Smakebit på søndag: "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" av Johan Harstad

Til dere som har fulgt med: jeg endte til slutt opp med å legge fra meg Neuromancer av William Gibson. Det var en enorm lettelse å tillate seg sjøl å gjøre det! Nå har jeg benytta friheten til å begynne på ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, og som jeg har hørt utrolig mye fint om, nemlig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.

Så langt liker jeg den godt, selv om jeg innimellom føler at Johan Harstad har litt i overkant fikse formuleringer. Den etter hvert småberømte åpningssetninga, for eksempel, Personen du elsker er 72,8 % vann og det har ikke regnet på flere uker, er nesten litt for god, liksom at jeg ser for meg at forfatteren har satt seg ned og bestemt seg for at nå skal han skrive ei skikkelig god åpningssetning. Jeg veit ikke. Dét er en ting, en annen ting er en sekvens der hovedpersonen hiver TV'en sin ut av vinduet. Dette må jeg faktisk skrive i capslock, fordi JEG HATER NÅR KARAKTERER HIVER TV'ER UT AV VINDUET. Det er så uforholdsmessig mange som hiver TV'er ut av vinduet på film og i bøker. Ut fra andelen fiktive karakterer som faktisk gjør dette, skulle man nesten tru at dette var helt dagligdags. Og liksom, jeg kunne ha trudd på det om hovedpersonen her hadde blitt etablert som en småaggressiv person med problemer med å uttrykke seg verbalt, og som dermed utagerer på en fysisk måte isteden, men hovedpersonen har tvert imot blitt etablert som noen som for alt i verden ønsker å stikke seg ut så lite som mulig, som vil bli borte i mengden, som bare vil gli inn. Sånne menensker hiver ikke TV'er ut av vinduet!!!!!

Nå som de to tinga som foreløpig irriterer meg ved boka er ute av verden, kan jeg konsentrere meg om de tinga jeg faktisk liker, og dem er det jo tross alt flere av. For den er velskrevet, og ei av få ganske lange bøker som jeg faktisk leser kjempefort, og det er jo nettopp fordi den flyter så innmari godt. Dessuten er det oppriktig spennende å følge med på hva som skjer, og i utgangspunktet er jeg ganske lite opptatt av plott og sånt, men i dette tilfellet er det faktisk sånn at jeg gleder meg til å finne ut hva som skjer videre. Med andre ord er denne boka noe så sjeldent som en velskrevet pageturner, og det kan man jo ikke annet enn å sette veldig stor pris på.

Jeg gir dere en smakebit fra side 94 og 95:

Jeg satt opp lenge utover kvelden, så Friends på TV2, kanalens etter hvert utslitte forsøk på å redde tirsdagene fra forglemmelsen, spiste havregrøt, drakk vann, ventet på at Helle skulle komme hjem. Men hun var som vanlig mer tålmodig enn meg, mer utholdende, og jeg hadde allerede sovnet før hun kom, sto opp før henne om morgenen, ville ikke vekke henne, kledde på meg og dro på jobb, og når jeg kom hjem, hadde hun nesten alltid vært innom leiligheten, lagt igjen lapp, gått ut, jeg vurderte om jeg kanskje skulle bestille time, men jeg skrev meg aldri opp, så vi møttes sporadisk og tilfeldig på soverommet, ved kjøkkenbordet, hun sa det er travelt på jobben, hun beklaget, det er så mye å gjøre, og jeg klemte henne inntil meg, sa at det var ok, det går bra, vi kommer over dette, sa jeg, det føltes som å skyve en elefant opp trappene, og jeg elsket henne, ville at hun skulle være hjemme mer, oftere, nesten hele tiden, slik det var i begynnelsen, for så lenge siden, så mange år siden nå, og hun sa ja, jeg vet, det er ikke så lett, sa hun, det var alltid så mye å gjøre, og jeg sa at det var greit, jeg er glad for at du har funnet noe å gjøre, sa jeg, det er sånn det er i denne bransjen, sa hun og snakket om reklamebransjen, den ene dagen reklame for nye sjokolader, potetchips, større poser, mer for pengene, landets fett, og dagen derpå, slankeproduktene, god samvittighet på kartong for 44,90 på Rema 1000, søppelmusikken de promoterte på teve, grytesettene ingen trengte, med kreftfremkallende teflonpanner lagd på nullbudjsett i Indonesia, og når kreften oppdages tre år senere, er pannen for lengst kassert, erstattet av nye og ingen vet om de små bitene av teflon som flasset av pannen hver gang den ble brukt, snek seg inn i maten og spredte seg rundt i organismen, spredte seg ut i lymfene, celleeksplosjon, men ingen beskylder billige grytesett, for denne uken er Nicorette på tilbud, kampanjen er ferdig, og den store ordren på tosiders-reklame for House of Prince i Danmark skal komme til å dra inn enorme summer neste uke, hvis de bare blir ferdige i tide, men det er ikke lett, det meste er vanskelig, det er mye å passe på og teflonpannene selv sier ingenting.

Gå til Flukten fra virkeligheten for å lese flere smakebiter.