Baile Átha Cliath

Ja, hallo. Jeg har vært hjemme fra Dublin i noe sånt som fem dager, til tross for at hjemkomsten blei noe mer trøblete enn opprinnelig antatt. Som ingen kan ha unngått å få med seg, er det masse snø ute, og det gjelder i Europa forøvrig og. De som bor litt lenger sør i terrenget enn det for eksempel jeg gjør, som bor på ganske nøyaktig 59.79 grader nord (kilde), har ikke flyplassutstyr etc. som fikser snø særlig bra. Resultat: flyavganger blir innstilt. Så da Vibeke og jeg kom oss til flyplassen i Dublin veldig, veldig tidlig om morran den 23. etter å ha sjekka flyplassen sine nettsider som lovte at ingen innstillinger hadde ramma Oslo-avgangen, trudde vi fortsatt at vi kom oss hjem til jul. Flyet vårt skulle gå 10:45, og boardinga skulle begynne 10:15, og da ingenting hadde skjedd da vi satt ved gaten 10:15, trudde vi ikke at så mye var gærent. Litt forsinkelser må man regne med. Da heller ingenting hadde skjedd 10:30, og ikke engang flyet var å se da klokka faktisk var 10:45, begynte vi så vidt å ane ugler i muffinsen, og da klokka var nærmere 11:00, fikk vi beskjed over høyttalerne om å gå for å hente bagasjen vår. FAEN. Nå kom vi oss ikke hjem til jul, vettu. Ja, ja. Ikke hadde vi penger til flere netter på hotell heller. Det blei overnatting på flyplassen, det. Men da vi hadde henta bagasjen vår, fikk vi beskjed om at vi skulle bli frakta i buss til Belfast og med fly videre derfra. Det tok jo noen timer, og da vi kom til Belfast ante vi ikke hva som skulle skje, og sikkerhetskontrollen var ganske drøy der (noe som kanskje har å gjøre med IRA), men vi kom oss faktisk hjem. Den 23. Riktignok ikke på tidlig ettermiddagen som planen i utgangspunktet var, men rundt tolv om natta. Ganske slitne etter å ha stått opp halv fem, kan du si. Herlig nok var Gardermoen ramma av bombetrussel da vi endelig kom fram, noe som medførte venting uti sprengkulda, en rådyr timekspress inn til Oslo og deretter lokaltog til Lier istedenfor bare flytog til Drammen.

Men JAJA. Det var en kjedelig historie, dere. Bilder!

(Jeg har en lyktestolpe opp av huet, hihi.)


Jeg glemte selvfølgelig laderen til speilrefleksen på hybelen, så da blei det mobil og Holga.

Og vi var i kirker og på gudstjenester. Christ Church fikk meg til å ville konvertere til katolisismen sporenstreks:


Og mens vi er inne på kirker, var vi også i St. Patrick's Cathedral. For all del en minst like fotogen kirke:

St. Patrick groover.

Men dere skjønner at det triste med St. Patrick's Cathedral, er at da vi gikk inn, var det til en disk med en fyr som tok inngangspenger og en suvenirbutikk. Jeg veit helt ærlig ikke hva det heter, men den gangen i midten mellom radene med benker var sperra av. Veldig pent likevel, altså men... fortsatt.

Vi var ikke i St. Andrew's Church, men det snødde veldig heftig da vi gikk forbi, så jeg tok bilde av den likevel:


Åh hei, Oscar Wilde:

"Just chillin in da snow, yo."

Og vi var på Dublin Castle og Natural History Museum. Men bildene derfra er ganske kjedelige. De fleste bildene jeg tok kan uansett ses her. Hvis dere ikke har fått nok ennå, mener jeg.

På vei hjem fra McDonald's en av dagene, blei jeg forresten stalka av John fra Toronto. Haha. Eller altså, det begynte med at vi skulle ut, men så var det fullt FØKKINGS OVERALT, og Vibeke måtte på do, så vi gikk på McDonald's, og jeg kjøpte en pommes frites mens jeg venta, og det var da John fra Toronto kom bort og sa noe sånt som at "HOLY SHIT, I love your hair!", og så lurte han på om han kunne sette seg, og joda, han kunne jo i og for seg det. Han begynte å bable i vei, og så var det noen amerikanere som satt bak meg igjen som dreiv og ropte forslag til ham, som at da jeg sa at jeg kom fra Norge, så ropte amerikanerne bak meg "I'D LOVE TO GO TO NORWAY!" og lo seg spent i hjel etterpå. Og joda, han var jo koselig nok. Full, men koselig dog. Og så kom Vibeke, og jeg måtte gå, og så viste det seg altså at da vi gikk, fulgte han faktisk etter oss. Han tok oss igjen ved et kryss og begynte å mase om at "I love you to death" og "I'd marry you straight away", noe som for så vidt er smigrende nok, men liksom... ja. Men jeg lover at vi kom oss trygt hjem til slutt.

Og en annen ting: da vi skulle hjem og stod nede i resepsjonen klokka halv seks om morran eller noe sånt og hadde bestilt taxi til flyplassen, var det plutselig en fyr der som tok kofferten min! Jeg blei litt ute av meg, gikk etter ham, sa "excuse me, that's my suitcase", men han hørte ikke, så jeg blei litt mer desperat, "EXCUSE ME, SIR, THAT'S MY SUITCASE!", og så begynte Vibeke og resepsjonisten å le, fordi det var taxisjåføren... akk, ja. Ingen kan i væffal klage på at jeg har underutvikla reflekser. Sier vi.

Moralen er, folkens: dra til Dublin. Det er fint der.