∞

Opprinnelig var planen å legge ut om mitt bedrøvelige kjærlighetsliv, men ved å faktisk skrive ned alle problema mine i tur og orden, innså jeg at det vel egentlig ikke er det som er kjerna. Altså, det er jo ingen hemmelighet at jeg er særdeles angsty når det kommer til forhold og, y'know, intimitet, men det er bare en liten del av det.

Jeg veit ikke hva det er, men jeg har aldri vært sammenhengende glad i flere uker av gangen siden... jeg veit ikke, jeg var elleve eller noe sånt. Det er ikke sånn å forstå at jeg alltid er emo, for det er jeg jo ikke. Faktisk er jeg mesteparten av tida sånn i helt OK humør, og igrunn egentlig ganske blid, ganske ofte. Men jeg trur det i hovedsak er fordi jeg er distrahert. Når jeg gjør ting med andre, får jeg andre ting å fokusere på annet enn alt dritet oppi huet mitt som begynner å kverne med én gang jeg kommer for meg sjøl igjen. Jeg merker det så tydelig nå som det er ferie. Jeg MÅ virkelig ha et gjøremål som involerer å gå ut av døra og møte andre mennesker for at ikke dagen min skal bli borte. I dag, for eksempel, har jeg lagd middag og hengt de reine klærne mine på plass i klesskapet. Det er det. Resten av tida har jeg ligget helt stille i senga mi. Gårsdagen var likedan, bare at da rydda jeg ikke klærne på plass. Og det gir seg liksom ikke heller. Jada, jeg kan ha oppsvingperioder, men igjen, de går stort sett over igjen når jeg blir aleine. Men jeg vil jo ikke finne på noe hele tida heller, for da får jeg jo ikke tid til de tinga jeg bare får gjort når jeg er aleine. Sånn, skrive, lese type ting. For i steden for å gjøre sånne ting som jeg veit at strengt tatt kan distrahere meg, blir jeg bare liggende og ikke orke noen ting.

Jeg veit ikke. Jeg veit virkelig ikke.