Det er vel ingen som egentlig har det bra akkurat nå, men heldigvis fins det kunst og kultur som kan hjelpe oss gjennom krisa på den måten bare kunst og kultur kan. Jeg anbefalte fem comfort-filmer i dette innlegget, og her kommer ti til som alle er tilgjengelige på Netflix eller HBO.
Det levende slottet
Altså, jeg elsker så å si alle Ghibli-filmene, så dette kan godt være ei generell oppfordring om å sjekke dem ut alle som én, men om det er én film blant de mange herlige eventyra animasjonsstudioet står bak som passer bedre enn resten å anbefale i disse dommedager, trur jeg det må være Det levende slottet. Den flommer over av fortellerglede, magi og detaljrikdom, og inneholder noe av den vakreste animasjonen jeg noen gang har sett. En film som gjør meg varm innvendig hver gang jeg ser den, en film som gjør meg glad i å være i live, en film som jeg på engelsk ville beskrevet som «whimsical». Hayao Miyazaki omtales ofte som den japanske Walt Disney, men jeg syns nesten han er mer en animasjonsverdenens Steven Spielberg, for den samme entusiasmen og kjærligheten til arbeidet sitt som gjør at jeg liker mange av Spielbergs filmer så godt, er i aller høyeste grad tilstede her. Fun fact: trollmannen Hauru er blant de animerte karakterene jeg crusher aller mest på. Tilgjengelig på Netflix fra 1. april.
Eternal Sunshine of the Spotless Mind
Apropos «whimsical». Michel Gondry har lagd to filmer som fins på ei imaginær liste over mine all time yndlingsfilmer, og den ene av dem er denne. I grove trekk handler det om en bedrift som lar folk hviske ut deler av hukommelsen sin, og i all hovedsak er det folk som har fått hjertene sine knust som benytter seg av dette. Fokuset for denne magisk realisme-fabelen er på Joel og Clementine, på mange måter to veldig forskjellige individer; Joel er en introvert og følsom fyr som antakelig ville beskrevet seg sjøl som kjedelig, mens Clementine er utadvendt, sprudlende og impulsiv. Og bare så det er sagt: fram til jeg så denne filmen, trudde jeg at jeg ikke likte Jim Carrey som skuespiller, men han er nydelig i rollen som Joel, en karakter han spiller med den samme nærmest tragikomiske tilnærminga som han bruker i hovedrollen i Kidding, en serie jeg er temmelig begeistra for, og som ikke overraskende Michel Gondry er en av hjernene bak. Og Clementine kunne lett gått i manic pixie dream girl-fella, men hun blir isteden et forfriskende vrengebilde av tropen. I filmen klager hun nettopp over at menn ser på henne som «a concept, or I complete them, or I’m gonna make them alive. But I’m just a fucked up girl who’s looking for my own peace of mind. Don’t assign me yours.» Den ukonvensjonelle måten å fortelle denne historien på kan være veldig forvirrende i begynnelsen, men hold ut, alt gir mening etter hvert som fortellinga utfolder seg. Og selv om denne filmen er trist til tider, er den likevel så fin og håpefull og i stand til å gi deg (tilbake) trua på kjærligheten som en uperfekt del av et uperfekt liv at jeg vil kalle den en nær perfekt comfort-film. Tilgjengelig på HBO.
Big Fish
Vi fortsetter i «whimsical»-sporet (kan ikke noen finne på et godt norsk tilsvarende ord?) med en av de siste av de virkelig bra filmene til Tim Burton. Dette er ei fargerik og rørende skrøne som beholder mye av den samme gøyal-gotiske stemninga fra Burton-klassikere som A Nightmare Before Christmas og Beetlejuice, men uten å tippe helt over i Halloween av den grunn. Dette er kreativt og romantisk og frydefullt å ta del i, og den har et sirkus-inspirert produksjonsdesign som er herlig å se på. En film som fikk meg til å le og gråte da jeg så den på kino for lenge siden, og som er akkurat det man man bør se når man trenger å minnes på hvor mye det tross alt er å glede seg over i verden, global pandemi eller ei. Tilgjengelig på Netflix.
