Ny tekst

Jeg har begynt å skrive igjen. Sånn på ordentlig. Forrige gang var for halvannet år siden. Jeg har redigert tekst siden da, men ikke klart å begynne på noe nytt som har føltes viktig. Snutten fra november 2022 blei aldri noe lengre enn som så. 

Jeg har de siste par åra eller så hatt en tekst liggende som jeg skreiv mens jeg leste Rød selvbiografi. Den var en sånn type tekst som bare rant ut av meg, superfort, og der jeg prøvde å etterligne skrivestilen til Anne Carson. Da jeg nettopp hadde fullført den, var jeg særdeles høy på den endorfinrusen som det å skrive noe jeg blir fornøyd med byr på. Noe tid seinere, i et klarere øyeblikk, innså jeg at teksten overhodet ikke var ei novelle, som jeg tenkte på den som, men i beste fall ei samling ideer sortert i kronologisk rekkefølge. Og jeg, som ikke liker så veldig godt å redigere tekst, glemte den bort og skreiv noe nytt isteden, fordi det er mye morsommere. Og så, for noen uker siden, før det forrige møtet med den ene skrivegruppa mi, fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle levere nettopp dette uferdige, kaotiske sammensuriet, og det viste seg å være så fruktbart at jeg satte meg ned for å skrive samme kvelden etter at møtet var ferdig. Dette er både ny og gammal tekst samtidig, noe midt i mellom å redigere og skrive noe for første gang. Jeg liker å kalle det resirkulering, for jeg bruker råmaterialet jeg allerede har, men utgangspunktet og nyversjonen ligner like lite på hverandre som det ei plastflaske og en fleecegenser gjør. Plutselig er det gøy å skrive igjen, noe det ikke har vært på flere år. Ikke minst fordi det jeg syns er vanskeligst med å skrive, er det mest grunnleggende: å finne ut av hva som skal skje. Når jeg først veit dét, går resten nesten av seg sjøl. Og denne gangen veit jeg det. Fordi jeg for et par år siden komprimerte en hel masse høytsvevende ideer ned til en tekst på femten sider. Denne nye versjonen er i skrivende stund på sin tjuefjerde side, og fortsatt oppholder jeg meg på det samme stedet i handlinga som jeg i originalteksten bare brukte ett avsnitt på. Foreløpig veit jeg ikke så mye om hvor lang denne teksten til slutt blir, jeg tenker bare at den må bli akkurat så lang som den trenger å være, men foreløpig føles det som om jeg har mye jeg vil si. Hvem veit, kanskje dette til og med ender opp som en kort roman, til tross for at jeg lenge har tenkt at jeg har gitt opp hele romansjangeren. 

Roteteksten jeg tar utgangspunkt i, kan leses på Patreon for tjuefem kroner.

Jeg har lyst til å dele begynnelsen på den nye versjonen med dere. Fordi dette er tenkt som ei åpning, tar jeg gjerne imot tilbakemeldinger på om det er spennende å lese selv om det ikke skjer så mye på et overfladisk plan, og om den gir dere lyst til å lese videre. Og ellers andre tanker dere eventuelt måtte gjøre dere. Jeg er ikke redd for å bli røska litt i, jeg er tross alt ganske hardhuda etter tre år med forfatterstudier.

Sekken min gir fra seg et lite knirk idet jeg slenger den, kanskje litt for hardt, på bagasjehylla oppunder busstaket, den høres nesten menneskelig ut.

   «Hørte dere det?» sier jeg til Charlie og Tommy rett bak meg, men de sier samtidig noe til hverandre isteden, de får ikke med seg at jeg sier noe som helst, de ler i munnen på hverandre og setter seg side om side i setene rett bak meg, Charlie innerst ved vinduet, han tar tak i seteryggen min idet han setter seg, røsker liksom litt i den, for å støtte seg eller for å plage meg, jeg er ikke sikker på hvilken av de to, og sukker høyt, som om han har gjort noe annet enn å sitte på ræva i flere timer, eller som om spaserturen fra flyet, gjennom den lille flyplassen og inn i flybussen var vesentlig lenger. 

   «Jævlig ubehagelig sete», sier Tommy.

   «Det er jo en buss, liksom, hva forventer du», sier jeg og ser ut av vinduet, foreløpig ikke mye å se på, en parkeringsplass og et brunt, treløst landskap. Sola kommer fram fra mellom skyene, lyset fra den er hvitt og kaldt, som om dette landet kretser rundt ei annen stjerne enn resten av verden, skjærer i øya gjør det ikke desto mindre, jeg reiser meg på nytt og strekker meg opp etter sekken min for å ta ut solbrillene. I samme slengen deiser jeg borti en feit turist i midtgangen, han ser på meg og sier noe på tysk, dama som står bak ham og som jeg antar er kona hans sier også noe på tysk, de er begge rundt seksti år og er kledd i matchende vindjakker med rumpetasker under de bulende magene, de setter seg ved siden av hverandre på motsatt side av midtgangen og skuler på meg.

   Jeg finner fram solbriller, caps og hodetelefoner.

   «Hva skal du med caps, er du redd for å bli solbrent» sier Tommy, jeg ser på ham i setet bak meg og han flirer.

   «Trur dere det blåser like mye inne i byen som her ute ved flyplassen?» sier Charlie.

   Bussjåføren kommer opp trinna og setter seg inn i båsen sin, bussen starter med forventningsfullt lite drønn og den flerspråklige summinga av stemmer stilner.

   «Hello everyone, welcome to Iceland», sier bussjåføren med skarp aksent inn i en mikrofon. En person jubler, lyden høres nølende ut i den halvtomme bussen.

   Idet bussen rygger ut av terminalen setter jeg capsen på hodet og plasserer hodetelefonene over den igjen, stemmene til Charlie og Tommy bak meg reduseres til et voggende bakgrunnssus, som da jeg var liten og sovna mot slutten av filmen, og TV’en lulla meg djupere i søvn ved å begynne å snø. Speilbildet mitt reflekteres i den møkkete bussruta, kornete og gjennomsiktig, som hos et spøkelse, jeg tar meg til ansiktet, burde barbert meg før jeg dro hjemmefra, men jeg nedprioriterte det til fordel for å sove ti minutter lenger, i senga tenkte jeg at jeg skal bare fly hele dagen uansett, ingen bryr seg, men det vokser så fort, syns liksom det vokser fortere jo eldre jeg blir, og jeg liker ikke hvor mye jeg ligner på faren min når jeg får skjegg.

   Sola blir borte bak skylaget igjen, jeg tar på meg solbrillene likevel. Jeg er ikke trøtt, men jeg har lyst til å sove, bak meg beveger Charlie på seg igjen, sparker i setet mitt som en rastløs unge, jeg lener panna mot bussruta, men det rister for mye.

   Jo nærmere vi kommer Reykjavík, dess flere trær har blitt planta rundt omkring, som når man får besøk og bare rydder i de romma som gjestene skal være i. Jeg hører stemmen til bussjåføren gjennom hodetelefonene, jeg løfter dem av meg og klapper dem sammen. 

   Charlie, Tommy og jeg er de eneste som går av på holdeplassen vår. Hotellet ligger rett på andre sida av gata, det er helt nytt, i år er første året de holder åpent, det var Tommy som tilfeldigvis ramla over en annonse for det på Instagram og det var egentlig hovedgrunnen til at det blei akkurat Island, i utgangspunktet ville både Charlie og jeg til et varmere sted, men Tommy klarte å overbevise oss. Ifølge reiseguiden som posta innlegget var dette et budsjetthotell som likevel hadde fasilitetene til et luksushotell, temmelig revolusjonært opplegg, noe med kunstig intelligens, jeg var ikke så veldig aktiv i gruppechatten under planlegginga av turen og skumma bare gjennom tekstveggen fra Tommy, var egentlig allerede lei av å prøve å bli enige om hvor vi skulle dra, så da Charlie omsider sa ja, gjorde jeg det samme bare for at vi faktisk skulle komme noen vei. Nå som vi derimot står utafor det, er det lite som tilsier at vi står ansikt til ansikt med en teknologisk revolusjon. Den grå bygningen ville sett anonym ut hvis det ikke var for at den er flankert på begge sider av koselige trehus, så isteden blir den industrielle fasaden kjip heller enn nøytral. Jeg ser på Tommy, han ser egentlig bare sliten ut.

   Det er ingen mennesker inne i resepsjonen, bare noen trykkskjermer plassert på blokker i ansiktshøyde. Teppegulvet er mørkt, jeg er faktisk ikke sikker på hvilken farge, bare mørkt, veggene tacky burgunder. Tommy sjekker inn på den ene av skjermene, så går han mot trappene, Charlie mot heisen. Jeg følger etter Charlie, Tommy snur seg mot oss mens Charlie trykker på knappen, himler så vidt med øya og stiller seg ved siden av meg.

   Hotellrommet har også teppegulv, i et slags retrofuturistisk psykedelisk mønster, men veggene og sengetøyet er hvitt. Det er ei dobbeltseng og en uttrekkbar sovesofa, to av oss blir nødt til å sove sammen, til gjengjeld får de den beste madrassen. Vi legger fra oss sekkene, beveger oss innover i rommet, kroppen min føles plutselig i veien, overflødig, som om jeg er et fremmedlegeme hotellrommet prøver å støte ifra seg, jeg setter meg på sovesofaen i et slags forsøk på å komme på plass inne i meg sjøl igjen.

   «Ja, da er vel dobbeltsenga vår, da?» sier Tommy og ser på Charlie, Charlie trekker på skuldrene.

  Jeg drar mobilen opp fra bukselomma, har fått SMS fra mamma, «er dere vel framme? <3», jeg tenker jeg skal svare på den seinere, velter over på sida, legger føttene opp i sofaen selv om jeg ikke har tatt av meg skoa.

   «Skal du sove nå?» Tommy ser på meg, han har lagt seg langflat på den ene sida av dobbeltsenga med hendene bak nakken mens Charlie har satt seg på huk på gulvet og roter rundt i sekken sin.

   «Jeg har bare lagt meg nedpå litt, akkurat som deg», sier jeg, hodet mitt ligger oppå armlenet, det dytter inn mot kinnet mitt, gjør orda tungvinte å uttale. 

   «Du har blitt så kjedelig etter at du blei singel.» Tommy lener seg fram litt, snur seg og plasserer hodeputene inntil sengegavlen, lener seg tilbake igjen, denne gangen med overkroppen oppreist.

   «Du som aldri har hatt kjærlighetssorg kan bare holde kjeft», sier Charlie, han reiser seg opp og setter seg på den ledige sengekanten, men lener seg ikke tilbake sånn som Tommy.

   «Jeg har ikke kjærlighetssorg», sier jeg.

   «Da syns jeg du i hvert fall kan begynne å date igjen, om ikke for annet, så for vår skyld», sier Tommy, «du trenger å få deg noe, hele deg skriker innestengt seksuell frustrasjon.» Jeg vil fnyse, men får det ikke til på grunn av stillinga jeg ligger i.

   «Hva er planen nå?» Charlie snur overkroppen så langt han kommer og ser halvveis på Tommy.

   «Mat og drikke», sier Tommy, «Reykjavík er jo kjent for utelivet sitt, vi finner et dugelig kjøttmarked for loverboyen vår her etter middag.»

   «Jeg har litt vondt i hodet etter flyturen, har egentlig mest lyst til å bare ta en paracet og så bli på hotellrommet resten av kvelden», sier jeg, «vi skal jo opp tidlig i morra.»

