I det siste: podcaster, psykologi og true crime

Jeg veit ikke helt, jeg dere. I det siste har jeg egentlig følt meg ganske rastløs. Dere veit, litt sånn som dette. Men jeg vil ikke skrive, så jeg trur ikke det hjelper å gjemme seg på ei internettløs hytte i noen uker denne gangen. Jeg innbiller meg at suspension ikke fikser det heller, pluss at jeg fortsatt ikke har så lyst til å prøve det igjen ennå, jeg veit ikke om jeg noen gang vil få lyst til å prøve det igjen, det var jo tross alt en jævlig intens opplevelse å utsette seg for sist. Uansett trur jeg ikke rastløsheten er så ille som sist heller, så jeg kan jo håpe at det bare går over av seg sjøl.

Jeg jobber ganske mye om dagen. Jørgen har bestått svenneprøva si – hurra! – men det innebærer også at han ikke har jobb lenger, så jeg føler jeg må ta på meg det jeg kan fram til han finner seg noe nytt. Dere som har lest denne bloggen ei stund har vel lest mellom linjene her at jeg blir ganske sliten av jobben min, så for min del er ikke akkurat dette noen ideell situasjon. Et annet problem med jobben min, er at jeg mesteparten av tida opererer ganske bråkete maskiner, noe som gjør det vanskelig å høre på podcaster mens jeg jobber, noe som er synd, for podcaster er noe jeg har blitt skikkelig glad i. Herregud, jeg bør egentlig skrive et innlegg om podcaster jeg liker en dag nå ganske snart, for det er ikke bare Welcome to Night Vale (som starta det hele), men også for eksempel S-town og Serial. Nå i det siste har jeg hørt mest på My Favorite Murder, noe som har tent en interesse for true crime i meg, noe som forøvrig egentlig fantes der fra før òg, altså, og som jeg også rørte borti mens jeg var fullstendig oppslukt av Making a Murderer (noe jeg aldri snakka om på bloggen min, sorry) og mens jeg hørte Serial.

Og det er jo ganske interessant, for jeg er jo overhodet ikke interessert i fiktiv krim. Eller altså, jeg syntes som alle andre at Dexter var en gøyal serie, men det var litt sånn til tross for at det var krim og ikke på grunn av. Dessuten hadde Dexter et såpass annerledes utgangspunkt fra de fleste andre krimserier, nemlig at hovedpersonen var den politiet jakta på, et premiss jeg jo også elska da jeg hadde vilt hekta på Death Note for flere år siden (ti, faktisk! Herregud), at det likvel føltes unikt og interessant. Og: det var jo ikke egentlig krimgåtene jeg var interessert i uansett, men psyken til Dexter, og psyken til Light.

For psykologi er noe jeg har vært interessert i så godt som hele livet. Jeg har alltid elska filmer og bøker som tar for seg kompliserte sinn, og det er jo også noe av det jeg liker aller best å skrive om sjøl. Og det er nok nettopp her at appellen ved true crime ligger for meg òg, for dette er jo ting som faktisk har skjedd, det er ekte mennesker som har vært i stand til å gjøre alle disse tinga, og i min erfaring handler de fleste krimfortellinger for mye om sjølve saken som må løses. Derfor elska jeg for eksempel Hannibal (altså serien med Mads Mikkelsen) – den fokuserte på ham, hjernen hans, og forholdet hans til Will Graham. Fy søren, altså, for en serie! Alle som har en lignende fascinasjon for psykologi er faktisk bare nødt til å se den. Den ligger på Netflix.

De siste dagene har jeg, inspirert av My Favorite Murder, lest masse om seriemordere. Jeg har sett klipp fra det siste intervjuet Ted Bundy gjorde før han døde, og det som fascinerer meg mest, er ikke hva han faktisk sier, men måten han sier det på.





Som en i kommentarfeltet påpeker: han høres ut som en politiker. Altså, dette er dagen før han blei henretta, og han er såpass rolig og velformulert og tilsynelatende reflektert at det ikke virker genuint i det hele tatt, heller innøvd. Han snakker om anger som om det er noe som ikke angår ham, at det bare er et abstrakt konsept, noe han har lest om i et leksikon en gang. Og likevel, til tross for hvor rolig han virker, så er det som om han likevel anstrenger seg for å forholde seg rolig – plutselig gråter han, plutselig ler han, men han klarer likevel alltid å samle seg igjen ganske kjapt. Og i løpet av alle åra han satt i fengsel før han til slutt blei henretta, var han nettopp veldig rolig og nesten litt kjepphøy – fram til henrettelsesdatoen altså nærma seg, som i dette intervjuet, der det virker som at den rolige fasaden hans er i ferd med å slå sprekker. Natt til henrettelsesdagen skal han visst ikke ha klart å gjøre annet enn å gråte og be, og på sjølve henrettelsesdagen gråt han da de barberte hodet hans, og på vei bort til den elektriske stolen, snubla han.

