Trettipunktersbloggutfordring #4: Ti ting som er superfint hos de(t) foretrukne kjønn

Kreativitet - Absolutt det aller mest tiltrekkende trekket. Det har ikke så mye å si om det gjelder musikk, skriving, billedkunst, skulpturering, film eller noe annet, kjæresten min driver for eksempel med søm og musikk, men kreative mennesker har noe eget ved seg som jeg elsker. I og med at jeg er kreativ sjøl, har vi ofte mye til felles både når det gjelder personlighet og preferanser innen ymse kulturelle felt, og også ofte mye til felles reint politisk. Folk som skaper er sexy!

En spesiell og kul klesstil - Nå bruker jeg kjæresten min som eksempel igjen, og det er kanskje ikke så merkelig, innleggstittelen tatt i betraktning, men jeg falt med én gang for den gothinspirerte stilen hans da vi møttes for første gang. Jeg syns han kler seg usedvanlig stilig, med mørke skjorter, klassiske bukser, og noen ganger dress med vest og hatt. Men egentlig syns jeg alle med en spesiell stil har noe fint ved seg, så lenge stilen er gjennomført. Den eneste klesstilen jeg kan komme på sånn on top of my head som jeg ikke syns er fin uansett, er hiphopstil, men det er sikkert bare smak og behag. Folk som veit å kle seg, og som tør å skille seg ut, er nesten alltid verdt å snakke med.

Høye kinnbein - Bare fordi.

Nerdiness - Å være ordentlig brennende opptatt av noe, om det så er noe innen musikk, vitenskap, TV-spill eller noe annet, er rett og slett skikkelig hot. Hjelper jo litt på saken at jeg er forholdsvis nerdete sjøl.

Hender - Særlig slanke, grasiøse hender med lange, tynne pianofingre!

Langt hår - Har en skikkelig greie for langt hår, eller halvlangt, krøllete hår. Det begynte med Legolas da jeg var tolv.

Omsorg for dyr - Empati med alle levende skapninger er et stort pluss i min bok.

Venstresidepolitikk - Jeg har oppriktige problemer med å se for meg at jeg kunne vært sammen med noen som mente det klin motsatte av meg i saker som for eksempel innvandring, feminisme, miljø og rettigheter for minoriteter. Skal vi fungere sammen, må vi kunne snakke sammen uten å innerst inne ha litt lyst til å drepe hverandre. Uenigheter er selvfølgelig greit, men bare innenfor visse grenser.

Hva enn det motsatte av en "alpha male" er - Det er kanskje ingenting i verden jeg syns er mindre attraktivt enn ekstremt målretta, pågående menn som mener de kan "få deg" bare de prøver hardt nok. Da vil jeg mye heller ha noen som er usikre, ydmyke og sjenerte. Altså, det er bra å ha sjøltillit, for all del, men det er minst like bra å ha sjølinnsikt.

Intelligens - Jeg er faktisk ganske smart, og jeg trur ikke jeg kunne fungert sammen med noen som ikke var på samme intelligensnivå som meg sjøl. Samtalene våre kunne da fort blitt litt amputerte, for å si det sånn.



Her er hele utfordringa.

Happy Crappy Valentine

Neida, jeg ække egentlig så innmari bitter, bare likegyldig. Og hey, tittelen rimte. Hey, hey, hey.

Egentlig skulle jeg bare benytte anledninga, i og med at vi (det vil si noen av oss) jo feirer denne abstrakte rusen kjærleik i dag, til å vise fram nettopp litt kjærleik. Hvis en tjue år gammal gutt hadde gjort det samme med ei heit dame, hadde han sikkert blitt kalt mannssjåvinist, men siden jeg er jente og fjorten år, er det ingen som syns det er teit og patetisk. HEEEEEH.

For hva er kjærlighet hvis det ikke heter Ash Stymest?


Jeg mener, noe må da single finne på den fjortende og. Å glane på bilder av vakre modeller er jo ikke et så halvgærent tidsfordriv.

Jeg minnes vagt bloggen min anno 2008 da det eneste jeg skreiv om var L fra Death Note.

Det mest spennende som har skjedd i livet mitt siden jeg kom tilbake fra ferie, er at jeg nå nettopp håndvaska skoa mine i vasken med håndsåpe.

Miyavi + electronica = ZOMG!!!11!1!

Jeg har hørt rykter før òg, skal ikke benekte det, men nå blei det liksom litt bekrefta, da. At det nye albumet til Miyavi (som dedikerer hvert album han lager til en spesifikk sjanger) skal handle om elec føkkings tronica, altså! Jeg mener, bare høøør høøør høøør hvor fantastisk Dear My Friend høres ut i elektronisk versjon (den spilles i bakgrunnen på et punkt ganske lenge der).

Ååååh, jeg vil so totally se ham live, btw, liek omfg. Fyren er jo sjølve personifiseringa av en orgasme.

Og denne er random: ”emoscheiss” må være den aller mest geniale taggen jeg noensinne har sett på Tokio Hotel på last.fm!

Det er ikke bare jeg som har merka det

Når skal denne obsessinga ende, spør du sikkert. Jeg lurer nesten litt sjøl. Jeg skal innrømme det.

Det er uansett ikke poenget! For gjett hva jeg fant på www.boysonboysonfilm.com (åssen jeg finner fram til sånne nettsider er opp til din fantasi):

"Sure, it's still angsty and creepy, but the whole series' main theme is the giant power struggle between Kira (the attractive, suave, incredibly selfish Light) and L (who is later revealed to be a quirky, rather awkward, strangely good-looking, strangely sensual, incredibly selfish detective)."

Jada, dere veit hva det er snakk om.

Men det fortsetter!:

"The two are like alter egos of each other. They share the same superior intelligence, the same heartlessness and composed demeanor when it comes to human sacrifice (albeit L is more experienced and manipulative than Light), the same passion for winning. L and Light often seem to the viewer like two chess-masters, moving around and leading human pawns to their deaths, heedless of the costs, eager to win the game."

Mens jeg leste dette, satt jeg egentlig bare og gossa meg over de fantastiske beskrivelsene av animes vakreste dudes noensinne, men det blir fortsatt bedre:

"This pairing is typically not canon, but the artist - as it has become a trend these days - has dropped hints to probe L/Light yaoi fandom. (For example, L and Light are handcuffed together for many episodes, there is some humorous talk of homosexuality, some cool fighting scenes, a dramatic scene under the rain... not to mention the friggin' foot massage scene!)"

FOTMASSASJESCENA I MITT HJERTE!!! Og scena i regnet, fy faen, jeg sitter og griner fordi jeg syns den er så vakker. Men fotmassasjescena, dere. L har jo stått ute i timevis og er dryppvåt, og likevel setter han seg ned foran Light, som knapt har vært ute i noen minutter og tørker og gnir føttene hans... Jeg mener, i det øyeblikket forsvant min fotfobi på et blunk. Og så begynner Light å tørke håret til L, og... IIIIH! *insert obsessive fangirl behaviour here*

Men artikkelen gir seg ikke:

"Overall, why is this pairing so easy and exciting to imagine? L and Light are really wrong for each other, each being too much like the other. However, in a sense, there is no other character around who can work as a better pairing for either. They are both bad and good for each other. They are obviously and indisputably obsessed with each other, and each seems driven by the other's actions. It's almost as though Light's (Kira's) existence gives L's life meaning (true mental and physical stimulus) and vice versa. Both of their obvious disinterest in females (and sex with females in general) is at times disorienting. The only thing they seem to care or think about is each other. Through subtle changes in the (great) voice acting, the yaoi dreamer gets as much ammunition for angsty fantasizing as ever."

Angsty fantasizing! Jeg gjør intet annet! Denne artikkelen kunne sikkert ha vært skrevet av meg, jo! Og dere... stemmene til Mamoru Miyano + Kappei Yamagutchi = pure wiiiin! Gah... man hører at de har et forhold til hverandre, altså. Stemmene, mener jeg. Og da snakker vi perfect match.

