Juli 2021

Opplevelser: Kunstutstilling, burger på Døgnvill og gin & tonic på Sukkerbiten med Camilla, Corita, Madelén og Lauren. Sognsvann med Martina. Botanisk hage med Vibeke. Kino med Mari. Fjordrock. Katten med Martina. Bursdagen til Mone. Kattepass i Drammen (noe som inkluderte Anchas Bodega med Martina). 

Innkjøp: Ingenting utover husholdning og andre basisprodukter.

TV-serie: Jeg har ikke gjort noen nye oppdagelser denne måneden, men sesong to av HBOs fargerike skateperle Betty gleda hjertet mitt like mye som sesong én gjorde.

Film: Black Widow, Fear Street Part One: 1994, Fear Street Part Two: 1978, Fear Street Part Three: 1666, Weathering With You, A Dangerous Son og Bohemian Rhapsody. Og som dere ser, endte den første Fear Street-filmen opp med å begeistre meg så mye at jeg så de to andre delene rett etterpå. Det kom litt overraskende på meg; jeg hadde rett og slett ikke regna med å like dem så godt som jeg faktisk gjorde. Filmserien i tre deler er basert på bokserien med samme navn av R.L. Stine, en bokserie jeg leste litt av tidlig i tenåra, uten at jeg kjente igjen historien av den grunn. Filmene er teknisk sett kategorisert som skrekkfilmer, men de er såpass lettbeinte og med såpass mye humor at man fint kan være lettskremt og likevel like disse filmene godt, noe som i sin tur gjør at enkelte temmelig grafiske voldsscener kan komme litt brått på, men denna blod og gørr-entusiasten syntes det bare gjorde hele greia desto gøyere. I stemning, utseende og til dels i handling kan de minne litt om Stranger Things, bare at det denne gangen er nittitallet som har blitt kjørt gjennom hypernostalgi-filteret. Dette er ikke de dypeste og mest tankevekkende filmene som fins, men for oss som vokste opp på nittitallet og var glad i bøkene til R.L. Stine, og som aldri helt slutta å være fascinert av det mørke og makabre, er dette ekstremt fornøyelig underholdning. 

Bok: På katteferie i Drammen fikk jeg endelig sjelefred nok til å få lest masse! Herregud, som jeg har savna å sitte ute og lese hele dagen, på den måten jeg pleide å gjøre nesten hele sommeren da jeg var liten. Jeg leste endelig ut Sigd av Ruth Lillegraven, som var ei vakker, sart og melankolsk diktsamling som rørte og begeistra meg med sin til tider nærmest Inger Hagerupske rytme og lydlighet. Jeg leste også novellesamlinga Mouthful of Birds av Samanta Schweblin, som var skikkelig kul og rar, og som faktisk – ikke for å skryte, eller noe som ligner på å skryte – minte meg litt om enkelte noveller jeg sjøl har skrevet. Nå har jeg for første gang på ekstremt lenge kommet dit at jeg ikke helt veit hva jeg skal begynne å lese nå, men jeg har nok å velge i, så det er egentlig et ikke-problem.

Musikk: Jeg veit jeg har sagt det før, men noen ganger kan det gå laaaang tid før jeg hører ei låt for første gang til jeg plutselig, som fra ingensteder, skjønner hvor bra den faktisk er. For omkring to og et halvt år siden siden fant jeg jo ut at jeg egentlig liker Susanne Sundfør, og da hovedsakelig albumet hennes Ten Love Songs, og så skulle det altså gå enda noen år før det gikk opp for meg at hei, husker dere den hitten Susanne Sundfør hadde i 2012? DEN ER SÅ SYKT BRA. Og resten av verden bare, jada, Kristine. Vi veit det. Vi har visst det i ni år. Ikke desto mindre: jeg kommer ikke over hvor uhorvelig god Susanne Sundfør er til å blande det melankolske og det dansbare, og White Foxes er bare nok et eksempel på hvor perfekt hun har balansert de to polene mot hverandre. Jeg er ikke alltid like fan av, vel, vokaljukkinga hennes (fins det et hakket mer profesjonelt og nøytralt ord for det?), mens andre ganger syns jeg det hun gjør sangteknisk er utrolig spennende og, så klart, ekstremt imponerende. Og perkusjonen! Himmel.

Mai 2020

Opplevelser: En aldri så liten sammenkomst hos Mari.

Innkjøp: Bestilte et par plater for lenge siden som endelig har kommet fram! Det er Soft Kills Heresy på sjøgrønn vinyl, og Holy Hell av Foie Gras, som jeg blant annet snakka om her.

TV-serie: Jeg har faktisk ikke sett veldig mye på serier den siste tida. Jeg holder på med Killing Eve, men egentlig vil jeg heller snakke om Betty, som slippes episode for episode på HBO i disse dager. Jeg skjønner nesten ikke hvorfor jeg liker det, for det er veldig lite konflikt og en veldig løs narrativ struktur, men det er så fint fotografert og med så mye fin musikk, og jeg liker jentene det handler om så godt. Jeg ville ikke trudd at skatemiljøet i New York i utgangspunktet ville interessere meg så mye, men Betty har bare ei så utrolig chill stemning, og jeg trives så godt i den, at jeg merker at jeg egentlig ikke bryr meg så mye om at det ikke har noe særlig handling. 

Spill: Jeg har runda Tomb Raider 3!!!! Det er ikke sikkert det er så mange som har bekymra seg for åssen det skulle gå etter at jeg blei stående fast en gang på nest siste brett, men jeg begynte på nytt på brettet og sparte bedre på save crystalene mine, og nå har jeg altså runda det. Jeg har begynt på Tomb Raider 2, men jeg er bare på andre brett, Venezia, der jeg nok en gang står fast på nøyaktig samme sted som sist jeg prøvde å spille Tomb Raider 2 for mange år siden.

Film: Jeg fortsetter trenden med å se veldig mye film, tydeligvis. I mai så jeg Hereditary, Whiplash, Mindhorn, The Exorcism of Emily Rose, The Founder, Rust og bein, Neon Bull, Dune (altså den til David Lynch fra 1984), The Craft, But I'm a Cheerleader, It Comes at Night, First Man og Gone Girl. Når jeg ser så mange filmer gjør det nesten litt at de drukner i hverandre, men dere kan jo for eksempel få se traileren til It Comes at Night, som var en av filmene jeg vurderte å inkludere på denne lista, men så blei prioriteringer gjort og så videre og så videre. Men den er bra! Og før jeg så den ante jeg ikke at den skulle vise seg å basically være covid-19 the movie.




Bok: Jeg har omsider! lest ut Dune, og akkurat nå merker jeg at jeg har egentlig ikke så mye å si om den som jeg ikke allerede har sagt, men hvis det viser seg å være veldig spesiell interesse for det, kan jeg alltids gå enda litt mer i dybden på den ved ei seinere anledning. Nå leser jeg Echo Mountain av Anna Kleiva, ei bok som ikke akkurat gjør LA-FOMO'en min noe svakere, og så har den ei så utrolig pen framside at jeg liksom ikke klarer å la være å ta bilde av den overalt. Ikke minst føles den plutselig ekstremt aktuell når den blant annet tar opp politivold mot ikke-hvite (jeg tar gjerne imot et godt norsk tilsvarende uttrykk for "people of colour"), bortsett fra at den er jo egentlig ikke "plutselig" ekstremt aktuell, politivold mot ikke-hvite, og særlig mot svarte, har dessverre vært aktuelt i hundrevis av år, dette er jo ikke et problem som nylig har oppstått, det er bare det at USA nylig har nådd et nytt bristepunkt, et bristepunkt jeg som en hvit person fra Norge aldri fullt og helt kommer til å forstå, men jeg lover at jeg framover vil prøve mer aktivt å lytte til svarte perspektiver. Ikke minst gjelder dette bøker. Jeg innser at bøkene jeg leser er skrevet av en overveldende overvekt hvite forfattere. Så om du kan anbefale meg ei bok av en svart forfatter, tar jeg gjerne imot tips!

Musikk: Jeg var på besøk hos mine venner Marie og Pål for to dager siden, hvor jeg for første gang satte ord på noe jeg har følt på mye i det siste, nemlig at jeg trur jeg er ganske ensom, særlig nå som jeg er permittert og bor aleine. Jeg savner å ha noen å snakke med om en bra film jeg har sett, jeg savner å oppdage musikk og umiddelbart vise det til noen som jeg veit ville elska det, jeg savner å sitte ved siden av noen i sofaen. Jeg har egentlig vært ganske trist både i går og i dag, og ofte når jeg er trist hører jeg på techno. Det virker sikkert ganske rart hvis man ikke kjenner sjangeren så godt, men noe av den vakreste og mest melankolske musikken jeg veit om kan kategoriseres som nettopp techno. Nå som jeg uansett er mye hjemme, prøver jeg å bruke det som ei anledning til å sjekke ut pionerer og sjangerdefinerende artister som jeg veit at jeg indirekte kan takke mye av dagens musikk som jeg liker for, og å bli kjent med diskografien til Orbital har vært et av prosjekta mine denne måneden. For eksempel One Perfect Sunrise er temmelig, vel, perfekt. Og ikke minst er den både ei melankolsk låt, men også på et vis ei gladlåt, det kommer helt an på hvilket humør man er i allerede, trur jeg. Det er ei gå-tur-i-solskinnet-låt, men også ei gråtelåt. Og det er i det magiske ekvilibriet mellom glede og tristhet at den beste musikken etter min mening oppstår.