Og noe av det skumleste med ham, er hvor lite skummel han egentlig virker. Jeg veit at han har voldtatt og drept kanskje over hundre unge kvinner og jenter, han voldtok lika til flere av dem, og til og med når jeg veit alt dette, klarer jeg ikke å se klippa fra intervjuet over uten å tenke at jeg syns han tross alt virker ganske sympatisk. Jeg har tidligere lest masse om den mørke triaden, og psykologer som snakka med ham, er jevnt over enige om at Ted Bundy oppfylte krava til alle de tre personlighetstrekka; han var en psykopat, en narcissist og en machiavellist. Fra Wikipedia:

• Narcissism is characterized by grandiosity, pride, egotism, and a lack of empathy.
• Machiavellianism is characterized by manipulation and exploitation of others, a cynical disregard for morality, and a focus on self-interest and deception.
• Psychopathy is characterized by continuing antisocial behavior, impulsivity, selfishness, callousness, and remorselessness.

Av disse er kanskje machiavellisme en av de aller skumleste, nettopp fordi det kan være så vanskelig å legge merke til, væffal om man faktisk er god til å manipulere – og Ted Bundy var god til å manipulere. For å lokke til seg unge kvinner, gikk han ofte rundt på krykker eller med armen i fatle og spurte om de kunne hjelpe ham. Det er liksom det ynkeligste av alt: at han helt bevisst peila seg inn på de beste og mest empatiske sidene i andre mennesker for så å utnytte den hjelpsomheten og tilliten de viste ham på verst tenkelige måte. Og når jeg veit dette, veit åssen han løy og manipulerte alle rundt seg, så er det ingenting ved det han sier i intervjuet over som man kan stole på, det er ingenting som skulle tilsi at han mener noe av det han sier, og likevel, likevel, klarer han å lure meg til å tru at han jo egentlig bare er et helt vanlig menneske som dessverre blei utsatt for pornografiens korrumperende krefter. Litt kontekst: han som intervjuer ham, jobba for en konservativ kristen TV-kanal som blant annet var veldig imot nettopp pornografi. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig hvor mange ganger Ted Bundy nevner at han kommer fra en kristen familie, eller hvor mange ganger han nevner Gud. Han veit nøyaktig hvilke strenger han skal spille på. I tillegg: shit, for en behagelig stemme han har!

Og dette er en annen mørk triade-greie: å ikke klare å ta ansvaret for egne handlinger. Ted Bundy tilstod etter hvert motvillig at han hadde drept noen av ofra sine, men han ville ikke for noe i verden vedgå at han var skyldig av den grunn. Å si om seg sjøl at han var skyldig, ville være å innrømme at han var ansvarlig for at alle disse menneskene var døde, og dét var han altfor stolt til. Det var ikke før han fikk dødsstraff at tilståelsene begynte å komme, fordi han fant ut at hvis politiet skjønte at de kunne få noe mer ut av ham, ville de holde ham i live lenger. Dermed holdt han med vilje tilbake informasjon i håp om at de ville utsette henrettelsen ytterligere.

Alt i alt var Ted Bundy på mange måter den perfekte psykopaten. Folk som kjente ham før det blei kjent at han faktisk var en av USAs verste massemordere, beskreiv ham som snill, hjelpsom og sjarmerende. Fire av de som kjente ham godt, inkludert kjæresten hans, kontakta politiet etter å ha sett fantomtegninger av mannen som var ettersøkt for ha bortført flere unge kvinner, de sa de kjente en som passa signalementet perfekt, men politiet trudde ikke på dem – det falt dem ikke inn at en så velkledd, veltalende, kjekk og sjarmerende ung mann kunne være monsteret de leita etter.

Og er det forresten ikke på høy tid at USA avskaffer dødsstraff??? Altså, mennesker som Ted Bundy bør ikke drepes, men undersøkes sånn at man bedre kan forstå åssen hjernene deres virker og dermed lettere kunne legge til rette for at mennesker som ham kan fungere sånn mer eller mindre i et samfunn sammen med andre mennesker.

Nå vil jeg egentlig bare benytte anledninga til å lime inn dette aldeles fantastisk bildet av ham. Jeg elsker alt ved det:

Forresten: det fins angivelig fanfiction om Ted Bundy og Jeffrey Dahmer (selvfølgelig gjør det dét). Internett, ass. Og memes:

Jeg har en grusom sans for humor, beklager. Jeg er ikke farlig god i Cards against humanity for ingenting.

I utgangspunktet skulle jeg bare skrive et blogginnlegg om at jeg egentlig ikke har gjort så mye i det siste, men, you know, that escalated quickly.