Max Manus (2008)

Jeg er ikke fan av Aksel Hennie. Og ikke Nicolai Cleve Broch. Det er ikke fordi de er dårlige skuespillere, for det er de jo egentlig ikke i det hele tatt, men det er liksom samme grunn som at jeg ikke er direkte glad i My Chemical Romance: jeg er lei dem. Det lages bare et fåtall norske filmer uten dem, og har de først ikke herr Hennie og herr Cleve Broch i seg, har de den like mislikte duoen Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp i seg. Og egentlig hadde ikke det så mye med saken å gjøre, bare at det var en av fordommene mine idet jeg gikk inn i kinosalen. Men det er igrunn ikke noe reellt problem.

Så ja. På begynnelsen av 1940-tallet er Norge okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. Vår venn Max Manus er lederen av ei terroristgruppe som til å begynne med saboterer litt og stikker noen kjepper i hjula for tyskerne i ny og ne. Etter hvert blir ting alvorligere. Tyskerne blir flere, oppdraga blir farlige, og Max Manus blir et mer kjent navn. Og snart er det skummelt hvor alvorlig det hele har blitt.

Det første jeg la merke til, var (åpenbart nok) sjølve introen i filmen. På elegant og svært effektivt vis blir vi tatt med til det som på filmen er nutiden gjennom en utradisjonell kortversjon av åssen krigen for Norge utarta seg. Mens navna på de medvirkende kommer opp på skjermen, vises avisklipp som begynner med at nazistene tar makta i Tyskland, og slutter med de fire bokstavene K, R, I og G etter hverandre i den rekkefølgen. Stilig.

IMDb skal ha det til at det er action, og det er jo ikke en så gæli sjangerbeskrivelse. Her får du eksplosjoner, krutt, sniking og lusking og gjemming og generelt hele pakka som følger med krig, rop og skumle ansikter. Det er fullt kjør hele veien, og det er ikke plass til dødpunkt. Litt rørende er den òg, og hele greia er rett og slett intelligent lagt opp. Dette er ikke en film som er lagd for å tilfredsstille ti år gamle bombegærne smågutter. Dette har stil. Dette er kunst. Og den varierer fint med å ha litt rørende scener innimellom òg.

Men sjøl om det er veldig, veldig mye som er bra med Max Manus, så er det liksom noe med den skikkelig kriblende følelsen som du kjenner ut til tåspissene som er bittelitt fraværende. Jeg savner å bli skikkelig sinna. Det merkes litt i magen i torturscena, men det er også det hele. Jeg savner den virkelig suggererende følelsen som jeg fikk av V for Vendetta eller Pans labyrint. Jeg savner å kunne gå ut fra kinosalen med et ønske om å kutte opp en slemming og glise mens jeg gjør det. Nøyaktig hvorfor den deilig levende følelsen melder sitt avbud i Max Manus, veit jeg ikke riktig, for den er jo ikke noe i veien med den. Jeg hadde helt ærlig nemlig gleda meg til nettopp den, men merka fort hvor borte vekk den var. Kanskje er det mangelen på sterke scener (for det er faktisk måte på hvor nært det føles å betrakte en eksploderende båt med anonyme figurer du ikke kjenner), eller kanskje det er at Aksel Hennie slettes ikke er så karismatisk som Max Manus som han kunne ha vært. Både V og Mercedes i de to tidligere nevnte filmene var jo made of win.

Slutten er bra. Men sjøl om jeg gjerne skulle ha snakka om den, er det litt trist for folk som har mer lyst til å se den og finne ut av åssen den slutter sjøl hvis jeg gjør det. Så nei. Men den er bra og gjort på en intenst troverdig og usentimental måte.

Og bare for å åpne for en liten digresjon helt på slutten, så må det jo nevnes at alles kjære Rolf Kristian Larsen jaggu dukker opp her òg, og han er selvfølgelig alltid et velkomment syn. I en nesten fullstendig ubetydelig birolle, vel å merke, men dog. "Far min e lege" - alt blir moro på stavangerdialekt.

Så ja. Dette er virkelig bra saker, og en av de bedre norske filmene jeg har sett. Jeg savner det lille ekstra sparket, men det hindrer den ikke i å kunne nytes i fulle drag.

Dommeren har talt: 5