Twilight (2008)

Jah, jeg er treig, men jeg lover at jeg egentlig er fan for det, altså. Og ja, det er til tross for at jeg ikke så førpremieren engang. Men herregud, jeg leser da ikke aviser, så åssen i perkele skulle jeg ha visst det? Hm? Jeg er da ikke helt Edward heller! (dagens bløteste.)

Men jah. I tilfelle du av en eller annen grunn ikke skulle ha fått det med deg (noe jeg antar at du har, for jeg mistenker en stor del av leserne mine til å like Twilight litt. I væffal vite hva det handler om), så er altså dette den fiffige lille historien om Bella Swan som egentlig er fra Arizona, men som flytter til Washington på grunn av noen familieissues. Det suger, mildt sagt. Det regner, og folk er sære på skolen. Men så kommer Edward Cullen, da. Som er sånn dritdeilig, stalker og vampyr på én gang. Major trøbbel i sikte, altså. Men Bella krøsser ikke, og forelsker seg veldig, veldig inderlig, og det gjør han og. I Bella, altså, hvis du skulle lure. Men Edward kan lukte blod (among other most peculiar gifts), og Bella sitt lukter herlig. Altså må han prøve å la være å drepe henne mens han er sammen med henne. *insert skjebnesymfonien her*

Joda. Jeg fikk det jeg forventa og ikke så mye annet. Kanskje fikk jeg til og med litt mindre enn det jeg forventa. Det skjer stort sett det samme som i boka, og de som har lest boka, veit at det egentlig ikke er den helt konkrete handlinga som er det fine her, men alle de små følelsene og tankene og beskrivelsene og sånt. Og det kreves dyktige filmfolk for å overføre det til lerretet på en tilfredsstillende måte. Folka bak Mannen som elsket Yngve greide seg utmerket. Folka bak Twilight gjør ikke det. Ikke alle skuespillerne engang. Og med "ikke alle skuespillerne" mener jeg Eddie sjøl - teh infamous Robert Pattinson! For seriøst, greit nok at Edward er personifiseringa av PMS og ganske så dramaqueen i boka, men den er likevel skrevet på en sånn måte at det virker troverdig. Det er ikke så veldig troverdig med massevis av slowmotion når han kommer inn i scena, close-ups av trynet hans og en sånn morsk måte å skule på (han senker ansiktet og ser på Bella på den klassiske skumle måten) hver gang han sier noe veldig teatralsk. Som ikke er så reint sjelden heller. Selvfølgelig med mørkere stemme enn vanlig og fioliner som bakgrunnsmusikk. Filmen kunne ha spart seg for klisjeene.

Og det er ikke bare sjølve framtoninga til Edward som funker bedre i bok enn i film. Jeg mener, én ting er å skrive at vampyrer glitrer i sollys, mens det tydeligvis er en helt annen ting å filme det. Som Isabel sa, "det så ut som'n svetta!"

Og ting går fort her. Det er liksom "I want to know the truth!" i løpet av de første tjue minuttene. Greit nok, de kan ikke drøye den ut i all evighet heller, men hallo, liksom. Den fryktelig nervepirrende *SEMI-SPOILER* nesten-voldtektsscena er liksom over i løpet av hva, halvannet minutt? Som varer i et helt kapittel, liksom? Nei, veit du hva.

Men jeg føler at jeg på en måte er litt urettferdig her. Det er jo litt slemt å sammenligne bok og film, for det som er greia er jo at jeg skal prøve å se på filmen som ett individ, ikke sant? Likevel er det litt uunngåelig og. Men hvis vi glemmer at dette noen gang har vært ei bok, så kan vi jo trekke inn filmatiske finurligheter, og baseballscena er jo faktisk kjempefengende. Hadde det ikke vært for den litt teite sangen (jeg mener, skal du først bruke noe av Muse, så bruker du jo faen ikke Supermassive Black Hole! Gad!), hadde denne scena vært ganske perfekt. Og Alice er bare nydelig. Carlisle og, til tross for at jeg fortsatt holder en knapp på legescenene med ham. Og nå veit jeg til og med åssen navnet hans uttales!

Men så ja. Filmen følger boka ganske tett, bortsett fra at den så klart er litt komprimert. Filmen makter ikke å tilføre den noe nytt. Dette er liksom det som skjedde med Eragon og, og som jeg har hørt skjedde med Da Vinci-koden; at så fort ei bok har blitt en suksess, kniver filmbransjen om rettighetene sånn at de kan lage en film om det så fort som mulig før bølgen har lagt seg. Hastverkpreg, altså. Den kunne ha blitt gjort mye, mye bedre, så det er litt synd å se. For trass i alt anti-Twilight relatert som er å finne på verdensveven, så er det faktisk ei bra bok. Syns undertegnede, vel å merke. Filmen greier aldri å bli særlig mye mer enn middelmådig. Du får liksom boka om igjen i en litt uttynna utgave.

Dommeren har talt: 3