Fra skisseboka: smugtitt i Mjuke, svarte stjerner-notatene

Når jeg skriver romaner, eller skriver i det hele tatt, foretrekker jeg å skrive kronologisk, altså at jeg skriver begynnelsen først og slutten til sist, til tross for at jeg noen ganger veit om ting som skal skje på andre tidspunkter i romanen. Noen ganger kan en framtidig hendelse i romanen være så spennende at den fungerer som en motivasjon for å skrive alt som skal skje fram til da - liksom at jeg må forte meg å komme meg dit, så jeg kan kose meg med å skrive denne hendelsen som jeg har gleda meg så lenge til å skrive. Men så hender det jo at jeg plutselig får et innfall, typisk mens jeg sitter på jobben min og gjør en av mine monotone arbeidsoppgaver, kanskje ramler det ei setning ned i hodet på meg, som jeg må skrive ned på armen min eller på et stykke papir som ligger lett tilgjengelig, og så må jeg skrive det inn i kladd-dokumentet jeg har på dataen når jeg kommer hjem. For når det gjelder Mjuke, svarte stjerner har jeg både en kladd og ei innføring. Opprinnelig hadde jeg bare ett dokument, men så begynte jeg etter hvert mens jeg skreiv å foreta så radikale endringer, noen ganger strøyk jeg flere sider, at jeg fant ut at jeg måtte ha ett dokument der absolutt alt av råmateriale skulle finnes, og ett dokument der jeg kunne gå berserk med redigering. Nå fungerer det altså sånn at når jeg skriver, åpner jeg kladd-dokuementet, skriver skriver skriver skriver, og når jeg er ferdig med akkurat den delen/avsnittet/kapittelet/kall det hva du vil, limer jeg det inn i innføringsdokumentet og redigerer det etterpå i sistnevnte. Jeg er dritdårlig til å forklare ting, så jeg håper dere fortsatt henger med.

Tilbake til disse innfalla, enkeltsetningene som plutselig kan deise ned i hodet på meg. Jeg planlegger sjelden hva som skal skje i romanene jeg skriver reint historiemessig på forhånd. Som regel har jeg heller en vag formening om et generelt tema jeg vil skrive om, eller et forhold mellom to veldig forskjellige personer, for eksempel, som jeg vil utforske. Kanskje har jeg et spørsmål, og ender opp med å skrive en roman for å finne svaret på det. Men det kan likevel skje at jeg, nærmest som om jeg var synsk, får "flashes" om hva som skal skje i framtida i romanen min, og som sagt kan dette gjerne skje bare i form av ei setning, som egentlig ikke sier så veldig mye om historien. Kanskje bare ei scene, en replikk, som vil være veldig talende og forklarende for denne spesifikke karakteren, det trenger ikke være noe stort i det hele tatt. Det er ikke sikkert jeg ender opp med å bruke framtidsflasha til noe heller, kanskje finner jeg ut når jeg endelig kommer meg til det tidspunktet i historien, at det passa ikke inn likevel, at denne karakteren har utvikla seg annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg, og nå er ikke denne replikken lenger noe vedkommende ville kunne sagt.

Uansett. Under presenterer jeg noen av disse framtidsflasha som er lagra blant råmaterialet i kladd-dokumentet mitt. Noen av dem vil jeg helt sikkert ta inn i historien på et framtidig tidspunkt, andre vil jeg bruke ideen til, men omformulere så det passer bedre inn i situasjonen, og noen vil sannsynligvis komme til å forsvinne ut av hele greia. Og for å lese mer fra Mjuke, svarte stjerner, som altså er Den Store Romanen jeg har jobba med nå i tre - fire år, kan dere klikke her.



Det er ikke så mye et aktivt dødsønske som det er å ikke gidde å gjøre en innsats for å leve. Jeg kommer aldri til å hoppe fra et høyt sted, det tør jeg ikke, og jeg skjærer alltid på tvers, ikke på langs. Men å legge meg ned og gi opp, det tør jeg.

---

Jeg viser meg fram for Elisabeth i den nye kjolen.
   ”Du ser ut som et gammalt spøkelse”, sier hun, hun veit ikke at det er det fineste komplementet hun kunne ha gitt meg.

---

Jeg er altfor lat til å ta livet av meg.

---

Jeg er så grusomt, avsindig lei av å hele tida måtte finne andre, mer poetiske vendinger for det jeg føler, når det eneste som er sant her i verden, er at jeg er drittlei. Drittlei av å vise for ikke å fortelle, men enda mer drittlei av å stå opp om morgenen. Jeg er så redd for å plutselig ikke holde ut lenger, men jeg er like redd for å holde ut; å, før jeg veit ordet av det, ha tilbrakt halve livet på den samme trøstesløse plassen uten å ane hva som har skjedd, og med så lange røtter at det gjør vondt å prøve å røske dem opp.

---

”Du er så snill”, sier Jardar og klemmer meg, leppene hans er i håret mitt, ”du er den snilleste jeg kjenner.” Stakkars gutt, han veit jo ikke hvor sint og frustrert jeg er i lang tid når jeg får vite at noen jeg kjenner har fått til noe jeg ikke har fått til ennå. Stakkars naive vesen, som trur at usikkerheten min bare er at jeg vil det beste for alle. Han ville sikkert dumpa meg på flekken, i likhet med alle andre jeg kjenner, hvis han bare visste at med litt mer sjøltillit hadde jeg vært en ondskapsfull, manipulerende psykopat.