2008 - teh dayz of our livez

På toget hjem i går krangla jeg med en fyr (det var egentlig ikke en krangel i det hele tatt) hvorvidt "nytt år, nye muligheter" er et fint ordtak eller ikke. Og bare fordi han var så nydelig greide han å overbevise meg om at det likevel var det.

God, gammaldags årskavalkade. Kjekk måte å starte opp på, det? Litt pessimistisk, kanskje. Vi starter med et tilbakeblikk, liksom. Men det er det ingen som bryr seg om, sier vi.

Såh. Ting jeg husker fra 2008:
- Heath Ledger døde
- jeg var i Jølster for første gang
- nært beslekta til overnevnte, men likevel: jeg møtte Anders for første gang irl. Og det til tross for at vi har kjent hverandre over nettet siden 8. klasse
- jeg var i Granada
- jeg gjenoppdaga Miyavi (første møte var en gang i 2006 elns. Jeg lot meg ikke imponere)
- jeg blei liek totally myndig
- jeg hadde blått hår i noen dager
- jeg fant ut om Gackt i Hollywood (les: Bunraku)
- Sigur Rós slapp Með suð i eyrum við spilum endalaust
- Miyavi spilte konsert i Stockholm, og jeg satt hjemme og stura
- føkkings Skrivebuatreff 08!!!1!1!!
- The Dark Knight hadde premiere
- jeg fant ut om Hollywood-filmatisering av Death Note
- Soracon
- Tsugumi Ohba og Takeshi Obata begynte et nytt samarbeid (les: Bakuman)
- jeg blei tvunget ut i trafikken
- diktet mitt kom i finalen på Skolekammeret
- Mannen som elsket Yngve kom ut på DVD
- jeg var på Desucon - third strike og cosplaya for første gang
- USA fikk sin første afro-amerikanske president (bare for å gjøre lista her litt mer samfunnsbevist)
- jeg fikk mullet
- jeg var på det koseligste juleballet siden barneskolen

Mest positivt, altså. Det kan motargumenteres med tanke på at innimellom dette her, kjeda jeg meg sønder og sammen, men det tenker vi ikke på.

Og hva av dette gjorde mest inntrykk? Hvilke obsessions hadde jeg? Hva via jeg mesteparten av tankegangen min til? Bloggen min er et genialt middel til å prakke mine tanker over på andre, så nå skal jeg ta for meg hvilke ti etiketter, som det så fint heter, som blei mest brukt av meg i 2008:

Førsteplass: film - brukt 28 ganger. Hoy. Faktisk litt uventa. Hadde forventa noen av dem som kommer lenger ned på lista. Samtidig var det jo ikke så veldig rart heller. Jeg liker film veldig, veldig godt. Og jeg trur ikke det bare kommer av filmanmeldsene mine heller. For som du ser av andreplassen, er det et ganske stort hopp mellom hvor mange ganger de har blitt brukt.
Andreplass: filmanmeldelse - brukt 17 ganger. Ser man det. Over ti ganger mindre enn film. Søtten filmanmeldelser, altså. Det er jo litt.
Tredjeplass: Death Note - brukt 16 ganger. Egentlig litt rart å se den såpass langt nede, høhø. Men likevel er den høyest oppe av obsession-etikketene mine. Overhodet ikke overraskende.
Fjerdeplass: musikk - brukt 15 ganger. Denne var også en liten luring. Altså, jeg veit jo at jeg er glad i musikk, men å blogge om det femten ganger? Ja, ja.
Femteplass: glede - brukt 11 ganger. Så er jeg visst en liten artigpetrine likevel! Syns sjøl at jeg er mer pessimist enn optimist, men jeg har kanskje levd på en løgn? Koselig, da. At gledesetikketen var så høyt oppe, mener jeg.
Sjetteplass: heithet - brukt 10 ganger. Jadda. Det er tross alt meg det er snakk om, jeg får skylde på det. Ellers forsvant vel all verdighet jeg måtte ha bygd opp med å nevne Obama oppi der med denne lille oppdagelsen.
Enda en sjetteplass: Miyavi - brukt 10 ganger. Ikke så heeelt tilfeldig at Miyavi-etikketen er brukt like mange ganger som heithet-etikketen? Høhø.
Åttendeplass: meg - brukt 9 ganger. In your face, dere som hele tida har trudd at jeg ikke er egoistisk!
Niendeplass: kjærleik - brukt 8 ganger. Som sagt er jeg visst mindre pessimistisk enn antatt. Give love a chance!
Enda en niendeplass: mig - brukt 8 ganger. Til tross for at den kom med på lista, den og, så er den væffal lenger ned enn glede. 

Og vi holder oss til statistikk og ser på hva jeg har hørt mest på i 2008. Det er noget ensformig, har jeg sett, til tross for at musikksmaken min er en pizza av muligheter, men det får gå. Har linka til sangene på YouTube, hvis det er stemning for å høre.

1. Miyavi - Jibun kakumei - spilt 95 ganger.
Dette var ikke den aller første Miyavi-sangen jeg hørte, men det var den aller første Miyavi-sangen jeg likte. Som tidligere nevnt, har jeg visst hvem Miyavi er veldig lenge, men det var ikke før våren 2008 at jeg faktisk begynte å like ham. Og Jibun kakumei er bare tidenes grumsang. Mer fengende skal du leite lenge etter. Er du ikke hyper fra før, blir du det garantert etter å ha hørt denne. Teksten er faktisk innmari god, og videoen er rett og slett sex. Jeg mener, Miyavi med solbriller og for stor regnjakkelignende sak som flyr rundt og knuser ting? Hva er det å ikke like? Dessuten må jeg nesten få skryte på meg at jeg kan hele sangen utenat. Og det til tross for at japansk ikke er et språk jeg vil påstå at jeg kan.
2. Taking Back Sunday - Spin - spilt 84 ganger.
"That look was priiiiceless, DON'T LET ME GET CARRIED AWAAAAAAAY!" Jeg har tidligere i bloggen min uttrykt min begeistring over Adam Lazzaras stemme. Som et bevis på denne begeistringa, kan du jo se hvor mange ganger Taking Back Sunday er nevnt i denne lista. Jeg mener, jeg hadde sikkert ikke engang likt bandet hvis det ikke hadde vært for stemmen hans, fordi let's face it, de er ikke såååå føkkings originale. Men Spin er veldig bra. Skulle egentlig bare mangle, med tanke på at den er på andreplass.
3. Taking Back Sunday - Set Phasers To Stun - spilt 80 ganger.
Med Kingdom Hearts-AMV og greier. Uansett. Stemmen til Adam Lazzara. Mer grunn trenger jeg ikke for å ha denne på tredjeplass. Og så er det jo en veldig fengende sang, da. Og jeg liker tekstene til TBS. Ikke fordi de handler om så veldig kreative ting, men fordi de er skrevet på en så veldig kreativ måte. Herr Lazzara skreiv sikkert bra dikt som tenåring.
4. The Birthday Massacre - Happy Birthday - spilt 78 ganger.
Den nyeste på lista mi så langt. Ny i den forstand at det er relativt kort tid siden jeg begynte å høre på den. De tre andre begynte jeg å høre på i fjor vinter og vår, mens Happy Birthday dukka passende nok opp på iPoden min omkring Halloween-tider (noe noen av dere kanskje husker). Denne sangen er det ikke annet å si om enn at den er helt hinsides tøff og genial i all sin morbiditet. En melodi som fenger verre enn verst. Resten kan du sikkert lese i Halloween-innlegget mitt fra i fjor.
5. Taking Back Sunday - Bonus Mosh Pt. II - spilt 70 ganger.
Åååh, jeg husker jeg gikk rundt og quota denne sangen i hytt og gevær i fjor sommer, trur jeg det var. "It's love, it's love, it's love! Make it hurt." Jeg syntes det var så genialt. Og så blei det liksom gitt ekstra kraft i form av stemmen til you-know-who. "The keys to the castle..."-delen får meg til å tenke på Nintendo, Super Mario og Princess Peach, av uvisse grunner. Koselig assosiasjoner, da.
6. Yoshihisa Hirano - Near's Theme - spilt 69 ganger.
Soundtracket denne er en del av kan du garantert lese mer om i Death Note-innlegget mitt. Jada, jeg veit det er flere, men Innlegget med stor I, liksom. Og sjøl om Near er en teit bæsj aldri så mye, er themet hans helt sinnssykt rått. Forguder blandinga av elektronika og rock. Uslåelig, og en av mine favoritter på hele DN-soundtracket.
7. Taking Back Sunday - Error: Operator - spilt 65 ganger.
Denne fins visstnok i to versjoner, og siden mamma og pappa er tilstedeværende og vi bare har én PC, som strategisk nok er midt i stua, får jeg ikke hørt etter om dette er den versjonen jeg har spilt 65 ganger eller ikke. Men uansett, jeg liker denne. Det var sikkert overraskende. Det er noe med Taking Back Sunday som har en sjuk allsangfaktor, og det til tross for at stemmen til herr Lazzara er uslåelig og ikke-etterlignbar. BECAUSE SOMETIMES I SWEAR I CAN SEE STRAIGHT THROUGH YOU, JUST CONCENTRATE, CALM DOOOOOOOOWN! Jeg var faktisk like ved å ha akkurat det på Skrivebuaprofilen min en gang, men jeg fant ut at det sa andre  enda mindre om meg enn det ene verset av den sangen til Emiliana Torrini gjorde.
7. Taking Back Sunday - My Blue Heaven - spilt 65 ganger, den og.
Den koseligste sangen til TBS, det lover jeg deg! Den har til og med synth i seg! Og fioliner! Det blir jo nesten Emilie Autumn, haha. Bortsett fra at det overhodet ikke ligner, da. Jeg tenker blomster, husker ("we swing and we sway", noen?), grønt gras, eiketrær og sommer. Kanskje til og med alver. Ja, faktisk. Teksten til tross, denne sangen er KOZ!
9. Miyavi - Aho matsuri - spilt 60 ganger.
Jeg lover deg, sommeren min bestod omtrent ikke av annet enn denne sangen. Miyavi prøver seg i veldig mange sjangere, og det er ikke alltid det blir like vellykka. Punkpoprock er derimot noe han kan ikke så aller verst, og denne er deilig å headbange til. Jeg er misunnelif på alle som måtte ha hørt/sett denne live. OG JEG KAN DANSEN!!!11!1!1
10. Regina Spektor - Fidelity - spilt 58 ganger.
Jo, forresten, sommeren min bestod av denne og. Den er ufattelig søt og nydelig. Litt trist tekst, men søt like fullt. Og jeg innbiller meg at har du ikke likt noen av de andre sangene foreløpig, så liker du denne. Eller så er det som meg; at du liker denne i tillegg til de andre. Frøken Spektor har en uhyre interessant stemme, og hadde jeg likt henne litt bedre da jeg skreiv den lista mi over geniale stemmer for noen måneder siden, hadde hun vært garantert en plass. Hun er dessuten utrolig pen, noe du kan se i fantastiske videoen.
11. Miyavi - Feminshou no nemurihime - spilt 57 ganger.
Da jeg snakka om stemmen til Miyavi i det allerede nevnte stemmeinnlegget mitt, trur jeg at jeg linka til denne sangen. Og så har jeg latt Akå høre på den, uten at han likte den. Han sa det var fordi at han ikke er så glad i latinosanger. For som sagt er Miyavi en fyr som liker å eksperimentere med sjangere, og jeg har hørt ham gjøre latino to ganger før. Den ene gangen var det nær sagt jævlig, og den andre gangen var det en innertier. Det tar nok ikke så altfor lang tid å tenke seg til hvem av de to som er spilt 57 ganger hos meg. Dette er dessuten en av de få sangene Miyavi har som jeg virkelig har følelsen av at han tar seriøst, for jeg trur den fyren har et litt merkelig problem: enten tar han seg sjøl ikke høytidelig nok, eller så tar han seg sjøl altfor høytidelig. Like morsomt begge to, for så vidt, men når man leiter blant sangene hans etter de som er virkelig gode, kan det bli litt verre. Her er derimot et glimrende eksempel.
12. Taking Back Sunday - The Union - spilt 46 ganger.
Grunnen til at jeg liker denne sangen og at jeg dermed har hørt på den såpass mye, er ekstremt fjortis, så jeg skal ta det fort: jeg syns det er tøft med litt hardcore-skriking.
13. Dope - You Spin Me Round - spilt 45 ganger.
Denne sangen har jeg fått fra Alex, med det resultatet at jeg tenker på ham hver gang jeg hører den. Han igjen, tenker på homseporno, fordi det er der han har den fra. Så jah. Poenget er uansett at denne er intet annet enn så fengende at det gjør vondt. Og det er igrunn det.
13. Gabranth & Larsa - The Porn Song - spilt 45 ganger, den og.
OK, dette er jo et litt spesielt tilfelle. I Jølster i fjor vinter lot Ingrid og jeg oss rive med av sluttscenene til Final Fantasy XII, samt av det, øhm, intense forholdet mellom Gabbies og Larsa. Resultatet var dette. Altså "replikker" fra de to godguttene morfa sammen i én "sang." Legg merke til Larsas stønn mellom Gabbies' "lord... Larsa..."
15. Avenue Q - The Internet Is For Porn - spilt 44 ganger.
Linken er til den fantastiske AMV'en fra Ouran. Hihi. Uansett bør jeg vel kanskje takke Ingrid Marie for denne? Det er som med Avenue Q som med mye annet, for eksempel Miyavi. Jeg har liksom visst om det lenge, og så plutselig kommer dyttet som får meg til å obsesse. Jeg bestilte jo til og med billetter til Avenue Q når jeg skal til London i mars. Så jah. Denne sangen er episk. Sånn er det med den saken.
15. Miyavi - Girls, Be Ambitious - spilt 44 ganger, den og.
Dette var Miyavis første singel etter bruddet med Dué le Quartz. Med tanke på at Dué le Quartz var et hardrockband med et gotisk image, kan man jo se for seg reaksjonen til Miyabis fans etter at han blei Miyavi og sang sukkersøte sanger med klokkespillintro og lyselilla hår. Jeg, derimot, elsker den. Miyavi i falsett er vel noe av det vakreste jeg har hørt på lenge.
17. The Medic Droid - Fer Sure - spilt 43 ganger.
Jeg har jo tidligere via et helt innlegg til denne sangen, så jeg foreslår at du sjekker ut det istedet for at jeg gjentar meg sjøl. Denne sangen er teit og grunnleggende dårlig, og kombinerer de mye latterliggjorte sjangerne trance og emo på en veldig komisk måte. Databeats, semiskrikevokal og fjortislyrics må være det nye sorte.
17. Miyavi - What a Wonderful World - spilt 43 ganger, den og.
Jeg skjønner faktisk ikke hva denne sangen gjør på lista mi. Jeg mener, jeg liker den jo ikke engang. Eller, det vil si, jeg trudde at jeg ikke likte den. Med tanke på at den er blant de 25 mest spilte i 2008, så må jeg jo, i væffal underbevisst, like den. Kanskje den endelige beviset på at alt blir bra, så lenge det er Miyavi som framfører. Til og med hip-hop.
19. Björk - All Is Full of Love - spilt 42 ganger.
Nok ei dame som hadde havna på stemmelista mi, hadde jeg bare oppdaga henne tidliger. Det er det samme med Björk som med Avenue Q og Miyavi. Og denne sangen er noe av det vakreste jeg noen gang har hørt. Det er noe ufattelig sårt med videoen og, og noe ufattelig metaforisk. Den kalde kynismen vi forbinder med roboter, og likevel ei så varm handling. Jeg får frysninger bare av å snakke om det. Aksenten hennes er til å dø for, forresten. Skulle nesten ønske jeg var islandsk, så jeg kunne ha en så fin aksent, jeg og.
19. Placebo - Running Up That Hill - spilt 42 ganger, den og.
Mens vi snakker om "noe av det vakreste jeg noen gang har hørt"... Kanskje ikke så helt tilfeldig at de to sangene er spilt nøyaktig like mange ganger? Nu vel. Jeg linka til denne i stemmeinnlegget mitt da jeg babla om stemmen til våres kiære Brian Molko. Det er jo en grunn til det, for å si det sånn. Denne coverversjonen banker originalen til Kate Bush, til tross for at Kate Bush er ei bra dame. Brian Molko er jævlig heit og, sjøl om man ikke ser det i den videon der. Fritt fram å søke på den live, med andre ord. Dessuten er fyren genial. "Everytime you see a rainbow, God is having gay sex." Say no more.
21. Kerli - Walking On Air - spilt 41 ganger.
Listas lille overraskelse! Hvem hadde forventa å finne ei tjueén år gammal superheit berte med platinableika hår fra Estland på lista mi? Kerlis musikk går vel sikkert under betegnelsen alternativ pop, og til tross for at det er langt fra Tori Amos eller Imogen Heap, er musikken hennes... interessant og annerledes. Jeg liker den. Fiji som tipsa meg, btw. Videoen er skikkelig stilig og gothic lolita-inspirert. Emilie Autumn ville ha vært misunnelig.
22. Yoshihisa Hirano & Hideki Taniuchi - L's Theme - spilt 40 ganger.
Mer Death Note! Hvorfor akkurat L's Theme, er jo et spørsmål. Altså, det virker kanskje åpenbart med én gang. Jeg mener, L, liksom. Hallo. Så klart. Men så enkelt er det ikke. Det fins veldig mange flere bedre sanger på soundtracket enn akkurat denne. Men den er jo for all den bra, den og. Nyt den!
23. Miyavi - Shindemo Boogie-Woogie - spilt 38 ganger.
Miyavi i rød, glitrende jumpsuit med fjærboa og rose i kjeften rundt ei strippesang. Selvfølgelig er den med på lista. Og ellers blander den boogie-sjangeren med rock. Jeg elsker sånne stilblandinger.
24. Avenue Q - If You Were Gay - spilt 37 ganger.
Den mest episke fra Avenue Q etter The Internet Is For Porn. Og det er neppe noen stor overraskelse hva du vil finne når du trykker på linken. Nei, det er ikke L og Light. Det er noen mer underholdende.
25. Lacuna Coil - Enjoy the Silence - spilt 35 ganger.
(Beklager dårlig kvalitet på videoen, forresten). Som Placebo, og for så vidt også Dope, allerede har bevist for oss, overgår noen ganger coverversjoner originalene. Sjøl om jeg har dyp respekt for Depeche Mode, eier Lacuna Coil dem med sin versjon. Gotisk metal kler melodien bedre enn new wave. Faktisk. Og Cristina Scabbia er bare skjønn.

Oj. Nå har jeg brukt lang tid på å skrive dette blogginlegget, nå. Jeg tenker jeg slutter av her. Jeg har ingen nyttårsforsetter, egentlig, bortsett fra å spare penger til Granada og London. Men det har jeg jo hatt lenge uansett, så det tells ikke.