Ting jeg tenker på

Dette er tydeligvis årets sommerjam for meg:



Jeg har hatt det… overraskende bra i det siste? Tatt i betraktning at jeg står på ventelisteplass for å komme inn på tredjeåret på forfatterstudiet i Tromsø (som tross alt er bedre enn å bare få tvert nei, men fristen for å takke ja eller nei til plassen gikk ut den 1. juni, så når jeg ikke har hørt noe ennå er det vel relativt usannsynlig at jeg kommer inn)? Jeg blir jo ofte ganske sliten av at det er varmt og sol ute, men helt ærlig: siden det blei slutt mellom Jørgen og meg har jeg liksom satt litt ekstra pris på vennene mine, kanskje fordi de har følt at jeg har trengt dem mer enn vanlig, så vi har hengt mer, og dermed kommet nærmere hverandre? Og nå som vi alle er enten uten jobb eller nesten uten jobb likevel, har vi plutselig mer tid til hverandre. Jeg veit ikke, den siste tida har jeg bare hatt noen veldig fine dager sammen med venner, og jeg har også hatt noen relativt ålreite aleinedager. Mens jeg har venta på svar fra Tromsø har jeg liksom ikke helt klart å skrive, men nå som jeg har fått nei (og det er ikke et egentlig nei, men jeg har akseptert det som et nei, og det gjør det faktisk mindre stressende for meg enn om jeg skulle gått rundt og håpa på et ja), har jeg hatt lettere for å skrive igjen. Jeg kommer ikke til å få til å jobbe noe mer med Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet på egenhånd, så det er først og fremst novelleprosjektet mitt jeg fokuserer på for tida. Jeg prøver å skrive så mange noveller jeg kan, og til sammen begynner det faktisk å nærme seg mange nok sider til at det i teorien kunne vært ei bok. Planen nå er å avvente Tromsø, la romanen min ligge, og om jeg mot all formodning faktisk får beskjed om at jeg har kommet inn i løpet av sommeren, bruker jeg det kommende studieåret på å jobbe mer med romanen, og om ikke, så må jeg innse at jeg har gjort det jeg kan, og sende det fra meg til et forlag. Jeg blir knust om jeg får nei, men jeg får hvert fall ikke ja om jeg bare ligger og ruger på det. Og om jeg får nei, har jeg et knippe noveller i bakhånd. Det er i hvert fall ikke noe vits i å deppe over et mulig nei før jeg i det hele tatt har prøvd.

Jeg veit ikke helt hvor denne optimismen kommer fra, jeg er jo generelt ganske negativ av meg.

Og! Jeg har begynt med noe jeg ikke har gjort på flere år, nemlig å skrive dagbok. Jeg prøver å være flink til å skrive hver dag, på det meste har det gått tre dager mellom hver gang, men jeg trur dette er en god øvelse, for det jeg skriver i dagboka mi trenger verken å være bra eller interessant, men det er skriving. Litt som at toppidrettsutøvere trener litt hver dag også utenom sesong, trur jeg det er sunt for meg å holde skrivemusklene ved like ved å bruke dem litt hver dag. Og det er befriende å skrive uten å tenke at noen skal lese det eller forholde seg til det. Ikke minst er det sikkert bra for min psykiske helse òg, å kunne sortere tankene litt, hvert fall nå som jeg er mye aleine og sjeldnere snakker med folk etter å ikke ha vært i jobb siden mars og er eneboer etter noe sånt som fem år som samboer.

Jeg kommer ikke på noen finurlig måte å avslutte dette innlegget på, men y'know. Håper verden er god mot alle som måtte finne på å lese. Og alle andre òg, for den saks skyld.