My so-called life

Åh, jeg hadde det jo så klart for meg åssen jeg skulle skrive dette i går, eller kanskje det var i overigår, men nå bare... words fail me. Så sannsynligheten blir stor for at dette ikke kommer til å handle om noe som helst.

Fordi altså ja. Jeg gjør jo morsomme ting i Oslo. Jeg har gjort morsomme ting helt siden jeg kom hit. Splittet Kjerne 19, med Eirin som leste og Unnveig og Kolbjørn som spilte, fester hos folk, besøk hos folk, besøk av folk, kaféturer, vin på byen, latter på byen, konserter med 120 Days, Pirate Love, Einar Stenseng og Jason Webley, Åpen Mikrofon på Litteraturhuset der blant andre Unnveig, Linda, Karoline, Jo Mikkel samt undertegnede leste, kos i kollektivet... joda. Ja. Jeg har det fint.

Men jeg bare... jeg veit ikke. Jeg gjør gøye ting, og har det ganske bra, men jeg er aldri sånn... jeg veit ikke, jeg tenkte liksom at dette året skulle bli sånn at jeg bare kom til å gå rundt og smile hver dag fordi alt er så bra, men ting er jo fortsatt litt tull, pluss at jeg hele tida går rundt og bekymrer meg for framtida mi. JADA JEG ER TEIT og dere trenger ikke å si "du må huske å leve i øyeblikket", for så klart er jeg klar over det, men det er bare... det er jo ingenting som gir meg langvarig lykke. Skriving, joda. Men ikke egentlig. Før, så, men ikke nå lenger. Og da blir jeg sånn, hva er vitsen å fortsette dette tøyset når det bare fortsetter som dette uansett? Jeg er ikke i stand til å få noen ordentlig jobb, det har jeg jo skjønt. Skal jeg liksom studere, da? Ta et kult studium, for eksempel filosofi, og skaffe meg en bachelor som ikke kan brukes til en dritt? Og når jeg har kommet dit, og ikke har noe mer å finne på, skal jeg gå på en master, bare sånn for the heck of it? Ikke at det er noe mer brukbart, det. Og så skriver jeg, da, kanskje jeg publiserer noe og får noe penger for det, og så kjøper jeg vin og et korsett og så er de borte. Det blir til at jeg lever bare fordi jeg ikke har noe annet å finne på.

Jeg skjønner at dere ikke kan gi meg meninga med livet eller noe, men... nei. Jeg veit ikke. Kanskje verden hadde vært vakker hvis alle bare hadde vært venner og jeg ikke hadde vært tilbakestående og stygg. Men jeg veit ikke hvilken av de to som er verst å rette opp i.

Og jeg er ikke egentlig emo, jeg er bare apatisk.

Nei, når dere har kommet så langt, syns jeg i det minste dere kan bruke litt under tre minutter av deres liv og høre litt på Generalen. Bare fordi det er en veldig fin ting å gjøre: