Emosjonell gamer prøver å navigere følelser i et samfunn som mener at TV-spill ikke er "på ekte"

Jeg skulle gjerne ha blogga oftere, jeg bare… har ikke hatt lyst. Jeg har tilbrakt dagene med å trene, spille og til og med skrive litt, altså skjønnlitteratur, dessuten har jeg ikke hatt så mye å snakke om. De siste månedene har Cyberpunk vært det eneste jeg har klart å tenke på, og jeg har skrevet mange nok blogginnlegg om akkurat den saken som det er. Samtidig har jeg ikke lyst til å bare ignorere hvor stor plass det har tatt i livet mitt heller; det høres sikkert fryktelig trivielt ut for folk som ikke er like lidenskapelige gamere som jeg sjøl er, men sannheten er den at jeg – dessverre? – ofte påvirkes sterkere av ting som skjer med meg i virtuelle virkeligheter enn av livet i den konkrete virkeligheten som min fysiske kropp eksisterer i. Mye av grunnen til det er nok at livet mitt utenom spillverdener er ekstremt lite dramatisk av seg, så jeg trur ikke nødvendigvis det er en dårlig ting.

Sist jeg var innom her leid jeg av post-game blues, og jeg har gleden av å meddele at det går litt bedre med meg nå. Men det var dramatisk en periode. Den 25. mai skreiv jeg i dagboka mi:

Det er snart slutt for alvor. Og jeg veit virkelig ikke hva som skal skje med livet mitt når jeg har fullført spillet. Jeg kan selvfølgelig begynne å spille noe annet, ja, men for det første er det snart sommeren og masse passeroppdrag som følger, så timinga er egentlig veldig lite optimal for å få hekta på noe nytt. For det andre er det så klart det faktum at jeg virkelig bare vil spille Cyberpunk. Researchen jeg har gjort så langt omkring hva jeg eventuelt må erstatte det med når den tid kommer, fordi jeg kan jo ikke gå rundt med et hull i hjertet, er Baldur’s Gate 3, på grunn av hvor altoppslukende det er, men det er samtidig noe heeelt annet reint atmosfærisk. Baldur’s Gate 3 er basert på Dungeons and Dragons, og er sånn sett et helt klassisk fantasyspill. Jeg liker fantasy, men jeg må bare innrømme at sci-fi ligger hjertet mitt aller nærmest. Det er det samme problemet jeg har nå som jeg i sin tid hadde med både Subnautica og Rød selvbiografi: jeg vil ha mer av det samme, men det fins jo ikke. Bortsett fra at Subnautica hadde Below Zero og Rød selvbiografi hadde Red Doc>, som gjorde overgangen fra en besettelse til virkelighet litt mindre brutal. Cyberpunk 2077 skal få en oppfølger, men den er mange år unna, og jeg trenger den nå.

For hva gjør man egentlig når det eneste man vil er å spille, men jo mer man spiller, jo mer framskynder man slutten på en opplevelse man vil at skal vare evig?

Og så, den 29. mai:

I går valgte jeg å fullføre hovedhistorien i Cyberpunk fordi det var egentlig siste anledning før høst, fordi det føltes som en for big deal til å bare gjøre etter trening eller noe sånt, og siden jeg er ekstremt opptatt med kattepass i sommer, var det siste dag med ingen planer før i august. Og… jeg fikk overhodet ikke den slutten jeg hadde ønska meg. Jeg har jo alltid tenkt at jeg ikke kom til å ville spille slutten flere ganger, fordi det har tidligere i spillet føltes feil å spille om igjen sekvenser der jeg valgte «feil» fordi det er jo ikke sånn det er i virkeligheten, og Cyberpunk har føltes virkeligere enn virkeligheten omtrent hele veien for meg, men jeg trur faktisk jeg er nødt til å gjøre det, litt hjulpet av at etter rulleteksten lasta spillet tilbake til en checkpoint der V står og lener seg mot et gelender, som ikke er der jeg sava og forlot ham før jeg gikk for å møte Hanako på Embers, som forsterker litt følelsen av at alt det som utspilte seg i går var enten en slags visjon om framtida han hadde, eller noe han så for seg at ville komme til å skje om det var dét han valgte. 

Den 3. juni:

Jeg har nå fått tre ulike slutter i Cyberpunk, den ene mer deprimerende enn den andre (…).

Veit ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Jeg veit ikke om sjela mi takler å bli knust enda en gang av enda en hjerteskjærende slutt, samtidig som det kanskje er verre å ikke gjøre noe, for den til enhver tid nyligste slutten er ikke et behagelig minne å ha sittende i hjernen, og jeg er temmelig desperat etter å bytte det ut med noe jeg i større grad klarer å godta, selv om jeg innser at dette ikke er et spill der det fins noen Hollywood-slutt.

Og så den 4. juni:

Jeg var temmelig ute av meg i går og grein masse. Jeg sendte meldinger til alle som jeg har endt opp med å involvere i sagaen, og Hannah sa noe som trøsta meg: hun syntes det hørtes fornuftig ut å legge bort Cyberpunk for nå, og så begynne å spille Baldur’s Gate 3 og lage en slags fantasyversjon av V og leve videre gjennom ham der. Jeg trur ikke jeg kommer til å lage en fantasyversjon av V, men jeg trur det er en god idé å vente litt med å begynne på nytt i Cyberpunk, forhåpentligvis lenge nok til å at det blir spennende igjen å gjøre de samme oppdraga på nytt, men ikke så lenge at jeg glemmer bort hvor det gikk gærent. Kommer til å prøve å lage neste V – for det er ikke mulig å begynne på nytt med samme karakter – så lik som mulig den første og la ham være nomade (…), i det hele tatt la ham være ganske lik originalen i valg og ymse, bortsett fra de stedene der jeg åpenbart føkka det opp. Jeg syntes det var gøy å se på Vibeke spille som street kid kvinnelig V da jeg var hos henne i helga, men jeg er så knytta til min V at jeg har ikke lyst til å lage noen ny karakter.

Så nå har jeg kjøpt og lasta ned Baldur’s Gate 3. Spent på åssen det går å kaste seg inn i erkeklassisk high fantasy etter et halvt år i futuristiske neonbelyste Night City. Tenk om jeg ender opp med å få så hekta på BG3 at jeg glemmer bort Cyberpunk, haha, det hadde vært litt av en plot twist.

Jeg har ikke fått så hekta på BG3 at jeg har glemt bort Cyberpunk, men det jeg derimot har fått hekta på, er et spill som (foreløpig?) ikke har dratt meg fullt så mye inn i handlinga som det CP77 gjorde, og det er utrolig deilig. Jeg trudde at savnet som oppstod i livet mitt etter å ha fullført CP77 med alle de forferdelige sluttene bare ville kunne helberedes av en ny og tilsvarende altoppslukende besettelse, men jeg innser nå hvor utrolig behagelig det er å faktisk kunne sette meg ned og slappe av og kose meg med et TV-spill, as God intended. Misforstå meg rett: CP77 er også et gøy spill når det er gøy, men det er samtidig så mørkt og intenst at det etterlot meg uthult da det var ferdig med meg. Den gritty realismen som gjorde at spillet føltes så uendelig viktig og high stakes, gjorde også at oppturene sendte meg inn i en berusende tåke av endorfiner, som om jeg var forelska – noe jeg jo på et vis også var. Jeg har venner som har det samme forholdet til Baldur's Gate 3 som jeg har til Cyberpunk – hvilket jo også var grunnen til at det var akkurat BG3 som fikk æren av å bli mitt neste spill – men i skrivende stund må jeg innrømme at jeg nyter litt å bare være moderat investert, at det er en viss distanse mellom hovedpersonen min Natt og meg sjøl – selv om jeg, uten å egentlig gå inn for det, endte opp med å gi ham nesten nøyaktig samme sveis som meg:

Det er til og med der at den nye patchen som skal komme til CP77 ikke føles like… akutt lenger. For all del, jeg gleder meg, men da nyheten først nådde meg, var jeg klar til å kaste alle andre planer ut av vinduet og umiddelbart gi meg atter hen til Night City ved første anledning, til tross for at jeg eeegentlig hadde bestemt meg for å vente litt lenger med å gi spillet ei ny gjennomspilling. Nå som jeg er i ferd med å finne fotfestet litt i BG3, tenker jeg at jeg egentlig har fortjent å bare tøse litt rundt (ja, hovedpersonen min Natt har vist seg å bli temmelig slutty, noe som egentlig overraska meg litt fordi det overhodet ikke var planlagt, men det er vel bare enda et bevis på at jeg underbevisst hadde behov for ei pause fra rollen som kjærlighetsmartyr som jeg endte opp med å ta på meg i CP77) og banke goblins enda ei stund til. Det har rett og slett vært fryktelig behagelig med fri fra søvnløse netter og nerver i høyspenn fordi grensa mellom V og Kristine nesten var fullstendig utviska, og bare tillate meg litt god, gammaldags moro uten å føle at det er liv og død. Hvem veit, kanskje kommer også BG3 til å ta over livet mitt etter hvert som jeg kommer dypere inn i historien, men den tid, den sorg – og den glede. Jeg mistenker at det ikke kommer til å skje, bare fordi at CP77 var så ekstremt min greie også utover reint gameplay og karakterer; atmosfæren, estetikken, musikken og sci-fi-settinga var tilsynelatende finjusert for å matche mine nøyaktige frekvenser. Jeg liker klassisk fantasy, altså, for all del; Ringenes Herre var blant mine første ekte obsessions av en grunn, men det er noe med fokuset på vitenskap i sci-fi som bare har snakka sannere til meg; tanken på at dette kan skje, eller kunne skjedd hvis forholda hadde ligget til rette for det, mens fantasy i større grad representerer pur eskapisme for meg. Som det overhodet altså ikke er noe feil med. Som sagt: kanskje er det tvert imot nøyaktig dette jeg trenger akkurat nå. 

Kunne alt dette venta til spill-avsnittet under månedsoppsummeringa mi? Sannsynligvis, men jeg er litt lei av å tilegne halvparten av oppsummeringa til nettopp spill, på bekostning av de andre punktene. Dessuten, kjenner jeg meg sjøl rett, kommer jeg helt sikkert til å ha gjort meg opp noen nye og flere tanker om BG3 innen den tid. Måneden er ennå ung. Relativt sett, hvert fall.

Mai 2024

Aller først må jeg bare anerkjenne at tidligere denne uka døde verdens fineste og godeste August, som har vært nevøen min siden 2022. Jeg kommer ikke på noen bedre måte å gjøre det på enn å sitere fra min egen dagbok fra dagen etter at det skjedde:

August døde i går. Vibeke ringte meg på morgenen mens jeg stod på badet og gjorde meg klar for å dra til hud- og fotterapeuten, og med én gang jeg hørte at hun gråt og sa at hun hadde dårlige nyheter, skjønte jeg at det var noen som var død, men jeg hadde forventa det var Tiberius og ikke en av babyene. Det hadde selvfølgelig også vært trist om det var Tiberius, men han er allerede gammal og skranten, så det ville ikke vært tragisk på samme måten. Det viste seg at August hadde hatt et forstørra hjerte og fortetta lunger som de ikke visste om på forhånd, og da han var hos dyrlegen for å fjerne tannstein, hadde han under forberedelsene til narkose begynt å hoste blod og fått hjertestans. De prøvde å gjenopplive ham, men til ingen nytte. Jeg blei helt knust. Da jeg kom fram til hud- og fotterapeuten, spurte hun om jeg hadde allergi siden det var veldig tydelig at jeg nettopp hadde grått, og jeg brøyt helt sammen og fortalte henne alt. Jeg omtaler automatisk August som nevøen min, og det gjorde jeg også nå, ikke med plan om å villede henne med vilje til å tru at jeg snakka om et menneske, og da jeg innså at hun trudde det, fikk jeg meg ikke til å si at det var en katt i frykt for at hun skulle bli sint og føle seg lurt, pluss at jeg mistenker at folk generelt ikke mener det er like fælt å miste en katt som et menneske, men August var virkelig ungen til Vibeke, og han var nevøen min, og jeg var uendelig glad i ham. Jeg var ganske ødelagt hele gårsdagen, veksla mellom å være apatisk og hysterisk, grein på meg bihulebetennelse fordi de altfor trange bihulene mine ikke greide å drenere bort tårene, snørra og slimet fort nok, og hadde vondt i hodet og var sår i øya og ansiktet. 

Det går litt bedre i dag, både med meg og med Vibeke. Det er en slags rar trøst i det at han uansett var sjuk, at det ville skjedd noe før eller siden, og at det ikke var noe som kunne blitt gjort for å unngå det, og kanskje var det tross alt bedre at han døde hos dyrlegen enn at Vibeke bare skulle funnet ham død et sted i huset, eller enda verre: at han hadde dødd mens han var ute på tur og hun aldri hadde funnet ham. Eller at han ville blitt gradvis sjukere og sjukere og visna bort langsomt. Han blei bare to og et halvt år, og var verdens fineste og godeste. Det eneste positive som vel har kommet ut av det, er at han og Tiberius var erkefiender, og nå blir det forhåpentligvis litt enklere å være Tiberius framover, og Tiberius kan forhåpentligvis bli værende hos Vibeke framfor å bli avlivd eller omplassert.

Jeg veit ikke om det føles riktig å si "hvil i fred", for han var så aktiv, glad i å dra ut på tur og dessuten altfor ung til å være trøtt av livet, men jeg veit i det minste at han ikke kunne fått et bedre hjem enn hos Vibeke, som han kom til først som fosterkatt, før hun offisielt adopterte ham. Jeg er tross alt takknemlig for at noen som fikk en så uheldig start på livet, fikk vokse opp og leve et godt, om enn kort, liv med en mamma, ei tante, to besteforeldre og ei søster som elska ham, og som han elska tilbake. Tenk at det bokstavelig talt går an å dø av å ha et for stort hjerte. ♡

Opplevelser: Mat på Ghost Pizza og kinotur med Vibeke. Slippfest for Det fraværende av Susanne Mørk. Slippfest for Positurene av Heidi Sævareid. Pinsehelg hos Vibeke (som skulle bli siste gangen jeg så August). 

Innkjøp: På slippfesten til Heidi kjøpte jeg selvfølgelig Positurene!

TV-serie: Jeg ga etter for presset og så Baby Reindeer, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Ikke minst er jeg glad for at en så viktig serie har blitt sett og ses av såpass mange. Den er vond til tider, men like fullt morsom, spennende og underholdende, og det at serieskaperen spiller seg sjøl i iscenesettelser av noen av sine mest traumatiske opplevelser, er nok til å vinne min bunnløse beundring og respekt. Hvor nyansert den er gjør den bare enda mer intens, for protagonisten Donny har flust av usympatiske trekk, og i likhet med Donny sjøl, er det vanskelig for seeren å ikke syns synd på den hjerteskjærende ensomme antagonisten Martha. 

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var eminente Civil War. Jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. Kan ikke huske å ha sett en film der krigens brutalitet og banalitet balanserer side om side på en måte som føles så ekte før. Denne klarte kunststykket som stadig færre filmer får til, fordi åra har gjort meg til en hardbarka og herda kinogjenger, nemlig å få historien til å kjennes som om den skjer med meg. Det zoomes så tett inn på enkeltindividene at det politiske makrokosmoset bare blir vage konturer, for når man befinner seg midt i skuddlinja, har det lite å si hvilken ideologi patronene fra maskingeværa tilhører. Vent for guds skyld ikke til den kommer til en strømmetjeneste; se den på det største lerretet du kan finne.

Bok: Jeg har nå nådd nest siste kapittel av Atter en konge i Ringenes Herre på lydbok-prosjektet mitt, og jeg merker nå hvor glad jeg er for at filmene fins og at de har gjort de endringene de har. Og dette er ikke ment som kritikk av boka, tvert imot, for det er enkelte ting jeg syns filmene gjør bedre enn boka, men også motsatt. En ting som ikke er like tydelig i filmene, men som kommer godt fram i boka, er nettopp hvorfor Frodo lykkes med å ødelegge ringen (nei, de kunne ikke bare flydd på ørnene inn til Mordor). Sauron er ikke akkurat kjent for å være spesielt empatisk, og han antar dermed at hvem enn som får tak i ringen, vil gjøre som ham: ta over verden. Når Aragorn begynner å røre på seg og samler sammen styrkene sine, går Sauron dermed ut fra at det er Aragorn som har ringen og at han har tenkt å bruke den til å styrte Sauron. Det faller ham overhodet ikke inn at noen kunne ville ødelegge den, for han er såpass blinda av sin egen korrupsjon at han rett og slett ikke forstår at det er mulig å si fra seg uendelig makt til fordel for en fredelig verden. 

Musikk: TR/ST er ute med ny singel på Dais records, og jeg liker Soon bedre enn Robrash, men jeg er fortsatt litt bekymra for at dette nylige samarbeidet skal dytte musikken hans i en mer… tilgjengelig retning. Generelt syns jeg de nye låtene har mindre særpreg enn hva som har vært tilfellet i musikken hans til og med The Shore. Soon er ikke dårlig, den er helt ålreit, men hadde det ikke vært for den tross alt fortsatt egenarta vokalen, hadde jeg ikke nødvendigvis gjenkjent den som en TR/ST-sang. MEN i det minste er det nå klart at TR/ST skal spille den ekstremt etterlengta Oslo-konserten sin i oktober i år, og attpåtil med fantastiske Lia Braswell tilbake på trommer, så kanskje er ikke et nytt plateselskap utelukkende dårlige nyheter.

Glimt

Noen av dere husker kanskje, eller kanskje ikke, at jeg begynte på et litt seriøst dagbokprosjekt i 2020 – for var det ei tid da man begynte på prosjekter, så var det 2020. Jeg har ikke fått til å skrive hver dag, og jeg skriver definitivt ikke alltid langt de gangene jeg skriver, men jeg har holdt det gående siden da. Jeg skriver naturlig nok på en ganske annen måte og om ganske andre ting i dagboka mi enn hva jeg gjør på bloggen, så tenkte rett og slett å dele noen hverdagsglimt fra livet mitt som det var på omtrent denne tida for fire år siden.

Men aller først:

Ruter-kampanjen jeg var med på er nå live! I stad gikk jeg forbi en plakat av mitt eget tryne. Det var litt sært.

Oslo, 28. mai 2020:

Herregud, så trøtt jeg er. Det er fordi jeg stod opp tidlig i dag på grunn av elektrikeren som skulle komme, men han kom ikke inn i leiligheten min. Var tøff og ringte koronatelefonen, endte opp med å få time til testing, jeg sa til hun på telefonen at jeg ikke hadde bil og bodde så langt unna at jeg ikke kunne gå eller sykle sånn at jeg blei nødt til å kjøre kollektivt, noe jeg strengt tatt ikke egentlig skal, noe hun også sa til meg, men så lenge de ikke henter meg i taxi må det nesten bli sånn. Jeg sa til Vibeke at jeg skulle testes, hun sa hun kunne kjøre meg, jeg fikk time til testing samme dag, Vibeke sa hun ikke kunne kjøre meg likevel, jeg takler ikke raske endringer i planene eller telefonsamtaler og endte opp med å gråte og hyperventilere og rase gjennom alle tenkelige følelser, men jeg fikk testa meg, noe som var litt ubehagelig da sjukepleieren stakk pinnen ned i halsen min, og jævlig ubehagelig da hun stakk pinnen opp i nesa mi. Jeg trudde ikke det var mulig å brekke seg av å få ting opp i nesa, men det er nok bare fordi jeg aldri har hatt noe så langt opp i nesa før, jeg visste ikke engang at det var mulig å stikke noe så langt opp. Men nå er det gjort, kanskje jeg kan klare å slappe litt mer av framover, kanskje til og med besøke Vibeke, henge mer med Mari. Eller kanskje prøva mi er positiv. Hahahahaha.

Oslo, 4. juni 2020:

Jeg har hatt en ganske fin dag i dag. Jeg klipte meg, og det er alltid veldig inspirerende å møte Lars (han sa noe om at man burde få meg i pilleform, men det er egentlig han som bør kunne fås i pilleform). Har nettopp sett Party Monster (altså spillefilmen, ikke dokumentaren), og det slo meg at leiligheten min kan minne om leiligheten til Michael Alig i filmen, bare at jeg ikke er en junkie club kid, så jeg har egentlig ingen unnskyldning til at det ser ut som det gjør. I det minste er det ikke rotter hos meg ennå; derimot massevis av edderkopper og møll. 

Skal kanskje møte Mari til helga. Håper det ikke blir altfor rølpete. Har lyst til å henge ordentlig med Martina snart igjen òg; vi skulle kanskje egentlig ha møttes i dag, men hun kunne ikke likevel. Har lyst til å se igjen Lauren òg. Har lyst til at det skal være Pride, men en del av meg er kanskje letta over at det ikke blir fysisk festival i år, fordi store folkemengder gjør meg stressa, og så mange andre aspekter ved Pride gjør meg stressa, aspekter jeg ikke engang klarer å sette ord på.

I morra er det en demonstrasjon ved USAs ambassade for å vise støtte til politidrapet på George Floyd. Martina skal, jeg sa jeg ikke hadde lyst på grunn av min nevnte ukomfort i store folkemengder, og i det hele tatt har etterdønningene av dette drapet skapt motstridende følelser i meg, der jeg på éi side føler på en overhengende dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør mer for Black Lives Matter-bevegelsen, men samtidig er det feil av meg å late som at jeg er superengasjert, for selvfølgelig er jeg anti-rasist, men jeg må ærlig innrømme at akkurat dette ikke er blant mine aller nærmeste hjertesaker. Det har stort sett opp gjennom tidene vært dyrevern, klimasaken, feminisme og skeives rettigheter som har vært mine kjepphester, ikke ut av noe bevisst valg, men fordi det er de sakene som har engasjert meg mest personlig. Og jeg veit at mange vil si at jeg er privilegert som kan velge å ikke engasjere meg i BLM-bevegelsen, at det er et tegn på hvitt privilegium å kunne velge å se en annen vei, og det er det jo, men jeg har donert til diverse organisasjoner og signert Amnestys opprop, og selvfølgelig kunne jeg gjort mer, og jeg veit det fins folk som uansett ikke vil syns at jeg gjør nok, men vi må alle velge våre kamper, og selvfølgelig vil jeg alltid prøve å lære mer, men det er likevel ikke til å komme ifra at situasjonen i USA ikke er sammenlignbar med situasjonen vi har i Norge, og jeg føler meg distansert fra store deler av denne bevegelsen, og jeg trur ikke det bare er fordi jeg er hvit. Jeg veit ikke, det kan godt hende det er noe grunnleggende feil og uempatisk ved meg som ikke orker å møte opp på demonstrasjonen i morra, men med det sagt har jeg vel aldri vært med på en demonstrasjon i hele mitt liv, heller ikke de som angår saker som typisk har vært mine kampsaker. Og disse tankene gjør meg kanskje til en hjerteløs person, eller i det minste en veldig ignorant og naiv og privilegert person, men det kunne ikke falt meg inn å fortelle folk som spiser kjøtt at de ikke gjør nok for dyrs rettigheter (selv om jeg kanskje innerst inne mener det), og mange syns uansett det er drøyt og ugreit å sammenligne dyr og mennesker, men jeg har aldri syntes det, jeg syns ikke det er feil å mene at dyr og mennesker er like mye verdt, og nå høres dette ut som at Martina blei sur på meg for å si nei til å bli med på demonstrasjonen i morra, men så vidt jeg veit blei hun ikke det, hun bare svarte ikke. Hun veit vel uansett at jeg er litt menneskefobisk, hun er faktisk en av de mest oppriktig empatiske menneskene jeg har møtt. Og kanskje er det dét at alle Instapostene og artiklene jeg har lest fra folk som er kritiske til måten spesielt hvite folk har håndtert de siste dagenes nyheter fra USA på, egentlig snakker til noen andre enn meg, til de som faktisk bare poster et svart bilde som ei skinnhellig handling når de ellers aldri tar et standpunkt til rasisme, jeg er kanskje bare egoistisk som føler at alt handler om meg, men jeg har også lest ulike varianter av «hvis du føler deg truffet, er det kanskje en grunn til det.» Jeg støtter kampen, men akkurat dette føler jeg at ikke er min kamp, men at det burde være det, men at det ikke ville føltes riktig for meg å late som at jeg engasjerer meg mer enn jeg gjør, og hva er det jeg engang skriver så langt for, hele denne greia handler ikke om meg engang, det er jo hele poenget, dette er ikke enda ei jævla anledning for en hvit person til å snakke om åssen de føler om noe de ikke har peiling på. Jeg tenker jeg bare skal gi meg nå, jeg.

Oslo, 5. juni 2020:

Jeg har satt meg ned for å skrive, men jeg er litt lamma av frykten for å skrive. Jeg veit ikke, det er litt rart, jeg merker jeg får litt høyere puls av tanken på det, det er særlig det å komme i gang som er vanskelig, jeg kan ikke forklare det, men det er akkurat frykt det føles som, et aldri så lite forhøya nivå av adrenalin i kroppen. Det er derfor jeg skriver her isteden; jeg varmer på en måte opp. Ofte bruker jeg timevis på å bare bla i dokumenter og lese over ting jeg har skrevet tidligere før jeg faktisk kommer i gang med skrivinga. For jeg har ingen forventinger om å komme inn på tredjeåret i Tromsø, ikke nå som svarfristen har gått ut, jeg tar heller en positiv overraskelse om den skulle komme i løpet av sommeren enn å holde på et håpløst håp. Men fram til alt håp er ute – det er vel i august en gang – skal jeg prøve å holde skrivinga ved like på de prosjekta jeg har som ikke er Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som absolutt er det av prosjekta mine som er klarest til innsending til forlag. Jeg syns noen av novellene mine er ganske bra, og om jeg bare fullfører noen av dem som bare har begynnelser, er det faktisk litt lengde på det. Og dette med manus kan selvfølgelig ha med flaks å gjøre òg: kanskje liker ikke et forlag romanen min, men kanskje novellene vil falle mer i personlig smak hos den redaktøren som måtte finne på å lese det. Det er uansett aldri dumt å bygge seg opp et lager av tekst; jeg drømmer om ei framtid der jeg leverer at manus som blir antatt, og så kan prosjekta bare komme trillende ut på et bånd fordi råmaterialet allerede har vært på plass i flere år og bare trenger litt redaksjonell bearbeiding. En eller annen gang må jeg jo ta meg sammen og sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, men jeg vil nødig gjøre det prematurt; om det er en sjanse for at det kan jobbes fram til å bli enda klarere gjennom tredjeåret i Tromsø, venter jeg på den sjansen til jeg ikke kan vente lenger. 

Nå skal jeg samle de novellene som er ferdige – hva angår historien anyway – i et dokument og se hvor mange boksider jeg faktisk har.

Oslo, 6. juni 2020:

Det er så ekstremt vanskelig for meg å rydde. Jeg blir så lett overvelda. Jeg prøver å konsentrere meg om én ting av gangen, gjøre det så konkret som mulig, men bare noe så tilsynelatende enkelt som «rydde av spisebordet» blir vanskelig for meg å forstå. Jeg kan forstå oppgaver som «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», men «rydde av spisebordet» blir altfor vidt. Og hvis jeg først har begynt med oppgaver lignende «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», kan jeg fort bli så opphengt i det at jeg bare holder på med dét hele den avsatte ryddetida istedenfor å fokusere på helheten. Men det er vel kanskje derfor jeg har gitt meg sjøl såpass god tid på å få ting mer eller mindre i orden her òg; sånn at jeg KAN bruke altfor lang tid på detaljer, for når jeg har fått alle detaljene unna, hender det at det blir tydeligere for meg hva annet jeg kan gjøre. Jeg veit ikke helt. Jeg har i hvert fall vært ganske relentless i dag når det gjelder å skylle og vaske emballasje på badet, i all hovedsak gamle tannkremtuber, og det er kanskje ikke så verst bare det. Jeg har i hvert fall vært uendelig mye mer produktiv og effektiv i dag enn sist jeg prøvde å rydde, da som jeg bare var trist. Men jeg lever fortsatt litt på den rusen det var å se Lars igjen for et par dager siden. Dét, og at jeg har begynt å drikke energidrikker igjen. Haha. Det er jo ganske tåpelig, men saken er jo faktisk at jeg blir mer fokusert og gladere av å ha drukket en energidrikk enn å ikke ha gjort det. Sunt og billig er det jo ikke, men i det minste er det sunnere og billigere enn speed, og er det ikke alt i alt bedre å ha litt dårligere tenner enn å ha en dårlig psykisk helse? Jeg syns det, ass. Og jeg skreiv om igjen ei gammal novelle fra 2009 i går, en jobb jeg har utsatt lenge, for det er jo alltid mye gøyere å bare begynne på noe nytt enn å redigere noe gammalt, og jeg trur det jeg skreiv i går potensielt kan ha vært ganske bra. Men jeg husker et tips jeg fikk fra en bergensk forfatter som jeg ikke for the life of me kan huske navnet på, men han holdt foredrag for oss på Skrivebuatreff i 2007: det med å la en tekst ligge i kjøleskapet noen dager før man ser på den igjen, for det er mye enklere å forholde seg til noe man har skrevet ei lita stund etterpå, når skriverushet ikke er like ferskt. 

Oslo, 8. juni 2020:

Jeg skreiv ikke noe i denne dagboka i går fordi jeg mest av alt tenker på dette som en slags dårligere versjon av å skrive skjønnlitteratur, og jeg skreiv «ganske mye» skjønnlitteratur i går. Det vil si, jeg skreiv omtrent halvannen side, men jeg tenkte på skriving og var liksom i skrivemodus hele dagen, så det føltes som om jeg skreiv mye mer enn jeg gjorde. I dag hadde jeg ingen flere energidrikker igjen, og det merka jeg. Etter å ha vaska litt tafatt på badet følte jeg meg helt utslitt og lå i senga i et par – tre timer før jeg endelig tok meg sammen, stod opp og lagde middag. Jeg merker jeg syns det er slitsomt å skrive dette. Jeg har bestilt mat fra Kolonial som skal komme mellom seks og elleve på morran (!) i morra, fordi jeg har innsett at det er kanskje ikke er så sunt med energidrikker, men jeg trur det er sunnere enn å ligge store deler av dagen i senga uten å ta seg til noe som helst. Skal prøve å tvinge meg sjøl til å gjøre yoga nå, og så skal jeg dusje. Det har forresten vært lettere å sove de siste dagene, kanskje fordi jeg har gjort det til en slags tradisjon å høre på podcast før jeg legger meg. Det trenger ikke å være sovepodcast en gang, faktisk har jeg hatt generelt større effekt av å høre på Last Podcast On the Left enn Sleep With Me, for problemet er jo ikke egentlig at jeg ikke er sliten, men at hjernen min aldri klarer å slappe av. Det er fint å distraheres av true crime, aliens og konspirasjonsteorier – hvor kontraproduktivt det enn måtte høres ut.

Oslo, 9. juni 2020:

Jeg har nettopp skrevet ei novelle jeg blei skikkelig fornøyd med! Energidrikk er godt og bra. Og en ting jeg ikke tenkte på i går da jeg skreiv at det har blitt lettere å sove, er at nå bruker jeg Sedix og Lunixen igjen. De funker faktisk overraskende bra.

Oslo, 10. juni 2020:

Herregud, i dag har jeg vaska og ordna på kjøkkenet i flere timer. Og det føltes ganske bra å gjøre det! Og jaggu har jeg ikke drukket energidrikk i dag òg. Haha, dette føles så teit, men liker man ikke kaffe, så liker man ikke kaffe, og jeg trenger åpenbart koffein for å fungere i hverdagen i likhet med andre voksne mennesker. Nå må jeg bare passe meg for å ikke bli avhengig på den måten at det ikke har noen effekt lenger, men jeg bare trenger det for å ikke bli deprimert og tafatt. Men når jeg tenker meg om: jeg er kanskje der allerede. Har spist spinatsuppe som jeg lagde på frihånd, og den blei helt ærlig skikkelig god. Snakka leeeenge med Tarjei på Messenger i morges, det var koselig. Skal møte Mari og Martina til uka, det er meldt sol og varmt, jeg gleder meg. Nå skal jeg ta det med ro resten av kvelden, jeg har vært i aktivitet i hele dag, skal prøve å se en film å slappe av med.

Oslo, 25. juni 2020: 

Rørleggeren/spylebilen kommer på tirsdag, og til uka skal jeg også levere den gamle Macen på iHospital for å forhåpentligvis få redda filene. Jeg har gått til Holmlia og tilbake, har levert tilbake filmene på biblioteket, henta pakke på posten, kjøpt lysstoffrør og is. I morra skal Martina og jeg til Mari for å bade.

Er det lov å glede seg til uka der det er meldt overskya, regn og atten grader? Er det ikke litt ironisk at jeg sitter her og drømmer om LA, når jeg svetter i hjel i Oslo? Det er akkurat som at varmen forhindrer meg fra å tenke, til og med føle. Kanskje det er derfor islendingene er så sykt gode på musikk; i alle andre land er det for varmt halve, eller for den saks skyld hele, året til å skape noe med den nødvendige dybden. 

Jeg har lyst til å gå ut og prøve å lese igjen, men jeg ender som alltid sikkert opp med å bli mer frustrert enn glad av det på grunn av alle lydene. Jeg har tydeligvis en voldsom hang-up når det gjelder å lese utendørs om sommeren, akkurat som at det ikke er noe vits i å lese hvis jeg skal sitte inne.

Jeg hører på Says av Nils Frahm. Det er sånn musikk som gjør meg litt misunnelig på alle som opp gjennom tidene har hatt tålmodighet til å bli gode musikere. Jeg har flere ganger fått høre at jeg har et musikalsk talent, det er bare det at jeg ikke har ro i ræva nok til å bli god til å spille et instrument, eller for den saks skyld god med synth. Jeg trur jeg har innfunnet meg med at det er greit å være en litt under middelmådig musiker med et potensial til å bli ganske god, når jeg tross alt er en ganske, eller til og med veldig, god skribent.

Trettipunktersbloggutfordring #15: en rar/fin drøm du har hatt

Er det ikke egentlig en opplest og vedtatt sannhet at det er ekstremt kjedelig å høre om andres drømmer? 

Uansett.

Jeg trur ikke jeg husker så veldig mange drømmer jeg har hatt sånn på stående fot, men et lite ordsøk i dagboka mi viser at jeg har skrevet ned ikke så reint få av dem siden jeg begynte med dagbokprosjektet mitt for halvannet år siden. Så værsågod, her har dere et knippe drømmer jeg har hatt som tydeligvis gikk nok inn på meg til at jeg prioriterte å skrive dem ned:

2. juli 2020:

Jeg drømte mye rart i natt, om Vibeke og jeg som måtte kjøre gjennom en storm, stormer er et tildels gjentagende motiv i drømmene mine, og de ligner ikke på helt vanlige stormer vi har i Norge, de er nesten Jupiter-dimensjonerte, de ser ut som portaler til en annen verden, som noe fra Donnie Darko. På et eller annet tidspunkt i drømmen blei Vibeke til Bibs, som i denne drømmen var et år yngre enn meg og en venn jeg hadde gått på videregående med, som alltid hadde likt meg veldig godt, men som jeg ikke innså at jeg likte skikkelig godt før akkurat nå. Vi var veldig kosete med hverandre, og på et eller annet tidspunkt fikk jeg se en musikkvideo han hadde vært med i der han klina med Ardian, av en eller annen grunn. Hvorfor jeg plutselig drømmer om Bibs og Ardian aner jeg ikke. Jeg drømte også at bestemor hadde sendt inn noen gamle dikt på engelsk jeg hadde skrevet på videregående til Lierposten fordi hun syntes de var så bra, de var ganske seksuelle, og Lierposten hadde illustrert dikta mine med et bilde av Violet Chachki. Nei, jeg veit heller ikke.

5. juli 2020:

Drømte en rar drøm om at Robert gifta seg med Justine i natt, bare at det var ikke egentlig Robert, eller det var ham, men han så helt annerledes ut. Han var i størstedelen av drømmen asiatisk; først østasiatisk, deretter sørøstasiatisk, faktisk helt lik Raja ute av drag. På et tidspunkt var han også svart, da så han helt lik ut som Lakeith Stanfield (er det dét han heter, han skuespilleren fra Sorry to Bother You?). Justine var forsåvidt ikke Justine heller, jeg trur hun i drømmen bare var ei random dame som hadde lånt utseendet til Justine; jeg leste en gang at hjernen vår er ute av stand til å finne opp nye ansikter, så når man drømmer om tilfeldige folk, får de utseendet til noen man har sett før, noen man kjenner eller noen man kanskje bare har gått forbi på gata. 

13. juli 2020:

Jeg hadde et slags mareritt om Pennywise fra It, før drømmen etter hvert gikk over til å handle om et slags postapokalyptisk samfunn som jeg tross alt likte ganske godt å være i.

15. juli 2020:

Jeg drømte forøvrig i natt at vi spilte dette brettspillet Mari snakka om i går, og at jeg hadde dritvanskelig for å skjønne reglene. 

17. juli 2020:

Jeg har fått sove greit de siste dagene, men jeg har sovet lett og drømt masse freaky greier. Merker at jeg ofte er trøtt gjennom dagen fordi jeg ikke sover spesielt djupt når jeg først sover. Jeg føler jeg skriver masse om hva jeg drømmer her for tida, men sannheten er jo den at jeg har drømt spesielt mye i det siste – sikkert, som sagt, fordi jeg sover så lett for tida. Jeg drømte blant annet at Mari og Jostein passa en tiger og en ozelot for noen de kjente, altså noen som hadde en tiger og en ozelot som kjæledyr, og ozeloten var grei, men jeg klarte aldri å ikke være nervøs i nærheten av tigeren, til tross for at alle prøvde å overbevise meg om at den var helt tam og kjempesnill. Drømte om ungdomsskolereunion, og at alle av en eller annen grunn hadde med gaver til hverandre, bortsett fra at ingen egentlig hadde med noen gaver til meg, og drømte at Robert plutselig hadde tatt mange nye tatoveringer, sånn at begge armene hans var dekt, og at han hadde grodd helskjegg. En av tatoveringene hans var en drømmefanger.

26. juli 2020:

I natt drømte jeg blant annet at Michael kom inn på tredjeåret i Tromsø og at jeg var sykt sjalu på ham. Jeg sneik meg med på samlingene til tross for at jeg ikke kom inn, og ingen sa noe på at jeg var der.

11. september 2020:

Jeg sov ekstremt dårlig i natt. Det føles litt som at jeg ikke sov i det hele tatt, men jeg veit at jeg gjorde det, for jeg dreiv og drømte at jeg ikke fikk sove og at jeg ringte pappa og Vibeke og sa at jeg hadde blitt sjuk og at jeg ikke kom likevel. 

14. september 2020:

Jeg trur jeg drømte om TR/ST-konserten som skal være i juni i natt. Jeg trur ikke det var en spesielt behagelig drøm. 

15. september 2020:

Jeg drømte forholdsvis vilt i natt òg, noe med at hele familien min jobba på et hotell der mamma gjorde jeg husker ikke hva, pappa var vaktmester, Vibeke jobba i resepsjonen, og jeg tjente til livets opphold ved å beføle eldre menn, av alle ting. Så drepte pappa noen vakter og stjal en bil som hele familien satt i for å få oss vekk fra hotellet, men han kræsja bilen og alle blei arrestert. I avhøret husker jeg at jeg tenkte at jeg måtte fortelle sannheten, jeg kom ikke til å ljuge bare for å skåne pappa, og jeg var helt med på å vitne mot ham i rettssaken om det skulle komme til det. 

22. september 2020:

I natt drømte jeg at jeg fikk tilbakemelding på manuset mitt igjen, bare at i denne drømmen var tilbakemeldinga heller dårlig. Jeg fikk tilsendt et skjema Øyvind hadde lagd der han hadde gitt terningkast til de forskjellige aspektene ved romanen min. Jeg drømte også at han hadde sendt meg masse meldinger med en shitload emojis. 

29. oktober 2020:

I natt drømte jeg at jeg fikk tilbakemelding av Øyvind, men i drømmen var romanen min en visuell opplevelse kanskje enda mer enn litteratur, og jeg hadde lagt inn noen visuelle detaljer som virka som en homage til klassiske western-filmer, noe Øyvind satte pris på, blant annet et hus – trur jeg?! – og en bil som var plassert med noen meters mellomrom mange meter over bakken på påler. Go figure.

20. desember 2020:

I natt trur jeg at jeg drømte om sex og om å være på TR/ST-konsert. Ikke i samme drøm, da. Trur jeg.

6. februar 2021:

Natt til i dag var min første natt der jeg sov dårlig til tross for sovepiller, men det var en annen måte å sove dårlig på enn ellers. Jeg merka at jeg holdt på å sovne etter podcastepisoden, som er sånn det har pleid å være siden jeg begynte å bruke dem, men jeg dreiv og drømte at det klødde på kroppen, så jeg begynte å klø i virkeligheten, bare for å oppdage at det ikke egentlig klødde, det at det klødde var bare en drøm, men bevegelsen gjorde at jeg våkna til igjen. Sånn holdt jeg det gående ganske lenge.

11. februar 2021:

Sovepillene mine fortsetter å funke bra, men de gir meg noen temmelig cray-cray drømmer – det er ikke nødvendigvis negativt, altså. Jeg har også fått en tendens til å drømme om folk og ting jeg på en eller annen måte har hatt noe med å gjøre den dagen. I går kveld så jeg Dog Day Afternoon, som faktisk overraska meg positivt, for jeg syns faktisk det er vanskelig å se eldre filmer uten å dømme dem etter dagens standarder, som jeg jo veit er urettferdig, men jeg er ganske enkelt ikke i stand til å se filmer med de samme forutsetningene som man hadde da de faktisk kom, MEN! Dog Day Afternoon er en sånn film som faktisk har holdt seg, og som er oppriktig bra og føles fresh også i dag. Som regel er min største issue med eldre filmer at skuespillet er annerledes enn hva vi er vant med i dag, men både skuespillet og manuset oppleves relevant, som om det likeså godt kunne være dagsaktuelt. ANYWAY, I DIGRESS. Poenget mitt er at Al Pacino var i drømmen min i natt, jeg husker ikke helt hva den handla om utover det, jeg trur kanskje det var jeg som var Al Pacino i drømmen, men jeg husker at jeg hadde det gøy mens jeg drømte.

12. februar 2021:

Nattas cray-cray sovemedisininduserte drøm (eller egentlig morgenens, for jeg våkna før sju i dag og lå våken til rundt halv ni, og det var da jeg drømte dette): jeg var en astronaut på en forskningsferd til Jupiter, og det burde jo i teorien vært en kul drøm, men den var faktisk ganske ubehagelig, for tyngdekrafta til Jupiter var så sterk at den nesten dro oss inn til seg som et svart hull. For å finne ut om planeten faktisk hadde en hard kjerne innerst inne meldte en av de andre astronautene seg frivillig til å dra ned til planeten i et sånt bittelite skip som satt fast på hovedskipet som de alltid har i sci-fi-filmer, og hun sa hun skulle prøve å komme seg tilbake igjen etter å ha kommet seg ned, men mens hun var der nede blant de sinnssyke stormene fant hun ut at tyngdekrafta var så sterk at ikke engang radiosignalene hun sendte ut klarte å unnslippe og nå oss andre på hovedskipet, og hun kom seg hvert fall ikke løs fra tyngdekrafta sjøl, så vi måtte bare etterlate henne. Det var faktisk skikkelig ille. Og for å gjøre det verre, hadde jeg rett etterpå en ny kanindrøm. Jeg trur ikke jeg nevnt kanindrømmene mine her før, men det er altså en type gjentagende drøm jeg har med ujevne mellomrom om at kaninene Vibeke og jeg hadde da vi var yngre aldri døde, at de fortsatt er i live der borte i kaninhuset, vi har bare glemt dem bort. For bare å gjenoppdage dem, og finne ut at de er i elendig forfatning etter å ha vært etterlatt til seg sjøl i alle disse åra. Jeg husker jeg til og med tenkte noe sånt som «nei, ikke denne drømmen igjen!» i drømmen.

2. mai 2021:

(...) da jeg sovna igjen etterpå drømte jeg at jeg dreiv og stalka Tor Espen, han bodde i en viktoriansk mansion og så ut som en rik amerikaner på slutten av attenhundretallet, jeg stalka ham igjen og igjen, jeg trur jeg dreiv og brøyt meg inn i huset hans eller noe sånt, og etter hvert begynte jeg å stalke ham for å beklage at jeg stalka ham, igjen og igjen, det var så nedverdigende, jeg blei jo tatt på fersken hver gang, og han var liksom overbærende og oppgitt og lei, men jeg klarte ikke å stoppe. 

22. juni 2021:

I dag tidlig våkna jeg i kjent stil i fem-tida, gikk på do, fikk sove igjen, men drømte hektiske drømmer om at naboene kom og klaga på meg over at jeg hadde klaga over at de bråker på sosiale medier, jeg drømte at de ringte på døra og leste opp innlegg fra bloggen min der jeg hadde skrevet at de bråka, de sa at dette var mobbing og trakassering fra min side, og passende nok våkna jeg igjen i sju-tida av at bråket var løs igjen. 

16. august 2021:

Jeg husker jeg hadde en rar ubehagelig drøm der jeg hadde posta bilde på Instagram av ei linsesuppe eller noe som jeg hadde spist, der jeg hadde skrevet en tekst om hvis noen for ti år siden hadde sagt til meg at jeg kom til å bli en sånn person som likte sunn mat, hadde jeg nok ikke trudd på dem (eller noe sånt), og så fikk jeg fire DMs der folk blei støtt av formuleringa mi og syntes det virka som at jeg påstod at eldre generasjoner hadde dårligere kosthold enn min generasjon. 

Apropos dagbok

Dere. Da jeg skreiv om dagbokprosjektet mitt for litt siden, tenkte jeg med gru tilbake på forrige gang jeg skreiv dagbok. Eller, som jeg faktisk skreiv i dagboka mi i mai, og jeg som jeg delte i blogginnlegget: "Jeg veit bare at jeg skjemmes over å lese tidligere dagbøker jeg har prøvd å skrive, fordi det er så tydelig at jeg har hatt et innvendig håp om at noen skal finne dem når jeg er død og berømt og bli veldig imponert over livet mitt. Jeg har virkelig prøvd å skvise mitt innholdsløse liv for dét det er verdt. Prøvd å få mine patetiske fyllekuler til å virke farlige og grenseoverskridende."

Veit dere hva jeg gjorde nå? Jeg rota fram min forrige dagbok. Som jeg tross alt holdt gående mye lenger enn det jeg huska; jeg begynte den 24. mars 2011, og siste gang jeg skreiv i den var 27. desember 2011. Jeg har fylt ut nesten hele boka.

Noe av grunnen til at jeg slutta å skrive i den, var det at jeg blei så innmari sliten av å skrive for hånd. Til tross for at håndskrifta mi er relativt slurvete, klarer jeg likevel ikke å skrive like fort som jeg klarer å tenke. Jeg klarer hvert fall nesten å skrive like fort som jeg klarer å tenke på dataen, og trenger ikke å gi meg før jeg føler meg ferdig fordi jeg er sliten i handa. En annen grunn er at jeg i november 2011 blei sammen med Jørgen, og en gang tidlig i forholdet vårt spurte han om han kunne lese dagboka mi. Jeg frika litt ut, og etter det klarte jeg liksom ikke å skrive i den igjen uten å ha en sånn murrende frykt for at noen skulle (smug)lese den.

2011 var et ganske turbulent år for meg, og jeg lurer på om det også er noe av grunnen til at jeg har prøvd å glemme at denne dagboka fins. Jeg fullførte siste semester i Bø, jeg møtte og blei sammen med Jørgen, jeg flytta til Oslo. Min psykiske helse var veldig ustabil, og jeg var temmelig impulsiv.

Jeg har lyst til å dele noen korte utdrag med dere. Veldig mye av det jeg har skrevet i denne boka utleverer andre, og jeg trur egentlig ikke det er noe vits i å bytte ut navna engang, for det vil være altfor lett å finne ut av hvem de er, om man ikke allerede veit det. Alle følelsene mine på den tida var sterkere knytta til andre mennesker, jeg er sånn sett mer selvstendig nå. Jeg har med andre ord vært nødt til å redigere bort ganske mye.



6. mai 2011:

Jeg vil bare ligge på senga og lese Stig Sæterbakken resten av livet.



25. mai 2011:

Endelig har jeg penn igjen.
   Jeg stod på eksamen. Hurra for meg.
   Jeg kom ikke inn i Lillehammer. Synd for meg.
   Jeg var på intervju hos Westerdals i dag. Følte det gikk greit, men de har en veldig annerledes innstilling til dette her med skriving enn for eksempel Bø. Veldig markedsretta og samfunnsorientert, og de mener at det ikke hjelper så mye å ha et godt språk hvis ikke ideen er god. Jeg har jo aldri noen gode ideer når jeg skriver. Veit ikke om jeg faktisk kommer til å si ja hvis jeg kommer inn. Jeg er jo en kunstner. Men bohemkollektiv i Oslo blir det uansett, med Linda, Unnveig, Eirin og Vibeke, trur jeg.
   Ellers møtte jeg mot all formodning Trine som jeg gikk på Skiringssal med helt tilfeldig i dag. Hun skulle møte Henrik. Så jeg blei med, og så loka vi rundt og var på kafé og litt sånn.
   Jeg veit ikke, det var jo koselig. Det var jo det, herregud. Men jeg snakka en del om Bø og om folka i klassen min. Savna dem til og med. Hadde aldri trudd at det skulle skje sammen med Skiringsfolk. Utrolig rar følelse, og jeg trur det var lett å merke. Trine mente at jeg lett knytta meg til nye steder. Og i lys av Westerdals-intervjuet, og den utrolig ensomme følelsen jeg fikk av å være der, har jeg ikke lyst til å begynne der, egentlig. Det var ingen av de jeg så der som jeg i væffal følte at jeg bonda med sånn umiddelbart. Og jeg har lyst til at Bø skal vare bare litt til. Eller om ikke Bø, så i væffal folka. Nå flytter jeg jo sannsynligvis og forhåpentligvis sammen med en del av dem til høsten, men jeg vil ikke bytte ut dem med noen andre i den kommende skolehverdagen. Ikke at jeg har møtt alle, men likevel. Og hvis jeg bare jobber og skriver, så blir det på en måte å tviholde på det bare bittelitt lenger.
   Jeg veit ikke.
   Hadde igrunn vært veldig praktisk om jeg ikke kom inn på Westerdals. Ingen avgjørelser, liksom. Bohem, fri som faen.



21. juni 2011:

Det er bare så utrolig mange ting jeg ikke får til. Ting så godt som alle andre tar som en selvfølge, har jeg store problemer med. Etter å ha sovet noen timer, skal jeg først sette meg på riktig fly til Budapest, og så skal jeg finne fram fra flyplassen til hostellet vi skal bo på, aleine. Jeg har bedt Signe møte meg på flyplassen, men jeg trur egentlig ikke noen helt forstår hvor usannsynlig dysfunksjonell jeg egentlig er. Bare da jeg bodde i Bø og, de dagene jeg ikke skulle noe. Jeg fikk jo ikke alltid til å reise meg fra senga for å lage mat. Jeg kan heller aldri se for meg at jeg kan klare å beholde en jobb fra høsten av, hvis jeg i det hele tatt får til å søke. For jeg utsetter ting til det ekstreme. I steden for å gjøre noe, går jeg enten fram og tilbake i et rom eller ligger stille i senga mi. (…) Jeg, for eksempel, har jo en tendens til å la problema vokse og vokse, helt ut av proporsjoner, til det er mye mye verre for meg sjøl enn hva de hadde vært hvis jeg hadde tatt tak i dem med én gang. (…) Og jeg trur en del av problemet, er at jeg vil jo være normal. Jeg vil kunne fungere som et oppegående menneske, så jeg tar på meg ansvar likevel, for å prøve igjen, for kanskje jeg klarer meg denne gangen, og for å holde fasaden, men jeg gjør det jo egentlig bare verre for meg sjøl. Og deler av meg gruer meg til å bo i kollektiv fra høsten av, for jeg veit ikke hvor godt jeg egentlig funker med andre. Det eneste jeg veit, er at jeg ikke funker aleine. 



5. juli 2011:

Sånn er greia nå: jeg har ikke noe sted å bo. For å få et sted å bo, må jeg ha penger. For å få penger, må jeg ha jobb. For å få en jobb, må jeg bo i Oslo a.k.a. få et sted å bo. En jævla ond sirkel, med andre ord. Jeg får sikkert ikke engang lån fordi jeg ikke har jobb, men skal prøve i morra. Er uansett gørrsikker på at jeg ikke kommer til å få, eller i det minste beholde, en jobb uansett. Det å være voksen er liksom ikke tilrettelagt for sånne fuck-ups som meg. På alle jobb-beskrivelser er egenskaper som "utadvendt" og "initiativrik" lista opp, og det er ting jeg ikke får til å fake litt engang. Jeg trur faktisk ingen skjønner hvor helt utrolig ute av stand jeg er til å ta vare på meg sjøl.
(…)



19. juli 2011:

Jeg har innsett at man kan bare skrive om det samme dritet et visst antall ganger før man føler seg tom.



5. september 2011:

Jeg slites så ofte mellom mitt intense og på grensa til ødeleggende ønske om å ikke ville såre noen og virkelig ikke ville ha kontakt med noen. (…) Hele date-konseptet er ei greie jeg virkelig aldri har forstått. Det sies jo at det er for å bli bedre kjent med en person, og jeg kan jo i og for seg fatte det praktiske ved det hele, men åssen det liksom skal la seg gjennomføre… altså, det er helt fint å møte noen tilfeldig eller via venner noen ganger og så møtes igjen ved ei seinere anledning (men da helst ikke kalle det en date), men jeg takler bare ikke å bli kjent med noen på den måten. Hvis jeg skal bli kjent med noen, skal det være fordi det er naturlig, ikke fordi vi har blitt enige om det. Kan aldri se for meg at et vennskap eller forhold eller whatever ville vært noe annet enn kunstig hvis dét var premissene. Og jeg skjønner jo at når man er ferdig med å bytte skoler og klasser og sånn, så er det sikkert kanskje vanskelig å bli kjent med noen med mindre det er ved en avtale, men jeg bare syns det blir altfor… ja, nettopp kunstig. Og dette er jo folk som overhodet ikke kjenner meg, så jeg forstår ikke hvilket grunnlag de dermed VIL bli bedre kjent med meg på. Hadde de visst åssen jeg er, hadde de sikkert blitt vettaskremt. Eller i det minste forstått såpass at jeg aldri vil være i stand til å gå på date. Kanskje jeg en dag vil kunne klare å være i et forhold, hvis det er med et menneske jeg stoler på og er forelska i, men det skal ikke skje på grunn av en date. Syns å bli bedt på date i det hele tatt er usjarmerende. Det er en såpass stor del av min personlighet at jeg vil i det minste være på det samme awkwarde planet som en eventuell utkåret. (…)

Utdrag fra dagbok

Det er kanskje litt ironisk at jeg i forrige innlegg snakka om hvor befriende det er at ingen skal lese det jeg skriver i dagboka mi, og så, i dag, deler jeg fra dagboka mi…? Men likevel, dere, jeg skriver på en annen måte i dagboka enn på bloggen, det er kanskje overraskende nok mer hverdagspjatt, fordi jeg tenker litt at ingen er vel interesserte i å vite om åssen det går med de tette røra på kjøkkenet mitt, for eksempel, så det er ikke noe vits i å blogge om det, men så er det likevel en ting som påvirker meg en hel del på en daglig basis, så… jeg veit ikke. Men jeg liker det rommet som har oppstått i dagboknotatene mine. Jeg var litt redd for at dagbokskriving skulle føre til at jeg skulle forsømme bloggen, men de utfyller så forskjellige funksjoner at det ikke virker som noe nært forestående problem.

Jeg har utelatt og redigert bort det mest personlige og private fra disse notatene, det samme har jeg gjort med de kjedeligste passasjene. Jeg skal ikke påstå at disse skribleriene har noen som helst allmenninteresse, men man veit aldri.



Oslo, 23. mai 2020:

Jeg har bestemt meg for å skrive dagbok. Dette er ikke første gangen jeg bestemmer meg for å skrive dagbok. Forskjellen denne gangen er at jeg skal skrive den digitalt. Uansett hvor mye jeg prøver å lure meg sjøl, vil jeg alltid foretrekke digitalt framfor analogt på generell basis. Jeg vil gjerne at det skal være motsatt, men jeg liker hvor praktisk og bekvemt det er, og det er vel ingen synd å like noe fordi det er praktisk og bekvemt.

Det jeg skriver trenger ikke å være bra. Det trenger ikke å være interessant. Det trenger ikke å fenge noen som helst, inkludert meg sjøl, men jeg trur det er bra for meg å prøve å skrive hver dag. 

Det trenger ikke å handle om noe.

I dag er det lørdag, og jeg mangler internett i leiligheten min. Tenkte jeg skulle vente til i morra med å spørre huseierne om de kan restarte ruteren. Kanskje det manglende internettet er på grunn av jordfeilen jeg fikk mail om for noen dager siden. Visstnok kan det ha en innvirkning på signaler og sånt, jeg veit ikke, jeg kan veldig lite om akkurat dette, merker jeg. Jeg må rydde og vaske innen elektrikeren kommer på kontroll, det er utrolig flaut om han ser åssen jeg lever. Men å rydde og vaske er det kjedeligste, og vanskeligste, jeg veit om, særlig uten internett. Jeg har i det minste lyst til å høre på Spotify mens jeg gjør det kjedeligste og vanskeligste jeg veit om. Jeg har jo mp3-spilleren min, men jeg er litt lei av å høre de samme albuma igjen og igjen. 

Internett har vært borte siden torsdag, trur jeg. Det er litt tragisk hvor avhengig jeg har blitt av det. På den annen side: hadde jeg hatt internett, hadde jeg sannsynligvis ikke skrevet ei novelle i dag. Novella jeg skreiv i dag er det første jeg har skrevet siden januar, og det meste jeg har skrevet siden jeg veit ikke når, sikkert i fjor sommer. Jeg trur jeg blei ganske fornøyd med den, men jeg klarer ikke å skjønne om den er bra eller ikke før noen utenforstående som jeg stoler på talentet til har sagt noe om den. Jeg posta den i tilbakemeldingsgruppa jeg er medlem av på Facebook, men jeg tviler på at jeg får noen respons. Folk er veldig glade i å få respons, men ikke så veldig glade i å gi respons, ikke bare på tekst, men generelt i livet, jeg er jo sånn sjøl òg. Alt som angår meg er så utrolig viktig for meg, i motsetning til alt som angår andre.

Jeg prøver å tenke på åssen jeg kan framstille meg sjøl så filterløst og ekte som mulig i denne dagboka, en gedigen sjølmotsigelse. Sannheten er at jeg ikke aner åssen jeg egentlig er. Jeg har ikke peiling på åssen jeg er «meg sjøl», har ikke peiling på hvilke deler av meg som er «ekte» og hvilke deler som da nødvendigvis må være «falske». Jeg er jo så mye. Jeg er så fragmentert. Jeg veit bare at jeg skjemmes over å lese tidligere dagbøker jeg har prøvd å skrive, fordi det er så tydelig at jeg har hatt et innvendig håp om at noen skal finne dem når jeg er død og berømt og bli veldig imponert over livet mitt. Jeg har virkelig prøvd å skvise mitt innholdsløse liv for dét det er verdt. Prøvd å få mine patetiske fyllekuler til å virke farlige og grenseoverskridende. 

Jeg håper internett er tilbake i morra. Jeg trenger å se RuPaul’s Drag Race Reunited. 

Jeg vurderer å legge meg. Jeg sovna i seks-tida i morges, våkna igjen klokka ti, sovna igjen, våkna igjen klokka tolv, stod opp. Jeg har sovet vanvittig dårlig helt siden jeg blei permittert fra jobben. Uansett hvor tidlig jeg våkner om morgenen, og hvor trøtt jeg er utover dagen, sovner jeg nesten aldri før på morgenkvisten. Jeg snur ikke døgnet engang, våkner bare uansett en gang mellom ti og tolv.

Uten internett er det ikke så mye å finne på. Jeg kan lese – jeg leser Echo Mountain av Anna Kleiva nå og liker den – men jeg er jo så trøtt. Jeg kan spille, men jeg er på et frustrerende sted i Tomb Raider 2, det samme frustrerende stedet jeg var på sist jeg prøvde det spillet for noen år siden, og det frister ikke. Jeg føler etter å ha skrevet ei novelle på ni sider at jeg har skrevet meg ferdig for dagen.

Eller hva er det jeg sier. Hva er det jeg sitter her og gjør nå. Dette er allerede så utrolig mye lenger enn de to – tre avsnitta jeg hadde regna med å få skrevet. Fortsetter jeg sånn, er det jo ikke noe igjen å skrive om i morra. Det er jo ikke så mye som skjer fra dag til dag, mener jeg. 

Jeg kan legge meg nå og høre en podcast-episode før jeg sovner. Jeg liker å sovne til lyden av vennene mine som snakker, bortsett fra at de er ikke vennene mine, de er tre amerikanere jeg aldri har møtt, som jeg sikkert aldri kommer til å møte, som ikke aner hvem jeg er, og likevel kjenner jeg dem så godt. Jeg føler at livet mitt er fullt av venner som ikke aner hvem jeg er. 

Jeg må huske å skru av varmekablene før jeg legger meg. Termostaten driver og klikker av og på, med et veldig høyt klikk, og det driver meg fra vettet. Det er den samme grunnen til at jeg ikke orker å ha klokker hengende rundt hvor enn jeg er, tikkinga får meg til å gå på veggen, jeg klarer ikke å fokusere på noe annet enn tikkinga når den er der. 

Det høyre øyet mitt svir. Jeg har tilbrakt store deler av dagen foran en skjerm i dag. Og jeg er allergisk mot alt som fins av pollen om dagen.

Hvis jeg går og legger meg nå, er sjansen stor for at jeg fortsetter å tenke i dagbokform også etter at jeg har lagt meg. Sjansen er stor for at jeg får lyst til å gå og finne dataen igjen og ralle i vei enda litt til, fordi tenk om noe jeg tenker viser seg å være veldig viktig. Det er bedre å ha for mange notater enn for få, er det ikke. Men sannsynligvis er det meste av det jeg skriver ekstremt lite interessant. Jeg bør bare sette på en podcast-episode for å overdøve de veldig lite spennende tankene mine.

Men jeg må spare litt til i morra.

Jeg skal legge meg nå. Skru av varmekablene. Drikke opp brusen, sette moussakaen inn i kjøleskapet. Vente en halvtime etter at jeg har drukket opp brusen før jeg pusser tenner. Så vaske ansiktet. Så høre podcast. Så håper jeg å få sove, men empirien fra de siste månedene tilsier at uansett hvor trøtt jeg er, kommer jeg ikke til å få sove før i morra tidlig.


Nå skal jeg gå og sjekke om moussakaen er kald nok til å settes inn i kjøleskapet.

Oslo, 24. mai 2020:

Dette med å skrive dagbok hver dag. Jeg trur det har noe for seg, litt som at toppidrettsutøvere trener litt hver dag, ikke like hardt som når de girer seg opp før et mesterskap, men det er viktig å holde musklene ved like. Jeg må holde skrivemusklene ved like. 

Dette kan gå én av to veier. Jeg slutter etter dager eller uker, eller jeg sitter her fremdeles om ti år og snakker forhåpentligvis om noe annet enn at jeg mangler internett i leiligheten og at jeg ikke får sove. Jeg klarer ikke å komme inn i noen ordentlig yoga-rutine, for eksempel, men så er det andre prosjekter jeg har satt meg fore som jeg holder gående den dag i dag, mange år etter at jeg begynte. 

Det ene er at jeg blei vegetarianer da jeg var tretten, eller strengt tatt pesketarianer. Foreldra mine pleide å spørre meg når jeg skulle begynne å spise kjøtt igjen, jeg trakk på skuldrene. Jeg har ikke spist kjøtt siden. Tvert imot har jeg siden den tida kutta ut fisk i tillegg. 

Det andre er da jeg begynte å blogge i 2007. Jeg hadde vel ingen ambisjoner utover at «dette var gøy, dette prøver vi», men siden 2007 har jeg blogga minst én gang i måneden, som regel mye oftere, selv om det ikke er så mange som leser bloggen min.

Det tredje er skrivinga mi, men det blir noe litt annet igjen. Det føles ekstremt kleint å si det, men skriving er så utrolig naturlig for meg. Det er ikke en sånn ting jeg bestemte meg for å teste ut en gang, jeg har alltid gjort det, også før jeg faktisk kunne håndverket. Før jeg hadde lært å skrive tegna jeg bilder som jeg stifta sammen til noe som kunne ligne på bøker og fortalte historiene til mamma og pappa mens jeg bladde. Jeg har aldri slutta å skrive, aldri helt, det er fullstendig utenkelig å se for seg ei framtid der jeg ikke skriver. De gangene det er lenge siden jeg har skrevet noe, har jeg det ikke godt med meg sjøl. Jeg trur det var derfor jeg fikk en sånn rush av energi i går kveld, etter å ha skrevet ei novelle og bestemt meg for å begynne på dette dagbokprosjektet. Jeg trudde nesten jeg skulle stupe inn i en sånn virvelvind som jeg befant meg i for et års tid pluss siden. Jeg veit ikke helt hva som skjedde med meg da, men jeg hadde et voldsomt energioverskudd, jeg skreiv masse, sov lite, men i motsetning til nå var jeg heller ikke trøtt, klarte ikke å se en film eller en TV-serie fordi jeg bare ikke hadde ro i ræva, jeg måtte hele tida være på farta, var sykt rastløs. Det gikk over, nå er jeg mitt vanlige tiltaksløse jeg igjen. Men jeg merka det i går, at det er i meg. Det er nesten så jeg fysisk kan kjenne tannhjul i hjernen min som kverner når jeg holder på sånn. Det gjorde selvfølgelig at jeg, som forutsett, ikke fikk sove før på morgenkvisten i dag tidlig, enda så trøtt jeg var. Trur klokka var rundt fire eller fem da jeg sovna. Jeg håper jeg får sove bedre i kveld, men jeg må innrømme at jeg tok meg en liten blund – et ord jeg av ukjente grunner aldri har likt, forresten, men det fins vel ikke noe annet ord for det – før jeg begynte å lage middag i dag. Jeg prøver å unngå å sove på dagtid fordi jeg veit det ikke er bra for døgnrytmen, men jeg sov ikke lenge, og jeg sov ikke djupt. Uansett virker det ikke som om det har noe særlig å si fra eller til likevel, jeg sover tilsynelatende like dårlig uavhengig av dagsoving, koffein, trening eller what have you. Og apropos det: jeg bestilte meg nytt påfyll av Sedix og Lunixen på internett i stad – jeg har internett igjen! Huseierne kom hjem i går kveld og restarta tydeligvis ruteren! – jeg veit ikke om de egentlig hjelper, men jeg trur jeg sover bittelitt dårligere nå etter at jeg gikk tom. Plaseboeffekt er uansett bedre enn ingen effekt.

Sykt deilig å ha internett igjen.

Det er fortsatt ting i hodet mitt jeg ennå ikke har tatt stilling til om jeg bør skrive i denne dagboka eller ikke. Dette er jo i utgangspunktet ikke ment for lesing av noen, kanskje ikke meg sjøl engang, bare mitt lille forsøk på en slags daglig skrivemessig mindfullness, men det er faktisk ting ved meg sjøl som jeg skammer meg så djupt over at jeg ikke engang har lyst til å skrive orda rett ut. Jeg veit jo at det er sant, men å skrive orda virker fortsatt vanskelig. Men det betyr ikke at jeg skal ljuge til meg sjøl. Det har jeg gjort tidligere, og det er ikke bra for meg.

Jeg har ikke skrevet noe i dag, men det er greit. Jeg skriver jo strengt tatt nå, men «skriving» er ikke skriving, det er helt spesifikk skjønnlitterær skriving, akkurat som at «drikking» er ikke drikking, men konsum av alkohol. Jeg har en følelse av å ha gjort mye, men når jeg tenker meg om, har jeg gjort ganske lite. Jeg har spist frokost, vaska opp – røra på kjøkkenet er tette, men jeg er ennå ikke mentalt klar for å ha en rørlegger her – (og nå må jeg bryte inn i denne setningen med en parentes for å gjøre disse notatene oppmerksomme på at det i dette øyeblikk er et helt nydelig oransj like-før-sola-går-ned-lys ute) bakt paideig, begynt på et blogginnlegg, tatt den tidligere nevnte blunden, og jeg hater å måtte skrive det ordet, lagd resten av paien, spist cirka en tredjedel av paien, og her er jeg nå. Tenk at disse få, små tinga har tatt, hva blir det, ni timer eller deromkring? Vanvittig. 

Planen for kvelden er å kanskje se en film. I morra skal jeg dusje og gå en tur til Mortensrud via skogen for å dra på polet.

Jeg håper jeg får sove greit.

Oslo, 25. mai 2020:

Herregud, så sliten det er mulig å bli av å gå en liten tur fra Hauketo til Mortensrud og tilbake igjen. Da jeg kom inn døra igjen for et par timer siden trudde jeg at det bare var en sånn nettopp-kommet-opp-den-lange-bakken-hjem-sliten, at det ville bli bra igjen av å legge meg på sofaen og lese litt, men neida, her sitter jeg etter å ha spist – spiste to paistykker og blei usannsynlig mett – og orker knapt å tenke. Føler meg fullstendig utslitt fortsatt. Jeg trudde det å gå en liten tur liksom skulle gi energi og greier og greier. Håpet er i det minste å få sove ordentlig i kveld; det er i hvert fall Mari sin teori at grunnen til at jeg nesten ikke har sovet siden mars, er at jeg gjør for lite, at jeg ikke blir sliten nok i løpet av en vanlig dag som ikke består av så mye fysisk aktivitet nå som jeg ikke har en jobb å slite meg ut på lenger. Det forklarer jo egentlig ikke hvorfor det er så lett for meg å få sove på dagtid, men tilsynelatende umulig å få sove om natta, men likevel. Jeg veit ikke hvor optimistisk jeg tør å være dog (som er et ord jeg aldri hadde sett for meg at jeg kom til å bruke i en setning, men here we are), for hver eneste kveld trur jeg jo at jeg skal komme til å få sove, jeg er jo så trøtt. Ta gårsdagen, for eksempel: jeg sovna i fire-tida i morges, akkurat som jeg alltid gjør. Det er jo ingen grunn til at det skal være annerledes i dag. Jeg har prøvd å trappe ned på energidrikk-konsumet mitt, men det eneste som er annerledes når jeg drikker en energidrikk en dag kontra når jeg ikke gjør det, er at jeg ikke er trøtt gjennom hele dagen. Jeg sovner til like ukristelige tider uansett. 

Jeg fikk et akutt behov for å se Det hvite båndet da jeg spiste middag i stad, men jeg klarte ikke å finne den i DVD-samlinga mi. Jeg aner ikke om jeg noen gang har hatt den på DVD in the first place, men jeg hadde et håp om at jeg hadde den. Kan være jeg ikke har leita godt nok, bare. DVD-samlinga mi er, i likhet med leiligheten forøvrig, et eneste rot for tida. Jeg sier til meg sjøl at en dag skal jeg ta meg sammen og sette dem pent inn i bokhyllene i et system, men det er rart med det, jeg har liksom aldri lyst. Jeg fant But I’m a Cheerleader og vurderte å se den isteden, men den slo meg som litt for slitsom for den utslitte hjernen min akkurat nå. Jeg veit ikke hva det sier om meg som person: at jeg kan tenke meg å slappe av med Det hvite båndet, mens But I’m a Cheerleader er for mye forlangt.

Så hva skal jeg gjøre nå? Det er faktisk for tidlig å legge seg, klokka er bare snart halv åtte, men jeg veit ikke om jeg orker å gjøre så mye annet. Kanskje det må bli But I’m a Cheerleader likevel. Mens jeg drikker den sikkert deilig kalde Alohaen som jeg la i fryseren før jeg begynte å spise. Og hvis jeg er like trøtt når filmen er ferdig, kan jeg tillate meg sjøl å gå og legge meg, kanskje høre en podcast-episode først. Så blir det spennende å se om jeg sovner eller ikke.

Det fine med å ha begynt med dette dagbokgreiene: jeg føler et visst press om å gjennomføre planene jeg har satt meg fore. For hva skulle vel disse notatene bestått av, om jeg ikke hadde gjort annet enn å glo i veggen hele dagen?

Skal jeg rett og slett kline til med å skrive ned planene mine for morradagen òg, mens jeg først er i gang? Jeg skal sette på den nye spillelista til Robert og i løpet av den tida det tar å høre gjennom den, skal jeg gjøre så mye husarbeid jeg kan sånn at jeg forhåpentligvis ikke ender opp med å skamme meg altfor mye over forfatninga leiligheten min er i når elektrikeren kommer i midten av juni. Jeg har i utgangspunktet tenkt at tirsdager og torsdager skal være ordne-dager fram til det ser akseptabelt ut her. Eventuelt må det flere ordne-dager inn i kalenderen når det begynner å nærme seg og det fortsatt ser like ekkelt ut. Etter å ha ordna så lenge spillelista varer, skal jeg liksom gjøre yoga, men akkurat nå virker tanken på mer fysisk aktivitet i morra helt uutholdelig. Forhåpentligvis varer ikke denne utslittheten natta igjennom, men samtidig: hvorfor ikke, jeg sover jo nesten ikke uansett. Kanskje å drikke Alohaen i fryseren er en enda bedre idé enn jeg først tenkte. Alkohol får meg tross alt til å slappe av, både i musklene og mentalt. 

Det er en rar suselyd inne i hodet mitt som dukka opp på vei opp den siste bakken hjem i stad. Jeg trudde den egentlig var en hodepine, men jeg veit ikke lenger. Den er som et svakt hvitstøy-signal på venstre side.

Folk jeg følger på Instagram har drevet og posta bilder av jacarandaen som blomstrer i LA nå. Skulle ønske jeg var i en LA-hage under jacarandablomster akkurat nå.

Oslo, 26. mai 2020:

Blei plutselig veldig trøtt. Veldig trøtt, og veldig mett. Dette med å bli plutselig veldig mett er noe som har skjedd flere ganger i det siste. Jeg syns liksom ikke jeg spiser så mye, men jeg blir stappmett likevel, særlig ei lita stund etter at jeg faktisk er ferdig med å spise. Ubehagelig mett, det er ganske rart. Og apropos veldig trøtt: jeg sovna ikke med én gang jeg la meg i går kveld, men relativt kort tid etterpå likevel! Følte meg uthvilt da jeg våkna i dag, og det var sinnssykt digg. 

Suselyden i hodet har ikke blitt borte. Den minner om en hodepine på den måten at den liksom pulserer, og hvert dunk øker i frekvens og intensitet når jeg anstrenger meg, men det gjør likevel ikke direkte vondt. Måtte selvfølgelig google symptomer da jeg våkna i dag og fant ut at det ikke hadde gått over, men for én gang skyld beroliga det meg litt og fikk meg til å innse at det sannsynligvis ikke er en hjernesvulst.

Hadde egentlig tenkt å skrive noe om hvor vanskelig det er for meg å rydde, men jeg trur faktisk ikke jeg orker akkurat nå. Er liksom så innmari mett at alt virker slitsomt, haha. I tillegg til at jeg som nevnt er trøtt, men trøttheten kom liksom nå for kanskje en halvtime siden, det har ikke vært en vedvarende trøtthet i hele dag, så det er helt greit å være trøtt nå. Og jeg har gjort yoga i dag! Var ikke så flink til å rydde som jeg burde vært, men igjen: ryddig er ekstremt vanskelig for meg. 

Nå må jeg bare fokusere på å spise opp resten av wrapen min. Det er såpass lite igjen at jeg bør kunne få det til. Det er altfor lite til å ta vare på, mindre enn en halv wrap. Og man kaster ikke mat. Det bør være overkommelig å få i seg mindre enn en halv wrap, sånn at jeg kan vente den designerte halvtimen før jeg pusser tenner og kan legge meg og høre podcast. 

Jeg merker jeg gleder meg til å skrive dagbok hver dag. Det er jo ikke verst, bare det.

Oslo, 27. mai 2020:

Jeg står på venteliste for å komme inn på tredjeåret i Tromsø. Jeg fikk beskjeden i dag. Og det er jo selvfølgelig bedre enn tvert nei, samtidig som at sjansen for at noen sier fra seg plassen, ikke er veldig stor når det i utgangspunktet bare er sju plasser. På andreåret var det bare to stykker som sa fra seg plassen, og der var det femten plasser. Likevel håper jeg litt at noen av dem som har kommet rett inn ikke har penger til å fly opp og ned til Tromsø flere ganger i året med den økonomiske krisa corona-pandemien har ført med seg. Man kan sikkert argumentere for at jeg strengt tatt heller ikke har penger til det, jeg som har vært permittert siden mars, men jeg skal få det til å funke, det veit jeg. Jeg skal være forsiktig med å hevde å vite hva andre tenker og føler, men jeg er ganske sikker på at det ikke er noen som har så lyst på den plassen som det jeg har. (...) Til og med Morten sa det til meg på slippfesten til Runa; at blant alle studentene i kullet, var jeg den han hadde minst trua på at kom til å gi opp. Anne og Morten veit det jo: at jeg jobber på, at jeg ikke gir opp, at jeg ville gitt alt om de hadde gitt meg plassen. Jeg aner ikke hvor mange som har søkt eller hvilken plass jeg har i ventelista, men jeg håper så inderlig at det kommer til å åpne seg en plass. Og om det ikke gjør det, kommer jeg til å bli nødt til å gjøre det skumleste i hele verden: å sende inn prosjektet mitt, Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, til et forlag. I første omgang Oktober. Øyvind der har allerede lest Mjuke, svarte stjerner, som selvfølgelig ikke endte med utgivelse, men i det minste med en konsulentuttalelse. Jeg føler det litt på samme måten nå som etter konsulentuttalelsen: det er fint å bli lest og tatt på alvor og sett et potensiale i, men veldig kjedelig å snuble på målstreken. Nå er ikke mållinja fullstendig ute av rekkevidde denne gangen, men jeg prøver å forberede meg på det verste sånn at jeg heller i så fall blir positivt overraska istedenfor dritskuffa. Hvis jeg skal gjøre noe så kleint som å «stirre djupt inn i meg sjøl» kan det hende at hovedgrunnen til at en plass på tredjeåret ville betydd så mye for meg, er at da kan jeg utsette innsending av manus enda litt til. For om forlaga refuserer Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som er det beste jeg noen gang har skrevet, åssen kan jeg da noen gang ha noe håp om å bli utgitt?

Ute gråter Nora hjerteskjærende. Jeg trudde det var noe alvorlig i veien før jeg hørte henne si «jeg falt på gresset!» igjen og igjen, noe som jo tross alt ikke er så ille, hun kunne falt på asfalten. Døra åpna seg nettopp, Suong eller Kjartan hørte henne også, alt går nok mye bedre med henne nå.

Og om ingen forlag vil gi ut Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og jeg ikke kommer inn på tredjeåret i Tromsø, har jeg jo heller ingen måte å utvikle og forbedre meg på. Jeg klarer det ikke på egenhånd. Det er det som er så vanskelig med skriving. Jeg trur jo at det jeg skriver er godt nok til å bli utgitt med litt hjelp fra en redaktør eller et forfatterstudium, men om jeg akkurat ikke er god nok til å få den hjelpa, kommer jeg jo ingen vei.

Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med å skrive dette. Jeg hadde planlagt å skrive i dag, men nå har jeg ikke lyst. (...) El-tilsynsmannen kommer i morra. I utgangspunktet skal han jo ikke inn i min leilighet før i juni, men jeg fikk melding fra Suong i stad om at han kommer til dem, så jeg bør sikkert i det minste rydde og støvsuge gangen i tilfelle han vil ta en kikk på sikringsskapet. Forhåpentligvis finner han feilen hos dem i morra sånn at han ikke trenger å komme hit i juni i det hele tatt, men kjenner jeg meg sjøl og mine voksenskills rett, er det nok hos meg.

Jeg snakka med Vibeke i stad, hun minte meg om at jeg virkelig bør ta meg sammen og ringe koronatelefonen i morra sånn at jeg kan vite om jeg kan teste meg eller ikke, og forhåpentligvis få et svar på om hostinga mi, som har vært der siden mars, er noe å bekymre seg for eller ikke. Forhåpentligvis er det ikke korona, men bare lungekreft eller cystisk fibrose. Hvorfor er det så innmari vanskelig og skummelt å ringe? Hadde det vært å gå innom et kontor og spørre om nøyaktig det samme som jeg skal spørre om via telefon, hadde det jo ikke vært noe stress. Kanskje jeg må drikke meg til mot i morra. Det fine med telefon, er jo at ingen kan lukte noen eventuell alkoholånde. 

(...)

På den positive sida trur jeg at suset i øret/hodet mitt er borte. Kanskje jeg ikke hadde hjernesvulst likevel.

Fristen for å takke ja eller nei til ventelisteplassen (?) er den 1. juni. Jeg har allerede takka ja, hva annet kan jeg vel gjøre. Kanskje noen glemmer å svare eller lar være å svare eller takker nei til sin plass innen da. Får jeg ikke beskjed om at jeg har kommet inn kort tid etter den 1. juni, trur jeg det aller meste av håpet mitt kommer til å renne ut i dass.