   «Er det i morra vi skal på Golden Circle?» Charlie ser på Tommy igjen, han prøver i hvert fall, vrir nakken rundt til den ikke går lenger.

   «Hodet ditt blir ikke bedre av å ikke få mat.» Tommy ser på meg, Charlie snur seg tilbake igjen.

   Vi ender opp med å spise på hotellrestauranten. Det er ingen servitører her, bare en QR-kode på bordet. Charlie og Tommy bestiller øl til maten, jeg bare vann, vi får en SMS når bestillingene våre er klare, vi henter dem på et avlangt bord innerst i lokalet inne i et avlukke, ingen av oss har fått med seg åssen de fulle glassa og tallerknene har dukka opp, en eller annen ansatt må jo ha plassert dem der, men vi verken ser eller hører spor etter andre folk enn hotellgjestene.

   «Du bør ikke drikke vannet her, det smaker svovel av det», sier Tommy, men vannet jeg får både lukter og smaker helt fint. Innen vi har spist opp prøver Tommy å overtale meg til å bli med ut igjen, «du har vært stuck i en evig blue balls-tilstand hele det siste året», sier han, jeg ler i mangel på noe å svare. 

   «Ta deg i det minste en runk mens vi er borte, da», sier han når vi reiser oss fra bordet, «du trenger det.»

   Tilbake på hotellrommet runker jeg ikke, jeg drar gulvlampa bort til sofaen og leser isteden, ei populærvitenskapelig bok om botanikk, jeg leser om Carl von Linné som fikk tilsendt planter i posten fra ivrige hobbybotanikere over hele verden, sånn at han måtte fortsette å gi ut bøkene sine i stadig nyere og mer oppdaterte opplag for å få med seg alt, jeg ser ham for meg, på vei hjem fra postkontoret i ukomfortable søttenhundretallssko med høye hæler, armene fulle av pakker, prøver så godt han kan å være takknemlig for at bøkene hans vekker et engasjement uten like, samtidig som han er så jævlig lei av å aldri komme videre, aldri få begynne på et nytt prosjekt, bare måtte bruke all sin hardt tilkjempa fritid på å flikke videre på et verk som tilsynelatende ikke har noen ende, kanskje også han hadde godt av en ferie på Island, her hvor det bare gror gras og kratt, kanskje nettopp dette ville vært det avbrekket han trengte, fullstendig detox, ingen søt eim av blomster, bare lukta av råtne egg fra varme kilder.

   Jeg hører Charlie og Tommy i gangen lenge før de åpner døra inn til hotellrommet, røde i kinna og høyrøsta. 

   «Herregud, du skulle vært med», sier Tommy, jeg reiser meg fra sofaen, legger fra meg boka oppå sekken min og går inn på badet for å pusse tenner mens Tommy forteller, han snøvler og det rennende vannet fra springen gjør det ikke lettere å høre hva han sier, den umiskjennelige prompelukta fyller nesebora mine, «men Charlie visste ikke at de ikke bruker euro her, så han hadde bare veksla inn i euro før han reiste», sier Tommy når jeg kommer ut igjen fra badet, han sitter i t-skjorte og bokser på senga, han holder den ene sokken sin i handa og gestikulerer med den, «så da Charlie prøvde å kjøpe drikke i baren», Tommy pauser og vifter med sokken mot Charlie, som allerede har lagt seg med dyna oppunder haka, «si det, du.»

   «Bartenderen snakka til meg på tysk, fordi han trudde bare tyskere var såpass dumme», sier Charlie med lukka øyne, Tommy hveser av latter, jeg presser fram et «haha» og legger sofaputene på gulvet før jeg drar ut bunnen.

   «Du skulle vært der, ass», sier Tommy.

   «Skal jeg slokke lyset?» sier jeg, Tommy ler fortsatt og jeg slokker.