Han

Du veit når du går inn i en bokhandel på måfå, blar litt i titlene på måfå, plukker ut ei bok fordi du husker du leste en anmeldelse av denne boka en gang som jo hadde vært ganske så positiv, begynner å bla i den, leser noen setninger, liker det du leser, blar videre, leser videre, det slår deg at du liker dette veldig godt, du står sånn og leser i bokhandelen, før du innser at du må jo begynne på begynnelsen, men om du begynner på begynnelsen så står du jo ikke bare der og blar lenger, da leser du den jo på ordentlig, så du kjøper den, og heldigvis er det varmt og sol så du forter deg til parken for å lese, og mens du leser går det opp for deg at dette er jo helt riktig, dette var akkurat den boka det var meninga at du skulle lese akkurat nå, det kunne ikke vært ei mer perfekt bok for akkurat nå enn denne, og du leser til du ikke kan lese mer fordi du har jo en avtale, det var jo derfor du dro inn til byen in the first place, men ved første ledige anledning plukker du den opp igjen, fortsetter der du slapp, og den er like perfekt som sist, kanskje mer perfekt, du ler og griner om hverandre, og plutselig har du lest den ferdig, og er litt trist fordi nå kan du aldri igjen lese den for første gang, men samtidig glad fordi du bare vil vise den til alle du kjenner? Du veit den følelsen?

Den er fantastisk.

(På en måte syns jeg det er litt... flaut? å fangirle så mye over denne boka fordi det norske forfattermiljøet er så lite?? Altså, jeg har jo fangirla masse over for eksempel Stig Sæterbakken òg, og han kjente jeg jo, men på en måte var det annerledes med ham likevel, på samme måten som med Tomas Espedal eller idk Øyvind Rimbereid eller noe fordi de er voksne og etablerte og alt det der, men når det gjelder oss forfatterkids født på åtti- og nitti-tallet så har liksom alle enten gått i Bø, Bergen eller Tromsø samtidig med deg eller sammen med noen du kjenner og så bare... ja. Men oh well.)