"Don't be fooled. This anime is not for the weak hearted. And the L/Light slash is by no means fluffy or pink coloured. It's a relationship terrifying in its sheer, exhilarating power. It's horrible, but extremely visually tantalizing at the same time. The haunting look of the anime and the superb new-gen animation amplify the dark atmosphere of the plot."

Men det beste kommer helt til slutt. Eller, noe av det beste:

"If you're looking for an anime that will make you think and at the same time provide a healthy dose of torturously tantalizing, but painfully unfulfilled, yaoi psychology (psychology, not physiology), this is the right choice for you."

Painfully unfulfilled, dere! Er dét ei deilig formulering, eller? Åååh, det er skreddersydd til fanfic'ene mine. Nummer to ligger forresten ute på bua nå, aleine og ensom uten kommentarer. Ja, det var et hint.

Forresten er hele sida eksepsjonelt genial. boysonboysonfilm.com, altså. Den tar for seg Angel Sanctuary og, og for dere som ikke visste det, er Angel Sanctuary min definitive mangafavoritt. Animeen er tragisk overdramatisk og med stygge tegninger, men mangaen er fantastisk. Men det at den blei tatt opp, var for så vidt ikke noen bombe. Jeg mener, Rosiel. Eller for den saks skyld, Zaphikel/Raziel (hvis forhold jeg grein bøtter og spann over i bok 13). For det er dét som er herlig, dere, når det ikke er direkte, men bare antydes. Det er da at fantasiene mine tar fullt overhånd.

Eh, ja.

En sak å undres over

Ikke ett vondt ord om utseendet til Kappei Yamaguchi. Jeg mener, fyren er jo tross alt '65-modell, og på ingen måte i mi målgruppe, sånn, tiltrekningsmessig. Likevel, syns du det ikke er litt pussig at en som ser sånn ut:

... har så fantastisk sexy stemme?

Bare et tankekors...

Gackt goes to Hollywood

Jeg har nevnt Gackt før i bloggen min, sant? Så hvis du ikke er obsessed fra før av som meg, så er han liksom ikke wtf-materiale, liksom? Men i tilfelle du trenger oppdatering, og jeg bare har vært innom ham i bisetninger, hvilket jeg mistenker er tilfellet, så skal jeg gjerne gi deg kortversjonen:

GACKT ER GUD.

Og nå skal han altså til Hollywood. Tidligere har herr Camui (Ingrid the Alp har fått meg hekta på de der herr/fru-sakene...) vært å observere i Moon Child og den filmen jeg aldri husker hva heter (og jeg kaller meg fan...), men nå skal altså gromgutten selges ut. Jeg har... veldig blanda følelser. Det kjennes litt som Death Note på norsk. Med i filmen er også Josh Hartnett og Demi Moore. Jeg trur det blir litt skummelt, jeg. Faenskapen/mesterverket, alt ettersom, bærer i væffal navnet Bunraku og skal komme ut i 2009. Hei hå.

Og helt til sist! Jeg har ingen grunn til å laste opp masse bilder av His Royal Hotness Himself, men det trenger jeg virkelig heller ikke:

Jeg har funnet min drømmemann!

Det er ikke L (!). Det er Stéphane Miroux, hovedpersonen i den altfor nydelige filmen Science of Sleep. Han har ALT. Han er så søt at jeg ikke finner på noe kreativt å skrive her, han har tidenes mest elskbare engelsk med aksent og ord og det hele (seriøst, se den med engelske undertekster! Alt han sier er löw), han drømmer hele tida, er vakkert distré, og er så random, atte. Og om jeg ikke gifter meg med akkurat ham, noe som er så smått usannsynlig i og med at han ikke fins, så vil jeg væffal at min framtidige ektemann skal ha hans personlighet.

