk, jeg løp ut igjen til Ingrid, jeg låste opp sykkelen og sykla ved siden av Ingrid og rulleskøytene hennes, men innen vi kom fram til stranda, hadde det skya over, det regna til og med litt. Vi satte oss på et svaberg likevel, tett inntil hverandre, jeg med hodet på skuldera hennes og vi så havet bli grått foran oss.
   ”Hvis du kunne bodd hvor som helst i verden, hvor ville du bodd da?” spurte Ingrid.
   På den andre sida av veien for deg, tenkte jeg. ”På Mars”, svarte jeg, hun lo.
   Det begynte å regne kraftigere, jeg la armen rundt livet til Ingrid, men hun reiste seg opp og ut av omfavnelsen min, plukka opp rulleskøytene sine, holdt dem etter lissene. 
   ”Vi kommer til å bli forkjøla”, sa hun, og jeg reiste meg også, gikk bort til sykkelen min.
   ”Vil du sitte på styret på vei hjem?” spurte jeg, Ingrid stirra på sykkelen.
   ”Eller du kan sitte bakpå”, sa jeg. Hun vippa litt fram og tilbake på føttene, før hun rista langsomt på hodet.
   ”Jeg bare går ved siden av”, sa hun, og jeg endte opp med å trille sykkelen, regnet blei stadig kraftigere, og vi var søkkvåte da vi kom hjem.
   ”Jeg må inn og skifte”, sa Ingrid da vi stod utafor huset hennes, det regna fortsatt, håret mitt var tungt mot panna. Jeg fulgte etter henne inn gjennom inngangsdøra, ned trappa og inn på soverommet, blei stående og se på at hun fant fram tørre klær fra klesskapet sitt. Hun la fram ny t-skjorte og shorts på senga si, så flytta hun blikket til meg.
   ”Jeg hadde tenkt å skifte nå”, sa hun.
   ”Ja vel”, sa jeg.
   ”Ja?” Hun så på meg, ”du må gå ut.”
   Jeg snudde meg, gikk ut av rommet hennes, Ingrid lukka døra bak meg, og mens jeg stod på gangen og så for meg hva som skjedde på den andre sida av veggen, begynte jeg å gråte, ikke så mye, jeg trur ikke det syntes da Ingrid åpna døra igjen etter det som virka som altfor lang tid, mine klær var fortsatt dryppende våte, men jeg gikk ikke hjem, spurte ikke Ingrid om jeg kunne låne tørre klær av henne, vi blei bare stående ved siden av hverandre ute i gangen, jeg stirra rett fram, hørte på lyden av Ingrids pust, kjente nærværet av kroppen hennes, hun utsondra varme og jeg stod taus ved siden av og tok imot, sugde den til meg, svelga en gang før jeg tok handa hennes, hun holdt den, knuga den til og med, kanskje i så mye som ti sekunder, før hun slapp taket i meg samtidig som hun slapp pusten, lufta imploderte rundt oss.
   ”Jeg har en onkel som er homse”, sa hun plutselig, ”visste du at man kan få AIDS av det?”
   Jeg stirra inn i veggen på motsatt side, furupanel, årringer som slynga seg ut fra kvisten i midten som kosmisk gass etter en supernova. 
   ”Jeg må hjem og skifte”, sa jeg.
   ”Ja, det drypper skikkelig av deg”, sa Ingrid, jeg gikk opp trappa og ut av huset, snubla i mine egne bein da jeg kryssa veien, men klarte så vidt å hente meg inn igjen.
   ”Har du og Ingrid hatt det fint?” ropte mamma til meg inne fra stua da jeg kom inn døra, men jeg gikk bare rett inn på rommet mitt, satte meg på senga, jeg hadde lyst til å enten kaste opp eller gråte, men jeg fikk ikke til noe av det, det eneste jeg fikk til var å puste så fort at jeg blei svimmel, og under meg trakk vannet fra klærne mine inn i sengetøyet, jeg blei sittende omgitt av klamt stoff og høre på vekkeklokka mi som tikka helt til jeg begynte å skjelve, det var som om regnvannet hadde trukket hele veien inn, inn gjennom porene i huden min, ned gjennom musklene, lagt knoklene mine i bløt helt til de gikk i oppløsning, og da jeg prøvde å reise meg fra senga, var det ingenting som fungerte, jeg bare falt sammen igjen ned til det klamme og kalde, varmen som hadde strålt ut fra kroppen til Ingrid for bare kort tid siden var langt borte, den nådde ikke bort hit.
   Uka etter begynte vi på skolen igjen, Ingrid på ungdomsskolen, jeg på siste året på barneskolen, og jeg så henne nesten aldri mer, hun slutta helt å ringe på. En gang jeg skulle legge meg og gikk bort for å åpne vinduet, syntes jeg at jeg så to skikkelser snike seg ut av døra til huset hennes, og så hørte jeg latteren til Ingrid, og latteren til ei annen jente, jeg så dem gå rundt hjørnet, jeg trengte ikke å følge etter dem for å vite at de skulle røyke sigaretter bak garasjen, jeg dro for gardinene og kledde av meg.

