Vi danser, vi danser helt til han nesten ikke får puste lenger, han går foran meg ut av lokalet for å få luft, han lener seg med ryggen mot husveggen, jeg tenner en røyk, han legger hodet bakover og strekker armene i været, lukker øya, jeg veit at stjernene er der oppe selv om lysa fra byen visker dem ut, jeg kan nesten se svetten på armene hans tørke idet en nattlig bris skyller over oss, den lukter av eksos og søppel. Jeg snur hodet til sida, blåser røyken vekk fra ham, han åpner øya igjen og smugkikker på meg, jeg møter blikket hans, han ser ned i asfalten, kokett.
«Er dette liksom… en typisk kveld på byen for deg?» spør han, han smiler, men stirrer fortsatt i bakken.
«Jeg veit ikke helt hva du forventer at jeg skal svare», sier jeg, han ler kort.
«Det er bare det at du har ikke spurt meg hva jeg heter engang», sier han.
«Du kan fortelle meg det om du har lyst», sier jeg.
«Kanskje seinere», sier han, nå ser han opp, jeg går noen skritt nærmere, tar et nytt trekk av sigaretten.
«Gap opp», sier jeg, han gjør som han får beskjed om, jeg blåser røyken inn i den åpne munnen hans.
(fra ei novelle jeg fullførte førsteutkastet til for to dager siden.)
(Jeg skal ikke skryte på meg å se veldig mye stumfilm, altså, men de gangene jeg gjør det, blir jeg slått av hvor utrolig mye man kan gjøre ved hjelp av musikken, det blir av åpenbare grunner enda tydeligere enn når det gjelder vanlige filmer. Litt research lærte meg at musikken til denne er komponert av Gavin Bryars på søttitallet. Jeg tenker litt på den gangen jeg så Nosferatu med livemusikk av Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft, hvor mye filmen avhenger av musikken, i hvor stor grad musikken skaper filmen, at Nosferatu med annerledes musikk hadde vært en helt annet film.)
(Oh, og denne filmen er NSFW, forresten.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar