(Foto: Eirik)
(Foto: Vibeke)
Innkjøp: Jeg fikk endelig en veldig søt julegenser jeg bestilte for lenge siden. Så kom også den triste nyheten om at Body Map, en klesbutikk både jeg og mange andre med litt spesiell stil har hatt et veldig nært forhold til fra vi var tenåringer, skal legges ned. Dermed hadde de et vilt opphørssalg, der jeg kjøpte hårfarge og buksa på det nederste bildet.
TV-serie: Jeg begynte å se litt på A Series of Unfortunate Events, eller Den onde greven som det har blitt hetende på norsk, men til tross for at jeg egentlig likte den Tim Burton/Wes Anderson-aktige stilen, syntes jeg likevel det blei litt slitsomt i lengden, og har bare sett de tre første episodene. Men nå har jeg begynt å se The Affair, og det lover veldig godt. I tillegg er den veldig romanaktig, og dette må være første gang jeg har sett upålitelige fortellere bli brukt i en TV-serie på denne måten.
Spill: Jeg har ikke kommet videre i Final Fantasy VIII, nei, takk som spør.
Film: Jeg fikk endelig rota meg til å se Rogue One: A Star Wars Story, som bare var skikkelig gøy på alle mulige måter. Dessuten, etter at Jørgen og jeg blei intenst hekta på TV-serien om Hannibal Lecter, trur jeg vi begge har blitt veldig fascinert av hele Hannibal-universet, og har hatt et gjensyn med Silence of the Lambs, Hannibal og The Red Dragon. Førstnevnte var riktignok ikke et gjensyn for min del, i og med at jeg faktisk ikke hadde sett den før. I tillegg så jeg indie-overraskelsen Scenic Route, som begeistra meg såpass at jeg skreiv min første filmanmeldelse på lenge, pluss at Jørgen fikk meg med på å se Eventyret om Askepott, altså den nye liveaction-versjonen fra 2015. Søt og safe historie, med imponerende kostymer og sett. Gir dere traileren til Rogue One, jeg, som faktisk fortsatt går på kino:
Bok: Jeg har lest ut Seismiske smell av Sara Sølberg, ei bok som berørte meg enda mer enn jeg trudde den ville gjøre på forhånd. Fascinerende, melankolsk og klok, og med flere enkeltsetninger jeg mest av alt har lyst til å ramme inn. Referansetung er den også, men ikke på en sånn måte at man ikke får noe ut av den om man ikke gidder å sjekke ut alle referansene. Heller sånn at den bare gir deg enda mer om du faktisk gjør det. Nå gleder jeg meg til å begynne med Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen.
Musikk: Noen ganger kan jeg nesten helt plutselig gjenoppdage et band jeg egentlig har likt veldig lenge. I januar skjedde det med Bloc Party. Song for Clay (Disappear Here) er virkelig bare vilt fengende:
Herlig oppsummering. Jeg likte buksa veldig godt og i helgja skal jeg låne med meg Seismiske smell fra jobb. :) Ha en god kveld.
SvarSlettFin oppsummering. Endte opp med å se alt av Unfortunate Events-serien selv og likte det greit nok, men skjønner godt at det kan bli slitsomt i lengden og det hjalp for min del at jeg er ganske glad i Neil Patrick Harris. Leser ellers "Seismiske smell" for øyeblikket og finner den litt mer krevende enn jeg tenkte at den ville være, men den er absolutt fascinerende så det gjør ikke så mye.
SvarSlettTakk, Fivrelden! Og så fint - håper du liker den!
SvarSlettNeil Patrick Harris var definitivt høydepunktet med "Unfortunate Events", men det var vel også litt det at der leikenheten og barnligheten ved serien var noe av det som gjorde den unik, så gjorde det også at det aldri helt blei farlig nok. Det oppstod en distanse som gjorde at jeg aldri bekymra meg for hvorvidt det kom til å gå bra eller ikke, eller egentlig i det hele tatt bry meg om barna. Og da blei det litt uengasjerende i lengden. Ellers håper jeg du ikke syns "Seismiske smell" er altfor krevende, for den er veldig rewarding, i mangel på et bedre ord på norsk, når man først setter seg inn i den.