Inspirasjon: Los Angeles Vaporwave

Dere kan tenke på dette som et søsterinnlegg til dette, om dere vil. Men denne gangen skal vi til vestkysten, og vi begrenser oss ikke bare til åttitallet, kanskje vi strekker oss over og inn i nittitallet, men det er fortsatt sommer.

Det som er så fantastisk med kunst, er at det klarer å uttrykke noe det ikke går an å formidle med konvensjonelle uttrykksformer. Det er derfor man skriver dikt istedenfor å skrive en artikkel. Det er derfor man lager musikk istedenfor å holde et foredrag. Og de ulike kunstformene funker så godt på hver sin måte. Jeg har jo, som alle som leser denne bloggen garantert har fått med seg, valgt litteraturen som mitt kunsteriske hoveduttrykk. Eller, for å si det litt corny, men desto riktigere: litteraturen valgte meg. Det er helt sant, jeg har faktisk aldri hatt noe valg. Jeg har vært flink til å skrive fra det øyeblikket jeg lærte å skrive, og skriving har vært den eneste såkalte hobbyen som aldri slutta å interessere meg. Noen ganger gir jeg meg sjøl utfordringer som går på å prøve å formidle det uformidlbare (!) via litteraturen; å lage en tekstversjon av for eksempel en sang eller et fotografi jeg liker. Da jeg snakka om Mandy, snakka jeg om hvor riktig det var at Mandy nettopp var en kinofilm; alt det som Mandy formidler kunne faktisk ikke ha blitt formidla på noen annen måte. Det er det som er kunst! Men: sta som jeg er har jeg, inspirert av blant annet bildene nedenfor, prøvd å skrive noe som holder seg i dette helt spesifikke landskapet, disse pastellfargene, denne melankolske stemninga som bare forsterkes av at det nesten tipper over i det parodiske. Dette er kanskje starten på noe, eller kanskje det ikke blir noe som helst, men noen ganger vil jeg bare skildre omgivelser og drite i et narrativ:

Bilradioen står på mellom to kanaler, av en eller annen grunn har jeg alltid likt hvitstøy så godt. Jeg røyker i passasjersetet, kalesjen er uansett nede. Bobbi trommer fingrene mot rattet mens han kjører, som om han klarer å skjelne en rytme i hvitstøyet, som om det er musikk like godt som noe annet. Nemånen står lavt på himmelen, horisonten er rød, rosa, lilla, snart står sola opp. Vinduet på min side er sveiva ned, albuen min er lent på vinduskanten, jeg røyker i lange trekk om gangen, palmene i det fjerne ser svarte ut mot himmelen. 
   ”Trur du det er liv på andre planeter?” spør Bobbi ved siden av meg, jeg snur meg mot ham, han har fortsatt solbrillene oppå hodet selv om det er mange timer siden sist det var sol.
   ”Det er jo dette med Fermi-paradokset, da”, sier jeg, ”statistisk sett er det ekstremt usannsynlig at mennesket er den eneste intelligente livsformen i universet, men hvor er i så fall alle aliensa?”
   ”Men hvorfor går vi ut fra at aliensa er sånn at vi kjenner dem igjen? Kanskje de ikke har fysiske kropper engang. Kanskje er de overalt rundt oss, men det begrensa sanseapparatet vårt er ikke i stand til å legge merke til dem”, sier han, jeg stumper røyken i den tomme ølboksen som står i koppholderen. 

