lørdag 11. februar 2017

Fra skisseboka: smugtitt i Mjuke, svarte stjerner-notatene

Når jeg skriver romaner, eller skriver i det hele tatt, foretrekker jeg å skrive kronologisk, altså at jeg skriver begynnelsen først og slutten til sist, til tross for at jeg noen ganger veit om ting som skal skje på andre tidspunkter i romanen. Noen ganger kan en framtidig hendelse i romanen være så spennende at den fungerer som en motivasjon for å skrive alt som skal skje fram til da - liksom at jeg må forte meg å komme meg dit, så jeg kan kose meg med å skrive denne hendelsen som jeg har gleda meg så lenge til å skrive. Men så hender det jo at jeg plutselig får et innfall, typisk mens jeg sitter på jobben min og gjør en av mine monotone arbeidsoppgaver, kanskje ramler det ei setning ned i hodet på meg, som jeg må skrive ned på armen min eller på et stykke papir som ligger lett tilgjengelig, og så må jeg skrive det inn i kladd-dokumentet jeg har på dataen når jeg kommer hjem. For når det gjelder Mjuke, svarte stjerner har jeg både en kladd og ei innføring. Opprinnelig hadde jeg bare ett dokument, men så begynte jeg etter hvert mens jeg skreiv å foreta så radikale endringer, noen ganger strøyk jeg flere sider, at jeg fant ut at jeg måtte ha ett dokument der absolutt alt av råmateriale skulle finnes, og ett dokument der jeg kunne gå berserk med redigering. Nå fungerer det altså sånn at når jeg skriver, åpner jeg kladd-dokuementet, skriver skriver skriver skriver, og når jeg er ferdig med akkurat den delen/avsnittet/kapittelet/kall det hva du vil, limer jeg det inn i innføringsdokumentet og redigerer det etterpå i sistnevnte. Jeg er dritdårlig til å forklare ting, så jeg håper dere fortsatt henger med.

Tilbake til disse innfalla, enkeltsetningene som plutselig kan deise ned i hodet på meg. Jeg planlegger sjelden hva som skal skje i romanene jeg skriver reint historiemessig på forhånd. Som regel har jeg heller en vag formening om et generelt tema jeg vil skrive om, eller et forhold mellom to veldig forskjellige personer, for eksempel, som jeg vil utforske. Kanskje har jeg et spørsmål, og ender opp med å skrive en roman for å finne svaret på det. Men det kan likevel skje at jeg, nærmest som om jeg var synsk, får "flashes" om hva som skal skje i framtida i romanen min, og som sagt kan dette gjerne skje bare i form av ei setning, som egentlig ikke sier så veldig mye om historien. Kanskje bare ei scene, en replikk, som vil være veldig talende og forklarende for denne spesifikke karakteren, det trenger ikke være noe stort i det hele tatt. Det er ikke sikkert jeg ender opp med å bruke framtidsflasha til noe heller, kanskje finner jeg ut når jeg endelig kommer meg til det tidspunktet i historien, at det passa ikke inn likevel, at denne karakteren har utvikla seg annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg, og nå er ikke denne replikken lenger noe vedkommende ville kunne sagt.

Uansett. Under presenterer jeg noen av disse framtidsflasha som er lagra blant råmaterialet i kladd-dokumentet mitt. Noen av dem vil jeg helt sikkert ta inn i historien på et framtidig tidspunkt, andre vil jeg bruke ideen til, men omformulere så det passer bedre inn i situasjonen, og noen vil sannsynligvis komme til å forsvinne ut av hele greia. Og for å lese mer fra Mjuke, svarte stjerner, som altså er Den Store Romanen jeg har jobba med nå i tre - fire år, kan dere klikke her.



Det er ikke så mye et aktivt dødsønske som det er å ikke gidde å gjøre en innsats for å leve. Jeg kommer aldri til å hoppe fra et høyt sted, det tør jeg ikke, og jeg skjærer alltid på tvers, ikke på langs. Men å legge meg ned og gi opp, det tør jeg.

---

Jeg viser meg fram for Elisabeth i den nye kjolen.
   ”Du ser ut som et gammalt spøkelse”, sier hun, hun veit ikke at det er det fineste komplementet hun kunne ha gitt meg.

---

Jeg er altfor lat til å ta livet av meg.

---

Jeg er så grusomt, avsindig lei av å hele tida måtte finne andre, mer poetiske vendinger for det jeg føler, når det eneste som er sant her i verden, er at jeg er drittlei. Drittlei av å vise for ikke å fortelle, men enda mer drittlei av å stå opp om morgenen. Jeg er så redd for å plutselig ikke holde ut lenger, men jeg er like redd for å holde ut; å, før jeg veit ordet av det, ha tilbrakt halve livet på den samme trøstesløse plassen uten å ane hva som har skjedd, og med så lange røtter at det gjør vondt å prøve å røske dem opp.

---

”Du er så snill”, sier Jardar og klemmer meg, leppene hans er i håret mitt, ”du er den snilleste jeg kjenner.” Stakkars gutt, han veit jo ikke hvor sint og frustrert jeg er i lang tid når jeg får vite at noen jeg kjenner har fått til noe jeg ikke har fått til ennå. Stakkars naive vesen, som trur at usikkerheten min bare er at jeg vil det beste for alle. Han ville sikkert dumpa meg på flekken, i likhet med alle andre jeg kjenner, hvis han bare visste at med litt mer sjøltillit hadde jeg vært en ondskapsfull, manipulerende psykopat.

4 kommentarer:

  1. Veldig interessant å lese om skriveprosessen din og jeg syntes det å ha to dokumenter til et prosjekt hørtes ut som en skikkelig god ide som det kan tenkes at jeg etter hvert stjeler (f.eks. når jeg på et eller annet tidspunkt virkelig kommer i gang med redigeringen av Gatelykt-prosjektet mitt, nå for tiden skriver jeg mest småtekster og fordi jeg da ikke har noen ambisjoner og det bare kan være moro). Syns også det er interessant å lese om det at du ofte ikke har historien planlagt på forhånd for jeg er litt omvendt. Jeg kan selvsagt skrive på ting uten å ha mye planlagt, men for å fullføre en historie så må jeg ha veldig mye planlagt (men med det sagt så har jeg begynt å innse at jeg trenger å planlegge litt mindre på forhånd enn jeg har pleid siden jeg ofte føler meg så bundet til planen min at historien min lider under det og ikke flyter liksom).

    Uansett, fint innlegg og fine utdrag og jeg kjenner meg litt for mye igjen i det siste utdraget, det føles mer nært enn ønskelig. Siden du har skrevet om fascinasjonen din overfor spøkelser før så føles det som dette også er et veldig personlig skriveprosjekt og det tror jeg gjør at det vil bli en veldig fin leseropplevelse når eller om det en gang blir en utgitt bok, jeg syns i alle fall det er fint å lese og godt skrevet som alltid :)

    SvarSlett
  2. Jeg synes, du forklarer dig vældig godt, Kristine. Vær ikke så hård ved dig selv. Du har et sprog, som gør det himmelens interessant at læse, hvad du skriver. Og det tror jeg ikke, du kan ændre på.
    Jeg kan følge din skriveproces. I det hele taget er skriveprocesser dybt interessante, synes jeg. Og jeg forstår særligt, det du føler i fht. det synske. Selvom jeg ikke er forfatter, og heller ikke skriver meget, så har jeg prøvet det. Det er som om den virkelighed, hvor kunsten kommer fra, hvor det så er, bryder ind i vævningen til vores almindelige virkelighed, så man som kunstner står med en fod i begge virkeligheder.
    Netop forandringen - bevægelsen - som du også skriver om, at pludselig, noget du havde tænkt, en person skulle sige, så passer det ikke til situationen alligevel, når du kommer frem til at skulle skrive det, netop sådan er livet jo, alle bevægelser, alle forandringer. Driften. Det føles bare vildt smukt, synes jeg, at opleve det på papiret. Det er som om det bliver mere koncentreret, føles stærkere, end det gør - ude i livet. Jeg tror, at for eksempel indenfor kunstterapi arbejder man netop med det punkt, fordi mennesker som søger hjælp den vej, kan øve sig på livet - og alle dets bevægelser og forandringer - ved at skabe kunst.
    Jeg tænker noget, i forhold til din tekst sidst i indlægget, at det store mørke sådan en person kan føle indeni, er samtidig - og det er vigtigt - en lige så stor kreativ kraft. At energien som søger ind i mørkets huler (og ja, det er her kunsten bliver til), kan blive en enorm stærk livskraft, hvis man lærer at ride på bølgen. At lære at surfe - på sine følelser - i stedet for at drukne i dem, på havet.
    Alle bedste ønsker til dig.
    Hilsner her fra Danmark: )

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  4. Tusen takk for de fine kommentarene. Det er mulig vi kan lære av hverandre, Karoline - i særlig fantasybøkene mine var det et helvete å gå gjennom historien for å finne kontinuitetsfeil og plot holes - jeg innbiller meg at det blir færre av dem når man planlegger hva som skal skje på forhånd. Og det å ha to dokumenter anbefales virkelig, det gjør redigeringsprosessen veldig mye mindre smertefull! Og takk for fine ord om skriveriene mine :)

    Tusen takk til deg òg, Laila, det varmer virkelig å høre! Og det du sier om kunst her er både veldig interessant og vakkert - det gleder meg å lese.

    SvarSlett