Tre anbefalinger på P

Prinsesse Mononoke - Jeg kunne helt sikkert skrevet et helt innlegg om hele Studio Ghibli, men vi får nøye oss med kortversjonen inntil videre: jeg har vært fascinert av øst-Asia så lenge jeg kan huske, og særlig Kina og Japan. Litt overraskende er det kanskje da at min introduksjon til Studio Ghibli var, det er nesten pinlig å si det, Chihiro og heksene. Ja, ikke sant, den Studio Ghibli-filmen som førte til at alle i vesten plutselig blei veldig opptatt av anime. Til mitt forsvar var jeg bare elleve år da Chihiro og heksene kom, og min kulturelle kapital var knapp. Uansett, Hayao Miyazaki, som er den mest kjente filmskaperen i Studio Ghibli, blir ofte kalt Asias svar på Walt Disney, et utsagn jeg både er enig og uenig i. For det første var jo Walt Disney veldig mye tidligere ute enn Miyazaki-san, for det andre er det veldig forskjellige stemninger og temaer som går igjen i filmene til henholdsvis Disney og Miyazaki-san, men for det tredje, kan man jo med sikkerhet si at de har definert tegnefilmen for all overskuelig framtid innenfor hver sin kultur. Der Disney-filmer ofte tar opp mellommennskelige temaer, og fremfor alt kjærligheten, og tenderer mot en muligens noe usunn fascinasjon for prinsesser, er blant annet naturen noe som går igjen i flere Miyazaki-filmer. Og ikke i noen filmer er dette tydeligere enn i fantastiske Prinsesse Mononoke, som uten snev av tvil er min definitive Ghibli-favoritt. Det hander om Ashitaka, som har blitt ramma av en forbannelse, og i sin ferd mot å finne noe som kan oppheve forbannelsen, havner han i en trivelig liten industrilandsby. Landsbyen har en ambisiøs landlady som har planer om å bringe landsbyen til nye økonomiske høyder, og dette høres lenge vel og bra ut, til Ashitaka stifter bekjentskap med San, ei jente som har vokst opp ute i skogen med ulvene. Fra henne lærer han en annen side av saken å kjenne - at industritankegangen til landlady'en går på naturen løs. Og bare dette lille grepet - med at landlady Eboshi ikke er en typisk superslem skurk, men tross alt har gode intensjoner - gjør filmen så fantastisk vakkert nyansert. Og det er jo selvfølgelig ikke bare dét heller, men bare hele greia, og alle de overjordiske tegningene, og all symbolikken, og det hele er så episk og gjennomført og rørende at jeg den siste halvtimen er redusert til et grinende vrak. Jeg syns nesten alle trailere er dårlige, og på YouTube fant jeg én på engelsk og én på japansk uten teksting, og jeg misliker virkelig å se dubba filmer, til og med tegnefilmer, men siden jeg går ut fra at de fleste leserne mine forstår engelsk bedre enn japansk, så går jeg for alternativ én. Det er uansett en bare... helt ekstremt bra film. Det går ikke an å overdrive den påstanden nok.




Pantha du Prince - En innrømmelse: når fjortiser som hører på uutholdelig dance-pop med tekster om pupper og drikking kaller musikksmaken sin for "techno", blir jeg veldig lei meg. Jeg trur at på grunn av disse uvitende tøysekoppene er det mange som sitter igjen med et veldig ufortjent dårlig bilde av hva techno egentlig er for noe. Den ikke-av-denne-verden-aktige og minimalistiske musikken til Pantha du Prince er så fjernt fra, jeg veit ikke hva kidsa engang hører på lenger, man overhodet kan komme, sånn cirka. Jeg kan ikke nok om musikk til å beskrive i ord hva dette høres ut som, men ta mitt ord på at det er vakkert, drømmende og hypnotiserende. Lagd med elektroniske instrumenter og med en umiskjennelig beat, ja, men ikke av den grunn egna for et dansegulv. Hør for eksempel på Bohemian Forest, som er ei låt jeg blir helt borte i hver gang jeg hører den.

Pai - Jeg trur min begeistring for pai kun har kommet til uttrykk via bisetninger her på bloggen. Men altså, jeg er veldig glad i pai. Nesten mer glad i å bake det enn å spise det, faktisk. Jeg er veldig usikker på hvorfor, men det gir meg en sånn god, fantastisk følelse. Å bake pai føles mer ekte enn å bake kake, kanskje fordi alle baker kake, men bare jeg baker pai. Det er jo mange ting jeg liker i dag som jeg veit at jeg har blitt introdusert for av andre, men pai er liksom min egen, lille greie. Jeg fikk det plutselig for meg at jeg i Bø en gang skulle ta med pai til en filmkveld, og etter det blei jeg bitt av den veldig koselige paibasillen. Og så er det jo så enkelt! Og så godt! Og så kan man putte hva man vil oppi, fra blåbær til nutella! Jeg gidder ikke å poste oppskrift engang, fordi deigen bare er mel, vann og smør, og fyllet er opp til den enkelte. Men ja, bak en pai mens du har på deg en fin kjole, og så blir du i godt humør. Kanskje. Noen ganger blir jeg det, væffal.