Jeg har stort sett funnet bildene på Instagram. Klikk på bildet for å tas med til kontoen det er henta fra.

Har du sett! Det siste bildet der er det jaggu meg jeg som har tatt. Ikke noe filter eller engang lett redigering, bare gode, gamle Hauketo i all sin prakt en kveld jeg lå på sofaen og hørte på et ambient DJ-sett. Passa sinnssykt bra å kikke ut av vinduet og se DETTE HER, liksom.

Og dere, John Foxx. Selv om dette egentlig er vel innafor hva jeg kan finne på å høre på, er jeg likevel ikke sånn superfan av denne sangen, men musikkvideoen! Herregud:

Nå skal jeg jammen meg drikke en Aloha:

Og helt avslutningsvis er jeg nødt til å spørre dere som kikker innom om noe: har noen av dere lest Echo Mountain av Anna Kleiva? Dette mindsettet jeg har ramla inn i har gitt meg intenst lyst til å lese den, og jeg lurer rett og slett på om den kan anbefales?

Trettipunktersbloggutfordring #7: Fem ting du elska da du var yngre

1. Pastellfarga animasjonsserier fra åtti- og nittitallet
... og jeg elsker dem ennå. My Little Pony, Moon Dreamers og Princess Starla and the Jewel Riders er bare et lite utvalg. De to førstnevnte leide jeg på VHS på videoutleia i Lierbyen, sistnevnte trur jeg gikk som frokostbarne-TV på TV3. Som nevnt liker jeg dem fortsatt, hele den visuelle stilen appellerer noe voldsomt til meg den dag i dag. Animasjon er ikke hva det en gang var, og da jeg var på din alder osv.








2. Absolute Music 9
Denne inneholdt to av mine yndlingssanger fra den tida - Go West av Pet Shop Boys og What's Up av 4 Non Blondes. En eller annen gang da jeg skulle sette på denne plata, spurte jeg mamma hvilken sang som var best, og hun svarte at det var den til Janet Jackson. What's Up var den sangen som kom før den til Janet Jackson, og jeg rota det litt til og satte dermed på 4 Non Blondes isteden, og den sangen syntes jeg var kjempebra, så hjernen min konkluderte med at da måtte jo det bety at dette var den til Janet Jackson som mamma hadda snakka om. Det gikk ganske mange år før jeg skjønte at What's Up faktisk ikke var en sang av Janet Jackson.






3. Animorphs
Mest spennende bokserien ever. Vokste dessverre litt fra den før jeg fikk fullført den. Dessuten crusha jeg på Ax. Ikke rart i det hele tatt, med tanke på at han var en blått romvesen. Neiiiiida.

4. Tomb Raider
Et annet barndomscrush jeg hadde var Lara Croft. Egentlig var jeg jo altfor liten til å spille Tomb Raider-spilla, men jeg tok ingen nevneverdig skade av det. Særlig sterkt forhold hadde jeg til treer'n i serien, som jeg runda mange ganger (fant dog aldri det hemmelige brettet All Hallows). Guuuud som jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne spille det! Hadde det til PC, og gamle PC-spill på nye maskiner går liksom bare ikke. Heldigvis fins det til Playstation òg.

5. Introen til Jonny Quest
Eller Jonny Quest i det hele tatt, men introen, dere! Helt sinnssyk! Den hypnotiserte meg hver eneste gang. Den sprengte grensene for hva jeg trudde var mulig å få til av animasjon på den tida, i væffal. Min første tripp, helt rusfri attpåtil.




Her finner dere hele trettipunktersutfordringa.