Mean Girls
Jeg var syyykt skeptisk da noen (sannsynligvis Unnveig) ville ha meg til å se Mean Girls en gang for mange år siden da jeg var i begynnelsen av tjueåra og veldig mye mer fordomsfull enn jeg er nå (noe som er lett å se i etterpåklokskapens lys, for jeg ville aldri trudd at jeg var fordomsfull på den tida sjøl). Jeg likte å tenke på meg sjøl som en sånn person som ikke så high school-filmer, og som i hvert fall ikke likte dem, men dere, Mean Girls er en av de morsomste filmene som fins. Den er skrevet av komediedronninga Tina Fey og har noen av de beste, mest på kornet satiriske replikkene jeg kommer på på stående fot («And on the third day, God created the Remington bolt-action rifle, so that man could fight the dinosaurs… and the homosexuals» og ikke minst «Don’t have sex, ‘cause you will get pregnant and die»). Denne filmen er rett og slett full av scener som allerede har gått inn i filmhistorien som moderne klassikere, og den er en sånn sjelden komedieskatt som bare blir bedre og bedre for hver gang man ser den. Tilgjengelig på Netflix.
What We Do In the Shadows
Dere, det er ingenting som slår en god komedie, altså. Sjøl er jeg veldig kresen på komedier, det skal rett og slett ganske mye til for å få meg til å le. Det holder liksom ikke med «HAHAHAHA EN DILDO» for min del, og det er ikke fordi jeg syns jeg er for god for det, jeg bare syns ikke det er morsomt. Heldigvis fins det filmskapere som tar komediesjangeren på alvor (!) og som ikke behandler den som mindre verdt enn det mer opphøyde dramaet (jeg ser en lignende tendens når det gjelder skrekkfilmer for tida, og jeg liker det). Taika Waititi og Jemaine Clement er en like god kombinasjon som Bret McKenzie og Jemaine Clement, og i denne mockumentaryen følger vi fire, etter hvert fem, vampyrer som bor sammen i et kollektiv i Wellington, New Zealand. Hvis du har sett Flight of the Conchords (og hvis ikke: GJØR DET, FOR GUDS SKYLD) er det noe av den samme nesten naive humoren som gjør WWDITS så utrolig fornøyelig. Vampyrene vi blir kjent med er flere hundre år gamle, og de oppfører seg nærmest som barn i møte med den moderne verden. Denne har stort kultpotensiale og mange fantastiske one-linere («Werewolves, not swearwolves»). Rett og slett ei utrolig velskrevet newzealandsk perle. Tilgjengelig på HBO.
Shaun of the Dead
Så, i disse tider der folk slåss om dopapir og ikke går utendørs uten verneutstyr, kan du for eksempel se The Walking Dead, 28 Days Later eller The Road. Eller så kan du se Shaun of the Dead. Hvis du vil benytte anledninga til å se en dystopi nå mens vi først er inne i en, men egentlig blir deprimert nok som det er av de faktiske nyhetene, er det denne fjollete zombiefilmen du skal se. Trekløveret Simon Pegg, Nick Frost og Edgar Wright har gjort mye elskverdig tullball sammen, og Shaun of the Dead er kanskje det beste av det. Simon Pegg kledd som Robert De Niro i The Deer Hunter som slår løs på zombier med balltre mens Queens Don’t Stop Me Now spilles i bakgrunnen er en av den moderne filmhistoriens gøyeste scener. Hvis du liker Monty Python og annen engelsk humor er denne faktisk obligatorisk. Og fans av Black Books får endelig muligheten til å se Dylan Moran i egne gretne person få tarmene revet ut av seg. Tilgjengelig på Netflix.