Stéphanie: "Why do you do this to me? What have I done to you? Tell me, what... what do you want me to do?"
Stéphane: "I don't know... Maybe touch my hair or something?"

<3

Og som du kanskje ser, gjør det ikke noe om min framtidige ektemann deler hans utseende og.

Miyavi-kun!

Beware! Jeg obsesser igjen. Og med god grunn.

Egentlig har jeg visst om den godeste Miyavi ganske lenge. Men han lager musikk for spesielt interesserte, det skal nevnes, og da jeg først blei introdusert for ham, var jeg skeptisk. Samtidig kom Gackt rekende på ei fjøl, holdt jeg på å si, og da var det lett for meg å omfavne en musikkstil (og en stil generelt) som liksom var litt mer... tja, ikke bare radiovennlig, men hva skal jeg kalle det, likevennlig? Liksom, ikke for utprega, men akkurat så moderat sært at jeg kunne like det. Og ikke ett vondt ord om Gackt her, fyren er utrolig talentfull, har en stemme som kan gi meg følelsen av frelse om jeg så lå naken med et kjøttstykke teipa til kroppen midt mellom ei gruppe løver, i tillegg til at låtrepertoaret hans er spekkfullt av godbiter, men sammenligna med herr Myv blir han nesten litt kjedelig.

For er det noen som tar den helt ut, så er det nettopp Miyavi. Bare se på fyren, da! Han har det som trygt kan kalles utstråling, karisma, attitude, og bare gå inn på hjemmesida hans (som for sikkerthets skyld heter www.o-re-sa-ma.com - der "ore" er en relativt pompøs form av "jeg" på japansk - og suffikset -sama slenges på for å tiltale noen som "ærede") og utforsk som du vil. Fyren er klin sprø! Og i tilfelle du skulle lure, så ja, han er musiker (for så vidt også modell, noe som syns...), og musikken hans låter akkurat som han ser ut. Og det er helt herlig!

Jeg mener, hva er det å ikke elske?

Hvis jeg var lesbisk...

Seven Swords er en helt grei film. Tynn historie, mye tilfredsstillende dreping med stil, harry replikker av typen "be afraid before it's too late!" og krigere med navn som Fire-Wind, Stone-Beast og (fnis!) Hair-Wolf. Men det er én ting til den har, nemlig
JIAJIA CHEN<3

L mania!<3

Trengs det egentlig noe påskudd for å laste opp en masse L-bilder? ... Det var det jeg tenkte.

Det endelige beviset på at jeg ikke trenger profesjonell hjelp

De aller færreste som kjenner meg vil påstå at jeg er en romantisk person. Jeg er liksom... typisk ikke-romantisk, i væffal i andres øyne. Jeg mener, jeg har fobi mot fargen rosa, takler ikke tio tusan röda rosor-opplegget, får hattifnatter i rumpestumpen av bryllup, fiolinmusikk og "I love you!" sagt på en sukkende, kaste-seg-i-armene-på-den-andre-aktige måten og... er egentlig ikke så veldig feminin. Altså, jeg er ikke mandig heller, sånn som jeg ser det, i det minste, men de fleste interessene mine er mer typiske gutteinteresser enn jenteinteresser. Men her kommer altså jeg og avliver ethvert rykte. Jeg er nemlig dritromantisk! Og da snakker jeg ikke om plastic fantastic "romantikk", jeg snakker om skikkelige saker, om å dele en pose smågodt, om å ta en tidligere buss bare for å ta den samme bussen som den utkårede, eller, for den saks skyld, om å vandre i måneskinnet sammen. Og enhver som har problemer med å se for seg meg tenke alt det, kan prøve å regne ut hvor mange ganger jeg faktisk har vært forelska, for det er ikke få, skal jeg si deg. Konklusjonen: jeg er romantiskromantiskromantisk.

Men innlegget skulle egentlig ikke handle om hvor romantisk jeg er, da. I væffal ikke helt, sjøl om det absolutt er ei bisetning. Det er nemlig slik å forstå at enkelte gutter er heitere enn andre. Jada, jada, hør på dypheten sjøl, har nettopp lagt i vei om vandringer i måneskinnet, og så begynner jeg andskotann dundre meg å dure i vei om heithet og anti-heithet, den mest overdrevent overfladiske faktoren av dem alle, MEN, det er fakta. Det er noe alle veit. Enkelte gutter er heitere enn andre, bom basta, punktum finale. Og, typisk som verden liker å være, de heiteste guttene av dem alle har alltid en aldri så liten skavank ved seg. En sånn sykt irriterende skavank, som egentlig ikke er en skavank engang, men bare en sånn absurd detalj som faktisk er avgjørende for om duden er knullbar eller ei. Som betyr alt. Og som regel har den ikke noe med hvor heit han er å gjøre, men det har med noe helt annet å gjøre, noe helt søkt, noe som ikke burde ha betydning, men som utgjør max forskjell.

Nå kommer jeg til å beskrive sjølveste Gullgutten. Nei, det er ikke han jeg har murra om lenge nå, det er en helt annen en, som jeg bevisst har latt være å nevne på grunn av denne "skavanken", eller hva jeg skal kalle det. Nå ber jeg deg vennligst om å sette deg godt til rette, fokusere hjernen på HEITHET, og la fantasien få frie tøyler. Jeg skal ta for meg universets heiteste. Om ikke dét, så en veldig, veldig god kandidat.

Righty-ho. Han er 1,79 høy. Veier 50 kg, altså like mye som meg, og jeg er 1,67 høy, jente, og likevel smal som et kornaks, så du kan jo tenke deg sjøl hvor smellfeit herligheten er, men tru meg, han kler det. Han har svart, meget uryddig hår, ikke egentlig langt, men ikke egentlig kort heller, fordi det er så mye av det, så jeg trur jeg bestemmer meg for halvlangt. Han har grå/svarte øyne, veldig store øyne. Temmelig bleik. Skikkelig sær, spiser snop hele tida, og er DRITSMART. Sånn, wow-smart, liksom. Og han er veldig, veldig singel. Dessuten har han hatt en så smått traumatisk, foreldreløs oppvekst, noe som ikke gjør ham mindre attraktiv, ettersom, la oss innrømme det, folkens, emo-gutter er rett og slett noe av det heiteste man kan oppdrive.

Så kommer den berømte skavanken. Som nevnt har den overhodet ikke betydning for hans uovertrufne heithet, men den er så i veien at om den ikke hadde vært der, hadde livet vært komplett, men siden den er der, sørger den for at jeg rett og slett ikke kan prøve meg på ham whatsoever. Så, nå er du sikkert spent og spør, hva er så denne skavanken? Jo, det skal jeg si deg.

HAN FINS IKKE.

That's right, folks, Gullgutten eksisterer ikke. Ikke i annet enn i 12 (13 medregna det hemmelige volumet) mangabøker, 37 animeepisoder og i mine høyst private fantasier. Likevel kan ikke det forhindre det faktum at han ikke er noen virkelig person. Den 1,79 meter høye og 50 kilo tunge kroppen består ikke av kjøtt og blod, men blekk. Det samme gjelder de dype, svarte øya - ikke mye linse, glasslegeme og netthinne der i gården, nei (wøhø, hør på biologinerden), det er fortsatt blekk som gjelder. Og gjett hva? Også det deilige, bustete, svarte håret er blekk, blekk og atter blekk.

Hvem det er snakk om? L, selvfølgelig! Og om noen dager skal jeg laste opp massevis av bilder av ham for ei felles siklestund, så skjønner dere hva jeg har å slite med. Men ikke før om noen dager. For hvis jeg hadde lasta opp bilder av ham nå, hadde dere sett ham med en gang, og skjønt ting før dere i det hele tatt begynte å lese, og da forsvinner jo hele meninga, ikke sant?

Så. Jeg er fortapt i en animert figur. Det var siste spiker i kista, tenker jeg.