Ei jente jeg per akkurat nå ikke greier å huske hva heter, bor med faren sin i India. Alt er så perfekt som det er mulig å bli, helt til faren hennes må i krigen. Sjøl blir hun sendt vekk for å gå på internatskole i USA, som blir styrt av en tyrann. Likevel blir hun veldig populær blant de andre jentene på internatskolen, og ikke minst fordi hun er en briljant historieforteller. En dag, derimot, får hun den fryktelige beskjeden om at faren er antatt død, og bestyreren finner det for godt å konfiskere alle eiendelene hennes og gjøre henne til tjener.Dette er en sånn type film jeg skulle ønske jeg så da jeg var liten. Jeg bare veit at jeg hadde elska den da. Når jeg ser den nå, er det altfor lett for meg å legge merke til skavanker som at den er lessa med klisjeer til bristepunktet, inneholder åpenbare logiske brister og er så forutsigbar at du ikke trenger å ha sett mange minuttene av den før du skjønner hvor dette bærer hen. Likevel er det ingen dårlig film, og jeg kan som sagt lette forestille meg at unger vil ha mye å hente her. På tross av en noget grumsete oppfinnelse fra regissør Alfonso Cuarón (!) si side, er den ikke så reint lite rørende, og en del av situasjonene som er tenkt morsomme, funker faktisk i praksis og. Dessuten holder mange av fotografiene fra India et høyt estetisk nivå, så da går det an å se gjennom fingrene når det gjelder enkelte andre ting.
Som en film generelt, blir den beklageligvis aldri noe annet enn helt grei. Som en barnefilm, er den nok både vakker og sjarmerende og skurrer ikke i like stor grad som den gjør for et voksnere publikum.
Hovedrolleinnhaveren er forøvrig nesten irriterende søt.
Dommeren har talt: 4