Fucking Åmål
Jeg veit ikke om du er en ekte skandinav om du ikke har et forhold til filmene til Lukas Moodysson. Jeg så Fucking Åmål da den kom på slutten av nittitallet og, for første gang siden, så jeg den igjen i fjor en gang – og den har blitt enda bedre siden sist. På slutten av nittitallet var jeg riktignok ganske liten og hadde ganske andre referanser enn jeg har i dag, men likevel. Dette er etter min mening en quintessential nittitallsfilm som er så velskrevet og velspilt at jeg blir skjelven i filmhjertet mitt. Jeg husker at da jeg så den første gang, tenkte jeg på hovedpersonene Agnes og Elin som nesten voksne, men sist jeg så den så jeg jo hvor tydelig det er at de jo ER BARN. Seriøst, de er SÅ SMÅ, og i en verden der tenåringer som regel spilles av folk i tjueåra, er det faktisk rart å se skuespillere på omtrent den alderen det er meninga at karakterene deres skal ha. Fucking Åmål er rørende, søt, morsom og keitete, selvfølgelig full av deilig nittitallsnostalgi, og klarer bedre enn de fleste andre filmer å fange opp usikkerheten, den litt patetiske sjølhøytideligheten og humørsvigningene ungdomstida er så vennlig å utsette oss for. Jeg utroper herved denne til en tidløs klassiker. «Men jag vill knarka!!» Tilgjengelig på HBO.
Super 8
Super 8 er ikke en film som kommer til å forandre livet ditt, men den er en nydelig skutt, passe spennende og skjønt fortalt fortelling om en tenåringsgjeng som på slutten av søttitallet blir nødt til å redde småbyen de bor i fra onde, utenomjordiske krefter. Den er skrevet og regissert av J.J. Abrams og produsert av ingen ringere enn Steven Spielberg, så om du allerede nå tenker på filmer som Goonies og E.T. er du akkurat der du skal være. Hvis du har Stranger Things-abstinenser – jeg har det hver eneste dag – kan denne filmen døyve de verste smertene. Se opp for lens flares. Tilgjengelig på HBO.
The Fifth Element
Jeg er i det hele tatt svak for sci-fi, men mye av sci-fi’en jeg ser er relativt tunge og dystre greier, så takk gud for denne festen av en film. Milla Jovovich spiller et romvesen som skal redde verden, og etter en rekke ubeleilige hendelser befinner hun seg på rømmen sammen med Bruce Willis, som har blitt typecasta som en barsk taxisjåfør. Denne framtidsvisjonen er så campy og over the top at den likeså godt kunne vært en del av New Yorks ball-scene på åttitallet, med outrageous kostymer designa av Jean-Paul Gaultier. Gary Oldman er deilig teatralsk som skurk (tenk Eddie Redmayne i Jupiter Ascending, bare at det virker som at Gary Oldman hadde det mye morsommere på settet), og Chris Tucker hammer det opp (det hørtes rart ut på norsk, men la gå) som flamboyant radiovert. Denne filmen vant i sin tid priser fra blant British Academy og Cannes-festivalen, samtidig som den blei nominert til Golden Raspberry og flere Stinkers Bad Movie Awards, noe som kanskje kan gi deg en pekepinn på hva slags type film det er snakk om her. Dette er så nærme du kan komme et drag-show uten faktiske drag queens. Jeg koser gørr i hjel med denne filmen, og den ser lekker-smekker ut. Tilgjengelig på HBO.
Superbad
Jeg kan ikke noe for det, jeg elsker bromance-filmen Superbad. Dette kan på sett og vis sies å være den maskuline tvillingen til Mean Girls, og er, i likhet med Mean Girls, en av de genuint morsomste filmene jeg veit om. Selv om mye av det som skjer i denne filmen er relativt out there, klarer den likevel å framstå som veldig troverdig når det gjelder det, hva skal jeg kalle det, menneskelige aspektet ved den. Jeg trur fullt og helt på den rare dynamikken vennetrioen Evan, Seth og Fogell imellom, jeg trur på den klønete tiltrekninga mellom Evan og Becca, og jeg trur på deres første pinlige seksuelle opplevelser. Replikkutvekslinga gutta imellom når Fogell har skaffa seg falsk leg er ubetalelig, og Christopher Mintz-Plasse er i det hele tatt et gullfunn i rollen som Fogell, han der vennen som egentlig ingen liker, men som liksom må være med uansett. Tilgjengelig på Netflix.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar