Entre les murs (2008)

Hva, åh hva er det med franske folk som bare gjør at de er ekstremt heite, til tross for at de er middelaldrende? Jeg mener, hovedperson Marin ser jo nesten akkurat ut som en bare litt eldre versjon av Brian Molko. Jeg bare lurer, liksom.

Så ja. Årets Gullpalme-vinner er basert på en roman skrevet av hovedrolleinnhaveren, som igjen er basert på hans år som lærer på en eller annen skole. Den følger François Marin gjennom et år som fransklærer for en niendeklasse i Paris. Dette er altså en spillefilm med manus og greier, til tross for at den er veldig dokumentarisk i forma, minus intervju og sånn.

Og siden vi først holder på å gli over i det allerede; folka i denne filmen kan spille. Det er ikke bare måten filmen er lagt opp på, klippinga og fraværet av filmmusikk som gjør at den framstår som veldig dokumentarisk, men det er den fenomenale innsatsen til absolutt alle skuespillerne, og kanskje aller mest ungdommene som spiller den mangespetta klassen. De går inn i rollene sine for alt de er verdt, og i filmer som inneholder såpass mange hormoner, er som regel innsatsen litt varierende, men med denne filmen har staben greid å sette i sammen et nær sagt perfekt ensemble av talent. Alle som en har funnet ei sjel til karakteren sin, og tar hensyn til den sjela i alt hva de gjør; i måten de går på, måten de snakker, måten de kler seg på og bare sjølve holdningene deres. Det er mildt sagt imponerende.

Nå skal det nevnes at "Klassen", som er den heller anonyme tittelen filmen har fått på norsk ("entre les murs" betyr "mellom veggene"), ikke har så altfor meget av ytre handling. Er du vant med Arthaus, veit du vel hva du går til, men for resten kan jeg nevne at det viktige her, skjer på et subplan. Det interessante er karakterstudiene, kommunikasjonen mellom lærer og elever, kulturforskjeller og relasjons- og personsutviklinger. Jeg høres sikkert ut som en tørr lærer når jeg brifer med kule ord som dét, men filmen oppfattes ikke kjedelig som av den grunn. I væffal ikke for eget vedkommende, da (for det skal nevnes at mine medkinogjengere var av stein motsatt oppfatning - men så har aldri de vært Arthaus-mennesker heller, da... Kom hjem snart, Vibeke!). Det er tvert imot rørende, morsomt og ekstremt engasjerende å bevitne åssen de ulike personene utvikler seg og forandrer seg i løpet av et år, og man kommer inn under huden på alle og enhver. Dessuten tar filmen opp så mange ulike problemstillinger at man har mer enn nok å tenke over når den er ferdig. Den stiller spørsmål ved en rekke normer, og utfordrer både det ene og det andre.

Nå er det sånn med denne typen filmer at det aller meste unødvendige fjaset er kutta vekk. Jeg er fryktelig begeistra for den minimalistiske stilen, og det frustrerer meg derfor litt at enkelte ting virker litt tilfeldige. Noen ganger får jeg bittelitt på følelsen av at filmen gjentar seg sjøl, eller så er det bare ikke jeg som har oppfatta noe igjen. Med tanke på at det hele tida foregår på en skole og at den er tross alt er i overkant av to timer lang, føler jeg at i væffal noe av det kunne ha vært utelatt, men det er kanskje bare jeg som er pirkete?

I det hele tatt er denne en annerledes og dyptgående film (kan minne litt om en annen fransk film, Å være og ha - en hyllest til livet, som faktisk er en dokumentar) som er både engasjerende og interessant på en litt vag måte. Skuespillerprestasjonene er som nevnt helt glimrende.

Dommeren har talt: 5