Throwback Thursday #1: Ingenting

Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske. Før jeg faktisk kunne skrive, faktisk. Da tegna jeg tegninger, stifta dem sammen og fortalte historiene til alle som ville høre på. Needless to say har jeg ganske mye ræl fra opp gjennom liggende. Mye sjarmerende ræl, riktignok, men ræl like fullt. Tenkte å vie litt spalteplass til gamledager. Jeg har gjort det før, og syntes det var kjempegøy da, så hvorfor ikke, liksom. Det er tross alt myyye å ta av.

Så jeg har prøvd å rote fram det aller eldste jeg kan finne. Det fins en helt fantastisk moraliserende håndskrevet novelle om ungdom og narkotika et sted i Lier, men der er jeg ikke nå, pluss at jeg ikke finner slutten på den uansett, men siden jeg har en tendens til å ta vare på absolutt alt digitalt, var det ikke så vanskelig å spore opp mitt aller første dikt skrevet inn på data. Dette blei skrevet lørdag 25. januar 2003, altså da jeg var tolv år og gikk i sjuende klasse. Diktet heter Ingenting:



Det er et dypt, svart hull. Der bor det ingen. Lys har ikke eksistert der. Ikke engang et lynnedslag.
Alle hater det. De vet ikke hva det er. 
De vet ikke hvor det kommer fra.
Men de hater det.
Som hunden hater katten. Eller omvendt.
Men Hullet er verre enn både hunden og katten.
Det er Ingenting. Det store Intet fra Ingen steder.
Det er gammelt. Har vært der i lang tid. Men ingen vet hvor gammelt. Og ingen vet hvor der er. 
Men det er der. Venter.
Venter på makt, eller andre ting. Ingen vet hva.
Men de hater det.
Hater det.
Hater det noe fryktelig. Vil drepe det, men det er ikke levende.
Og ikke dødt.
Det er ikke et sted, og heller ingen person. Ikke et dyr.
Det er Ingenting. Det er alt.
Men det er nok. 
Hvor er det?
Alle er tause, for ingen vet svaret. Ingen kommer noen gang til å få vite det heller. Forhåpentligvis finner ingen det.
Men det skjer.
Det har skjedd.
Så altfor mange ganger har mennesket funnet Ingenting. Eller omvendt. 
Det kommer innenfra.
Hjertet blir mørkt. Nesten borte. Du blir mørk inni. Ingenting har kommet.
Du har blitt til Ingenting.



Jeg hadde tenkt å supplere dette megetsigende diktet med et bilde fra samme tida, men da jeg var ung, hadde liksom ikke digitalkameraer tatt over verden ennå. Hadde jeg ennå vært i Lier, så kunne jeg i det minste ha scanna inn et gammalt et. Men det er kanskje like greit, for jeg så mye teitere ut da jeg blei litt eldre uansett. Jeg mener, hvem vil vel se et bilde av meg som en søt tolvåring, når man kan se bilde av meg som en kvisete "pønka" fjortenåring isteden?

Disse bildene er angivelig tatt onsdag 9. juni 2004. Og se! Masse Grøsserne og Animorphs i bokhylla mi! Hest og Orlando Bloom og Good Charlotte på veggen! Og det er ingenting å si på klesstilen min, ass.