Utvalgte tanker omkring Equilibrium (etter å ha sett den for tja... tiende gang, kanskje?)

- WOW WOW WOW WOW WOW.
- Jeg skulle ønske det var jeg som hadde kommet på denne ideen.
- Det skulle heller vært en TV-serie. Eller en tre timer lang film.
- Jeg får lyst til å starte en revolusjon. Dette minner forøvrig om følelsen jeg sitter igjen med etter å ha sett V for Vendetta.
- Men hvis de er så følelsesløse, og kjærlighet og tiltrekning mellom kjønn ikke fins, og dermed sannsynligvis heller ikke kjønnsroller, hvorfor er det ingen kvinner som er med i Tetragrammaton???? Hvorfor funker de eneste to kvinnene som er med i filmen (den ene kun i tilbakeblikk) kun som hendelsestriggere for den mannlige hovedpersonen??
- Christian Bale er ganske kjekk.
- Jeg liker at slåssescenene føles som dansescener, og dermed, til tross for at jeg innser at de er der primært for å tekkes et mer actionorientert publikum, nyter jeg å se på dem.
- Hvorfor er han fyren på slutten så vanskelig å slåss mot? Jeg kjøper glætt at en fyr som hele sitt liv har vært uten følelser, og som like lenge har blitt trent opp til å bli den absolutt beste soldaten, faktisk er den absolutt beste soldaten og dermed banker opp ti folk på én gang uten en skramme, men når han nest beste var så enkel å ta, hvorfor sliter han så fælt med han sleazy politikeren på slutten? Det hadde passa bedre til personligheten hans om han bare hadde blitt redd og desperat og trygla om å få leve.
- Noe av musikken er litt teit. Litt sånn klisjé-sci-fi-action-aktig.
- SCENA MED BEETHOVEN PÅ GRAMMOFON HERREGUD JEG GRÅTER.
- SCENA MED HUNDEN HERREGUD JEG GRÅTER.
- Det er så mange fantastiske detaljer her atte hjelp.

(Jeg anbefalte den her. Ta det til etterretning, bitches.)